Energiåret 2021

Store spørsmål preger inngangen til et nytt energiår: Mer olje eller mer fornybart? 

Her er fire store risikomomenter for Norge i det vi går inn i et nytt år.

I realiteten er i EU energipolitikken underordnet klimapolitikken. Hovedmålet synes ikke å være å sikre næringslivet og husholdningene mest mulig billig og sikker energi, men å redusere karbonutslippene mest mulig, skriver Øystein Noreng i denne analysen.
I realiteten er i EU energipolitikken underordnet klimapolitikken. Hovedmålet synes ikke å være å sikre næringslivet og husholdningene mest mulig billig og sikker energi, men å redusere karbonutslippene mest mulig, skriver Øystein Noreng i denne analysen. (Foto: Paul Langrock/Ørsted)

Her er fire store risikomomenter for Norge i det vi går inn i et nytt år.

Ved utgangen av 2020, et år som ikke oppfylte forventningene, er det hasardiøst å forutse noe konkret om fremtiden. I sin World Economic Outlook fra oktober 2019 forventet Det internasjonale pengefondet, IMF, en vekst i verdensøkonomien på 3,4 prosent i 2020, stigende til 3,6 prosent i 2021 og 2022. Eurosonen var på jumboplass, med en forventet vekst på 1,4 prosent frem til 2022, målt i faste priser. Summa summarum var anslaget at økonomien verden i 2022 ville være 11 prosent større enn i 2019, eurosonen bare ville ha økning på 5 prosent.

Ett år senere, i oktober 2020, kom en ny World Economic Outlook. Denne gang var anslaget at verden ville gjenoppnå sitt økonomiske aktivitetsnivå fra før krisen, i 2019, i 2022, for eurosonen var anslaget først i 2023. Med andre ord, for verdensøkonomien ble tilbakeslaget anslått til tre års vekst, for Europa fire år. Ved juletider 2020 kan også dette anslaget fortone seg som optimistisk. Nå møter vi en ny mutant av viruset og frykt for en tredje bølge. Det er uviss hvor effektive de nye vaksinene vil være. Det er grunn til å anta at også året 2021 vil være preget av helsekrisen. Dersom vi er heldige, vil verden kanskje kunne åpnes opp igjen til sommeren, men vi bør belage oss på restriksjoner ut kommende år.

Forventningene til økonomisk utvikling bør også korrigeres. Tapet vil lett kunne bli fire års vekst i verden, kanskje fem år i Europa. Energiforbruket er gjenstand for tilsvarende revurderinger. På energimarkene vil virkningene kunne bli betydelige. Et lavere økonomisk aktivitetsnivå svekker etterspørselen etter energi. Lavere inntekter styrker betydningen av prisen på energi. Mindre kjøpesterke forbrukere foretrekker billigere energi. Gjeldsbyrde og budsjettunderskudd svekker myndighetenes handlingsrom til å bevilge støtte til nye energiformer. I transportsektoren er en foreløpig virkning en vridning fra kollektivtransport til privat bilkjøring. Kjøpesterke forbrukere kjøper større biler. Bruken av hjemmekontor øker forbruket av elektrisitet.

 Spørsmålet er om dette er kortsiktige forandringer som vil reverseres dersom og når helsekrisen avsluttes, eller om det dreier seg om mer langsiktige endringer i forbrukernes preferanser. Utsiktene må differensieres mellom kortere sikt, 1–3 år, og lengre sikt, på næringer, regioner og land. I et sammensatt fremtidsbilde forskyves balansene energimarkedet.

Verden og vi i energi

Det kritiske spørsmålet gjelder forholdet mellom fornybar energi, fossil energi og kjernekraft i en svakere økonomi. Dette vil trolig aktualiseres i 2021, kanskje med politisk strid. På grunnlag av investeringer og forbruksmønstre er verden ennå ikke ute av kullalderen, den kan være midt i oljealderen og i første del av gassalderen. Hvor vidt kjernekraften er på hell eller foran en ny oppgang, er et ubesvart spørsmål.

Signalene er foreløpig at forflytningen av tyngdepunktet i verdensøkonomien forsterkes. Asia seiler videre opp som verdens mest dynamiske region. Her øker energiforbruket sterkest i Bangladesh, Filippinene, India, Indonesia, Kina, Pakistan, Sri Lanka, Thailand og Vietnam. I disse landene øker forbruket av kull. I 2019 sto Asia for 44 prosent av verdens forbruk av energi, for halvparten av verdens utslipp av CO₂ og for 77 prosent av forbruket av kull.

I praksis betyr dette at spørsmålene om energiforbruk og utslipp blir avgjort i Asia. Til sammenligning sto USA og Canada i 2019 for 19 prosent av energiforbruket og for seksten prosent av utslippene av CO₂. Samme år sto hele Europa, inkludert Tyrkia, for 14 prosent av energiforbruket og 12 prosent av karbonutslippene. På verdensbasis har energiforbruket øket med gjennomsnittlig 1,6 prosent årlig i tiåret 2008–2018. I samme tidsrom hadde karbonutslippene en vekst på 1,1 prosent årlig. Dersom Europa skulle klare å kutte sine karbonutslipp med en fjerdedel, ville dette utgjøre bare tre prosent av de globale utslippene, og ville på to-tre år trolig bli oppveiet av utviklingen i Asia, Afrika og Latin-Amerika.

I 2019 forbrukte hvert menneske på kloden i gjennomsnitt 76 gigajoule (GJ) energi. Dette tilsvarer nivået i Argentina, Tyrkia eller Ukraina. For Canada, Norge og USA var tallet ca. 287 GJ eller høyere, for Afrika 15 GJ, for Bangladesh 11 GJ.

På grunn av inntjeningen for amerikanske investorer blir det viktig for president Biden å bedre forholdet til Kina. Et konkret tegn på kinesisk velvilje er forhandlinger om kjøp av amerikansk olje og gass, skriver Øystein Noreng i denne analysen. Foto: NTB/REUTERS/Jonathan Alcorn

Nye maktforhold

Forskyvningen i utslipp gjenspeiler økonomiske realiteter. Europa stagnerer, USA vokser svakt, veksten er i andre deler av verden. Dette kan oppfattes som en rimelig omfordeling. Dersom en stabilisering av energiforbruket skal være politisk mulig på verdensbasis, må det kobles sammen med en storstilt utjevning. Dersom målet skal være dagens nivå, ville i teorien nordamerikanere, australiere, russere. europeere (særlig nordeuropeere) og de fleste mennesker i Midtøsten måtte kutte sitt energiforbruk med inntil tre fjerdedeler. Dette er hverken praktisk eller politisk mulig, men mennesker i Afrika, Asia og Latin-Amerika ønsker i stort monn å leve som europeere, uten hensyn til karbonutslippene.

Parisavtalen ga utviklingslandene uttrykkelig høve til å øke sine karbonutslipp fram til 2030, uten begrensning. De ble stillet i utsikt en omfattende teknisk og økonomisk bistand til å legge om sin bruk av energi. Dette er det blitt lite av.

De historisk herskende og rike landene i Europa og Nord-Amerika har ikke lenger maktmidler til å tvinge resten av verden til noe som helst. Bekymringen for klimaet har politisk tyngde i Nord-Amerika og Vest-Europa, men her er viljen ikke ubegrenset til gi avkall på levestandard. I resten av verden prioriteres økonomisk fremgang og høyere levestandard, forståelig nok. På denne bakgrunn er en rimelig formodning at forbruket av energi, også av fossile brensler ligger an til å øke, avhengig av den økonomiske utviklingen, og umiddelbart helsekrisen. I medienes verden skifter oppmerksomheten mellom «Peak Oil», at verden går tom for olje, og «Peak Oil Demand», at markedet oversvømmes av billig olje. En parallell er miljøpolitikere som ikke kan bestemme seg om de vil at oljen skal være dyr (og tiltrekke investorer, men ramme forbrukere) eller billig (og skremme investorer, men begunstige forbrukerne). Oljemarkedet har ikke forutsetninger for en likevektspris; derfor er oljeprisen ustabil. Det kan den fortsatt være i 2021. Historisk har lave og høye oljepriser avløst hverandre. Tempoet i skiftene er blitt raskere.

Les også

Oljen fortsatt drivkraft

Utgående år, 2020, har vært uvanlig dramatisk i oljemarkedet. Det er grunnlag for mer spenning i kommende år. For det første vil etterspørselen neppe nå nivået fra 2019 før tidligst i 2022. Både Det internasjonale energibyrået, IEA, og OPEC formoder en svak etterspørsel i første halvår av 2021, men at den vil ta seg opp i andre halvår, underforstått under forutsetning av at verden overkommer koronakrisen. Tankegangen  virker fornuftig, selv om tidfestingen er uviss.

I ethvert fall vil helsekrisens avslutning kunne utløse en omsnuing i oljemarkedet. Under krisen har oljeprisen falt; fallet har skapt forventninger om fortsatt lave oljepriser. Derfor har oljeselskap verden over redusert sine investeringsbudsjetter. De har også kuttet vedlikehold. Produksjonskapasiteten har falt og den faller videre.

En ny rapport fra International Energy Forum, IEF, og Boston Consulting Group påpeker at oljeindustriens oppstrøms investeringer har avtatt med 34 prosent i løpet av 2020. Det forventes en ytterligere nedgang på 20 prosent i 2021. Konklusjonen er at for å unngå en forsyningskrise må oljeindustrien øke sine investeringer med minst 25 prosent hvert år i tre år fremover. Ved årsskiftet er signalet at alle store energiselskap har redusert sine investeringer.

Når verden en gang vender tilbake til normale tilstander, i 2021 eller senere, vil reising og transport få et oppsving. Da vil oljemarkedet kunne snu fra et kjøpers til et selgers marked. I mellomtiden vil Iran igjen kunne få lettere adgang til det internasjonale oljemarkedet, avhengig regjeringen Biden i USA. Libya gjenoppbygger kapasitet, og Irak øker fortsatt kapasiteten. Større volum fra disse tre landene vil i første omgang kunne bidra til lavere priser, kanskje allerede i 2021. Utsiktene for olje fra Venezuela er mer usikre, avhengig av landets forhold til USA og den innenrikspolitiske utviklingen.

Trump var oljeindustriens venn

Avgående president Trump markerte seg om en venn av oljeindustrien. Våren 2020 oppfordret han Russland og Saudi-Arabia til å samarbeide om volum for å stabilisere oljeprisen på et nivå som ville gjøre amerikansk skiferolje lønnsom. Påtroppende president Biden vil trolig i stedet prøve å skattlegge utvinningen og forbruket av olje.

Dette er en vanskelig balansegang mellom forbrukernes og produsentenes interesser. De fleste amerikanske husholdninger har en presset økonomi. En høyere bensinpris rammer særlig grupper med lav inntekt. I dagens situasjon vil en prisøkning på energi ha uheldige sosiale følger og kanskje fremprovosere en protestbølge. Utsiktene er snarere at president Biden vil velge en forholdsvis konservativ kurs til skuffelse for venstrefløyen i sitt parti.

Partiet Demokratene i USA er en mangslungen blanding av ulike interesser, der finansindustrien på Wall Street ofte er toneangivende i praktisk politikk, men ikke i partiets retorikk. På grunn av inntjeningen for amerikanske investorer blir det viktig for president Biden å bedre forholdet til Kina. Et konkret tegn på kinesisk velvilje er forhandlinger om kjøp av amerikansk olje og gass. Forholdet til Russland synes mer uvisst. I USA har oljeindustrien og bearbeidende industri interesse av å investere i Russland. Rustningsindustrien og det militær-industrielle kompleks har imidlertid behov for et fiendebilde.

Historisk har det vært Sovjetunionen og Russland, president Trump ville i stedet gjøre Kina til fiendebildet. Utsiktene er at regjeringen Biden også vil ha behov for et fiendebilde, mest sannsynlig Russland. Signalene vil trolig komme snart. Utfallet vil ha betydning for USAs eksport av olje og gass og forholdet til Europa.

President Biden har nesten femti års fartstid på toppnivået i amerikansk politikk. Han var en aktiv tilhenger av krigen i Irak. Som tidligere visepresident er han direkte medansvarlig for krigen i Libya. Nå ønsker han en forståelse med Iran for å stabilisere Midtøsten og oljemarkedet. Påfallende hos ledelsen i Demokratene er fortsatt viljen til makt, til å styre verden.

Europa – vårt nærmeste marked

Konflikter preger Europas energimarkeder. En viktig strid, som lite omtales, er mellom EU-kommisjonen og Europas forbrukere. EU-Kommisjonen har ambisiøse planer om et grønt skifte, å oppnå «klimanøytralitet» innen 2050 ved fase ut fossilt brensel. Løsningen skal være fornybar energi, først og fremst solkraft og vindkraft, samt kjernekraft i de landene som tillater det.

I realiteten er i EU energipolitikken underordnet klimapolitikken. Hovedmålet synes ikke å være å sikre næringslivet og husholdningene mest mulig billig og sikker energi, men å redusere karbonutslippene mest mulig, tilsynelatende uansett kostnad. Klimadirektoratet styrer sakskomplekset. Samtidig brukes energipolitikken til å styrke Kommisjonen overfor medlemslandene og til å sentralisere EU i strid med prinsippet om subsidiaritet, beslutningsmyndighet på lavest mulig nivå. Medlemslandene må årlig legge fram energi- og klimaplaner til godkjennelse av sentralmyndighetene i Brussel.

Innenfor denne rammen fremmer EU-kommisjonen en historisk sett uvanlig rask og kostbar omstilling av energisektoren

Energipolitikken brukes målrettet til å overføre inntekt fra husholdninger og tjenesteytende næringer til storindustrien. Energipolitisk er opplegget lite vellykket. EU har i dag verdens høyeste energipriser. Siden finanskrisen i 2009 er Europa verdensdelen med lavest økonomisk vekst, bortsett fra Antarktis. Utbredt fattigdom og høy ungdomsledighet preger store deler av EU.

Innenfor denne rammen fremmer EU-kommisjonen en historisk sett uvanlig rask og kostbar omstilling av energisektoren. Mye skal gjøres på én gang: investeringer i sol- og vindkraft og ledningsnett, elektrifisering av transport og oppvarming, m.m. Én viktig brikke mangler: et regelverk og en organisasjon for å innfase omskiftelig sol- og vindkraft i et marked med gasskraft, kjernekraft og vannkraft. Endringer av hele energisystemer tar vanligvis generasjoner. EU vil gjøre det på én generasjon. Den politiske viljen er mer bemerkelsesverdig enn det analytiske forarbeidet. Kostnadene tilsier at EU fortsatt vil ha lav økonomisk vekst og høy ledighet, også på grunn av sparepolitikken.

EU: Prinsipiell motvilje mot olje og gass

Som fortsatt stor importør av energi er EU i en latent konflikt med USA om kjøp av olje fra Iran og gass fra Russland. Etter at Trump trakk USA ut av atomavtalen med Iran og påla sanksjoner, har USA nok en gang forsøkt seg verdenspoliti for å hindre Iran å eksportere olje. USA har også villet bestemme hvor EU ikke skal få kjøpe olje, bl.a. i Iran og Venezuela.

Dessuten har USA villet bestemme over EUs import av naturgass; ordren var ikke mer russisk gass, ingen ny rørledning, Nord Stream 2. Her gjenstår 160 kilometer å fullføre sørøst for Bornholm. Virkemiddelet er trusler om sanksjoner mot foretak og enkeltpersoner som ikke fulgte USAs ordre, også forsikringsselskap og tekniske konsulenter.

I Iran-saken svarte EU først med en ordning for å handle med Iran, INSTEX, ledet av Frankrike, Storbritannia og Tyskland. Den hadde opprinnelig til hensikt å skjerme europeiske foretak som handlet med Iran, men EU har aldri våget å bruke den til annet enn medisiner o.l. Dersom Biden skulle normalisere forholdet til Iran ville INSTEX bli overflødig. Mest sannsynlig vil Biden videreføre Trumps politikk overfor Nord Stream 2. EU synes inntil videre å ville føye seg, slik at dette neppe vil bli et akutt stridsspørsmål i løpet av 2021, men vil kanskje kunne bli konfliktstoff senere.

EUs energipolitiske strategi gir inntrykk av en prinsipiell motvilje mot olje og naturgass, ut over klima- og miljøpolitiske hensyn. Bakgrunnen kan være en underliggende utenrikspolitisk aversjon, at olje identifiseres som arabisk og gass som russisk, og derfor som upålitelig.

Som et alternativ satser EU på hydrogen. Ambisjonen er å utvikle en energikilde som kan erstatte olje og gass, på en kostnadseffektiv, klimavennlig og sikker måte. Realismen kan diskuteres, i hvert fall innenfor et tidsperspektiv på tretti år, som er EUs mål. Kostnader og hensyn til betalingsevne synes underordnet.

Les også

Risikomomenter

For Norge kan risikoen oppsummeres som:

  1. Et langvarig fall i oljeprisen ved at etterspørselen holder seg lav og viktige produsenter (Irak, Iran, Russland og Saudi-Arabia) konkurrerer om markedsandeler.
  2. Et betydelig kursfall på amerikanske dollar, trolig ønsket av amerikanske myndigheter for å styrke bearbeidende industris konkurranseevne overfor Europa og Kina.
  3. Høyere skatter og avgifter på olje og gass i EU.
  4. Et langvarig økonomisk tilbakeslag i et eller flere viktige land (Storbritannia? Frankrike?).

Hvert av disse risikomomentene vil kunne ha en negativ virkning på olje- og gassprisene og på investeringsklimaet på norsk sokkel.

Norges handlingsrom

I Europa har Norge sammen med Finland kommet gjennom kriseåret 2020 med mindre skade enn de fleste andre. Spørsmålet er hva som vil kunne skje i Europa i kommende år. En rimelig antakelse er at «det grønne skiftet» blir svekket og forsinket. I første omgang vil prioriteten være å gjenopprette det økonomiske aktivitetsnivået, sysselsettingen og forbrukernes kjøpekraft. Strukturelle endringer med høye kostnader vil komme i annen rekke.

Behovet for elektrisitet tilsier at naturgass er den mest kostnadseffektive, klimavennlige og sikreste innsatsfaktoren

Etterspørselen etter olje kan forventes å øke etter hvert som handelen og sysselsettingen tar seg opp og mange husholdninger nøler med å vende tilbake til kollektivtransport. Etterspørselen etter elektrisitet kan også forventes å øke etter hvert som arbeidslivet gradvis normaliseres, mens mange fortsatt bruker hjemmet som arbeidsplass. Behovet for elektrisitet tilsier at naturgass er den mest kostnadseffektive, klimavennlige og sikreste innsatsfaktoren. For Norge er utfordringen å kunne bidra med mer gass til markedet i Europa.

På forsommeren tok Norge et lykkelig grep da oljeindustrien fikk nedsatt skatt. Vanligvis har det vist seg klokt å satse motsyklisk. I kriseåret 2020 ble Norge reddet av en ansvarsfull befolkning, et godt helsevesen og en handlekraftig regjering som kunne oppveie mangelfull beredskap med oppsparte penger fra utvinningen av olje og gass.

Godt nytt år!

Les også

Kommentarer (10)

Kommentarer (10)

Eksklusivt for digitale abonnenter

På forsiden nå