Staten vraket kontrakten og saksøkte Rheinmetall for over 77 millioner

Teknologibedriften Rheinmetall Norway skulle levere et sentralt sensorsystem til Hærens største investering – kampvognprosjektet – men Forsvaret vraket kontrakten. Senere i høst møtes de i retten.

TU kan nå avdekke hvilke summer som er i spill i konflikten – til tross for at partene har vært tause om dette:

• Staten krever at Rheinmetall skal betale 76,6 millioner kroner samt kostnader knyttet til dekningskjøp. Det siste vil si innkjøp av et nytt sensorsystem.
• Rheinmetall krever at staten skal betale erstatning etter rettens skjønn. Beløpet er i stevningen beregnet til 125 millioner kroner.

Opplysningene kommer frem i en kjennelse som TU har fått tilgang til.

Hverken Regjeringsadvokaten som representerer Staten eller Rheinmetall ønsker å kommentere opplysningene.

Les også tidligere saker om samme tema:

• Holdt tett om at de ikke får 21 viktige kampvogner til å virke: Her feirer de at leveransen er «ferdig»
• Nøtterøybedriften kuttet en tredel av de ansatte da Forsvaret hevet panservogn-kontrakt
• Dette skal Forsvaret og den norske forsvarsbedriften krangle om i over én måned
• Norsk industri mislyktes – Nå kan det i stedet bli den spanske fregattbyggeren som leverer sensorer til CV90-panservognene

Dette skulle de brukes til

Sensorsystemet skulle brukes på Hærens oppklaringsvogner.

Oppklaringsvognene skiller seg fra de andre stormpanservognene ved at de har en sensormast som kan heves inntil seks meter. Planen tidligere i kampvognprosjektet var å plassere Vingtaqs II, som består av elektrooptiske sensorer og en integrert radar, på toppen av masta.

Sensorhodet kan konfigureres med ulike typer sensorer, for eksempel til målbelysning for heimende våpen eller innhenting av informasjon fra stridsfeltet.

Oppklaringsvognene er en sentral del av Kampvognprosjektet, og hovedoppgaven ligger i navnet – å klarlegge stridsfeltet for manøveravdelingene. Sensorene kan eksempelvis bestå av laserbelyser, dagkamera, termisk kamera og radar, blant annet for å lede indirekte ild og heimende våpen.

OPV er en viktig brikke i det nettverksbaserte forsvaret, sammen med integrerte kampsystemer (ICS), tredje generasjon digital arkitektur som gjør at for eksempel sensordata kan deles mellom CV90, det nye K9 Vidar-artilleriet og etter hvert nye stridsvogner.

Kontraktsummen var på 273,6 millioner kroner, og omfattet 21 Vintaqs II til bruk på CV90 i tillegg til 14 Vintaqs II uten mast til Garnisonen i Sør-Varanger (GSV) og Etterretningsbrigaden.

Tanken var å ta i bruk Vingtaqs II-systemer, etter at Hæren hadde god erfaring med første generasjon Vingtaqs, som var i bruk på 14 ildledelsepanservogner av typen NM201. Den konseptuelle delen var velprøvd og skulle videreutvikles med ny teknologi og nye kapasiteter.

– Sikkerhetsrisiko for personer

Sensormasta skal være en sentral årsak til problemene. Slik Teknisk Ukeblad tidligere har fått det fortalt fra personer med god kjennskap til Kampvognprosjektet, bidro den til å gjøre systemet ustabilt.

Verken Rheinmetall eller motparten har villet kommentere eller bekrefte dette. Men i kjennelsen, som ble avsagt i sommer, kommer det også frem flere detaljer om dette.

Oslo tingrett karakteriserer innfestingen av teleskopmasten som det viktigste enkeltforhold i tvisten. Her kommer det fram at den opprinnelige fjærbelastede løsninga viste seg å ha svakheter av en slik karakter at det utgjorde en sikkerhetsrisiko for personer i vognen.

Etter problemene med masten, skal det også ha oppstått en rekke andre forsinkelser. Sluttleveransen ville bli nær fire år forsinket, argumenterte staten med i 2017.

FFI gjorde alvorlige funn

Ifølge staten ble det også i januar 2018, altså fire måneder før kontrakten ble hevet, gjort alvorlige funn. Da hadde Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) avdekket at systemet ikke ville oppfylle helt vesentlige krav til funksjonalitet og ytelse. Dette var krav knyttet til såkalt «Detection, Recognition and Identification» (DRI), som innebærer at bruker av observasjonssystemene skal kunne oppdage, gjenkjenne og identifisere mulige mål døgnet rundt og under skiftende værforhold.

«Funnene fra Forsvarets forskningsinstitutt gikk ut på at observasjonssystemene ikke kunne fungere under ulike klimatiske og andre ytre påvirkninger, og som man visste at systemet ville utsettes for. Dette er kjernefunksjonalitet som er nødvendig for at systemet skal kunne brukes til det kontraktsfestede og for partene velkjente formålet», skrev staten i stevningen ifølge kjennelsen.

Ifølge staten var det først her at det ble klart for dem at multisensoren som Rheinmetall hadde levert oppstilte vesentlig lavere krav til stabilisering enn hva som i virkeligheten ville være nødvendig for å oppnå kampvognkontraktens krav til DRI.

Staten viser til at Rheinmetall opprinnelig la opp til at systemet skulle ha elektronisk bildestabilisering, fordi de mente det var nødvendig, men senere gikk vekk fra dette.

Norsk industri

De opprinnelige 104 norske CV90-ene ble bestilt i 1994, og 18 år senere ble det besluttet å erstatte dem med 144 nye og moderniserte stormpanservogner i fem forskjellige varianter. Da gikk Norge inn i forhandlinger om denne totalleveransen med svenske BAE Systems Hägglunds. Fra norsk hold var det naturlig nok ønske om å få norsk industri inn i prosjektet.

Grupperingen Kongsberg Defence Systems, Vinghøg og Thales Norway (KTV) har levert kampsystemer – integrasjon av sensorer, våpen og kommunikasjonsnettverk.

Et annet område var å få daværende Vinghøg, nå Rheinmetall Norway, inn som leverandør av sensorene til ei oppklaringsvogn i tillegg til bombekasterne. Teknologien ble levert fra Vinghøg til Forsvaret som igjen videreleverte dette til BAE Systems for å integrere det på oppklaringsvognene.

Kjennelsen gir også et innblikk i Rheinmetalls argumentasjon i krangelen:

Rheinmetall mener at staten kan takke seg selv for problemene som oppsto på grunn av at de valgte å stå for anskaffelsen av Vingtaqs II selv i stedet for å gjøre som de opprinnelig hadde tenkt, la CV90-produsenten BAE Systems Hägglunds stå for anskaffelsen.

Dermed hadde staten påtatt seg et koordineringsansvar mellom Hägglunds og Rheinmetall, noe de ikke lyktes med.

Dette ga seg blant annet utslag i at staten og Hägglunds på et tidlig stadium ble enige om måten teleskopmasten skulle festes i vognen, uten at dette ble fanget opp i kontrakten mellom staten og Rheinmetall.

Tre parallelle prosjekter

Rheinmetall hevder at staten også overser det faktum at Vingtaqs II-kontrakten var tidsmessig avhengig av to andre kontrakter, det vil si til GSV og Etterretningsbrigaden, og at dette var noe staten la opp til og ikke noe som var ønsket av Rheinmetall.

Rheinmetalls versjon er at statens plan var å bruke utviklingsarbeid under disse to andre kontraktene i kampvognprosjektet og at de prøvde å harmonisere sine kravspesifikasjoner mellom tre prosjekter. Da det oppsto forsinkelser i GSV-prosjektet, fikk dette konsekvenser for kampvognprosjektet.

Produsenten viser også til at staten har krevd betydelige endringer i systemet etter at kontrakten ble inngått. Det gjelder også teleskopmasten, der endringsordren kom et godt stykke ut i kontraktsperioden og ble initiert av staten og Hägglunds.

«Denne endringen hadde flere konsekvenser for sensorene, blant annet for nøyaktighet, nødvendige stabiliseringstiltak og forventet levetid. Endringen hadde også stor betydning for grensesnittet mellom Rheinmetalls leveranse og BAE Systems Hägglunds leveranse. Staten visste om disse konsekvensene da endringen ble besluttet», gjengir kjennelsen av Rheinmetalls argumentasjon.

Produsenten viser også til at det ikke er tilfelle det de antar staten prøver å bevise, at de ikke ville få til tilstrekkelig stabilisering, og viser til at dette er testet og funnet i orden både på GSV-installasjoner og hos det malaysiske forsvaret, der Vingtaqs II benyttes på pansrede hjulgående kjøretøy av typen AV8 Gempita.

Tause parter

Verken Rheinmetall eller staten har ønsket å kommentere opplysningene i kjennelsen. Regjeringsadvokaten har tidligere kun villet gi følgende, korte kommentar til søksmålet:

– Søksmålet gjelder Rheinmetalls kontrakt om leveranse av Vingtaqs II til Kampvognprosjektet. Staten hevet kontrakten i 2018 på grunn av vesentlig forsinkelse. Rheinmetall har bestridt hevingen. Så lenge saken går for retten finner vi det ikke riktig å kommentere ytterligere, skrev advokat Simen Skjold Søgaard hos Regjeringsadvokaten til TU i mars.

Rheinmetall mener at Forsvaret ikke hadde rett til å heve kontrakten. De har tidligere uttalt blant annet følgende:

– Forsinkelsene i prosjektet skyldtes hovedsakelig mangel på klare og omfattende kravinstruksjoner for selskapet og kan dermed ikke rettferdiggjøre Forsvarsmateriells heving, skrev informasjonssjef Oliver Hoffmann i det tyske selskapet i mars.

Partene møtes etter planen i Oslo tingrett 5. oktober og rettssaken skal pågå i over én måned.