Dette skal Forsvaret og den norske forsvarsbedriften krangle om i over én måned

Onsdag omtalte TU at Forsvaret har saksøkt teknologibedriften Rheinmetall Norway. De skulle levere et sensorsystem som er en sentral brikke i kampvognprosjektet, men Forsvaret vraket kontrakten. Nå risikerer bedriften å måtte punge ut for at Forsvaret må kjøpe inn et annet system fra konkurrentene.

Et sentralt kranglepunkt er om Forsvaret hadde rett til å heve kontrakten i mai 2018 på grunn av det de mener er vesentlig forsinkelse.

Forsinkelsen skal blant annet være knyttet til en seks meter lang, sammentrekkbar mast som systemet skulle monteres på i oppklaringsvognene.

Sensor-kontrakten var helt sentralt for Nøtterøybedriften, tidligere kjent som Vinghøg, som måtte kutte én tredjedel av de ansatte etter hevingen.

Dyr erstatning for norske sensorer

Å finne en erstatning for det norske sensorsystemet til oppklaringsvognene, ble høsten 2018 beskrevet som en av de største økonomiske usikkerhetene i kampvognprosjektet.

«De største økonomiske usikkerhetene i prosjektet anses nå å være kostnader for nytt system til erstatning for Vingtaqs II, samt kostnader i forbindelse med garanti- og sluttoppgjør for hovedkontrakten», skrev Forsvarsmateriell til Forsvarsdepartementet i september 2018.

Trolig inngår kostnader for å erstatte Vingtaqs II i kravet som Forsvaret har rettet mot forsvarsteknologibedriften.

Verken Regjeringsadvokaten eller Forsvarsdepartementet vil kommentere innholdet i kravet. «Krav om tilbakebetaling og erstatning etter heving av tilvirkningskontrakt», er den korte beskrivelsen av saken i berammingslisten til Oslo tingrett. Nylig ble det satt dato for rettssaken, som starter i oktober og skal pågå i over én måned.

Ville ha med norsk industri

Men hva var det egentlig som gjorde at leveringen av sensorsystemet ble så forsinket?

Rheinmetall skylder på at de ikke fikk klare nok og omfattende nok kravinstruksjoner.

Etter det TU erfarer, så har problemene i senere tid blant annet dreid seg om den programvaremessige og mekaniske integrasjonen av sensorene.

For å forstå noen av utfordringene, må man også se på hvordan leveransene til kampvognprosjektet skulle gjennomføres.

De opprinnelige 104 norske CV9030 MkI ble bestilt i 1994, og 18 år senere ble det besluttet å erstatte dem med 144 nye CV90 MkIIIb i fem forskjellige varianter. Da gikk Norge inn i forhandlinger om denne totalleveransen med svenske BAE Systems Hägglunds. Fra norsk hold var det naturlig nok ønske om å få norsk industri inn i prosjektet.

Grupperingen Kongsberg Defence Systems, Vinghøg og Thales Norway (KTV) har levert kampsystemer – integrasjon av sensorer, våpen og kommunikasjonsnettverk.

Et annet område var å få daværende Vinghøg, nå Rheinmetall Norway, inn som leverandør av sensorene til ei oppklaringsvogn i tillegg til bombekasterne. TU beskrev sensorsystemet Vingtaqs II som skulle gi CV90-styrken full oversikt over kampbildet allerede i 2015.

Tanken var å ta i bruk Vingtaqs II-systemer, etter at Hæren hadde god erfaring med første generasjon Vingtaqs, som var i bruk på 14 ildledelsepanservogner av typen NM201. Den konseptuelle delen var velprøvd og skulle videreutvikles med ny teknologi og nye kapasiteter.

Teknologien ble levert fra Vinghøg til Forsvaret som igjen videreleverte dette til BAE Systems for å integrere det på oppklaringsvognene.

Problematisk mast

Sensormasta skal være en sentral årsak til problemene. Slik Teknisk Ukeblad har fått det fortalt fra personer med god kjennskap til Kampvognprosjektet, bidro den til å gjøre systemet ustabilt.

Sensorhodet sitter plassert på toppen av masta som kan heves seks meter og som skulle kunne være aktiv mens CV90-en var i bevegelse. Problemet ligger ikke nødvendigvis i selve sensorene, men i evnen til å integrere dem programvaremessig og mekanisk.

Sentrale spørsmål som retten skal ta stilling til, er hvor godt kravene til leveransen ble beskrevet, og hvordan de ble endret underveis i prosjektet, etter det TU forstår.

En av endringene som har skjedd underveis i prosjektet for oppklaringsvognene, omhandler nettopp sensormasta. Opprinnelig skulle dette være ei fleksibel mast som var festet i et bevegelig system i vogna, men det lyktes ikke å få til denne fjærinstallasjonen i kjøretøyet. I stedet ble masta fastmontert i bunn av panservogna, noe som resulterer i en helt annen belastning på sensorhodet i andre enden.

Forsvarsdepartementet har ikke ønsket å kommentere tvisten og viser til Regjeringsadvokaten. TU har forelagt opplysningene over for Regjeringsadvokaten, som opplyser at de ikke finner det riktig å kommentere tvisten nærmere når saken står for domstolen.

Opplysningene er også blitt forelagt for Rheinmetall, som ikke ønsker å gi ytterligere kommentarer i saken.

Sikre på at de kunne levert

Rheinmetall har tidligere uttalt at de er sikre på at de kunne levere et fungerende system. Deres påstand er at forsinkelsene i hovedsak skyldes mangel på klare og omfattende kravinstruksjoner. De mener dette ikke kan rettferdiggjøre Forsvarsmateriells heving av kontrakten.

– Vi er overbevist om at vi kan forsyne kunden med en teknisk overbevisende løsning, orientert etter brukerens behov, uttalte selskapets informasjonssjef Oliver Hoffmann til TU tidligere denne uken.

Men til slutt hadde altså Forsvaret fått nok, de hadde mistet trua på at Rheinmetall kom i mål med systemet og hevet kontrakten, etter det TU forstår.

Etter det TU erfarer, vil Forsvaret, og dermed også departementets påstand i retten, være at Rheinmetall ikke hadde de nødvendige forutsetningene til å industrialisere konseptet og bygge sensorsystemene med nødvendig dokumentasjon og robust nok design.

Dagbøter

Det forsinkede sensorsystemet har også fått konsekvenser for svenske BAE Systems Hägglunds. Teknisk Ukeblad er kjent med at leverandøren er blitt krevd for dagbøter, og at Forsvarsmateriell har brukt forsinkede oppklaringspanservogner som delvis begrunnelse.

Det kommer fram i et dokument fra høsten 2018, da Kampvognprosjektet (prosjekt 5436) nærmet seg slutten, som TU har fått innsyn i. På dette tidspunktet hadde det påløpt dagbøter på totalt 28,1 millioner svenske kroner på grunn av forsinket levering av blant annet oppklaringspanservogner og teknisk dokumentasjon. BAE ba om at dagbøtene ble tatt med i forhandlingene om sluttoppgjøret, men Forsvarsdepartementet gikk ikke med på det.

Ola Thorén, kommunikasjonsdirektør i BAE Systems Hägglunds, vil verken kommentere dette eller søksmålet og henviser til de to partene.

For et år siden kom det også fram, gjennom flere artikler i Aldrimer, at innfasinga av de nye kampvognene hadde vært mer problematisk enn det som til da var offentlig kjent.

Kort oppsummert handlet det om hydraulikkolje som lakk inn i vognrommet og nyutviklede gummibelter med kortere levetid enn forutsatt. Den gang opplyste Hæren at produsenten bærer kostnadene med feilretting.

Samtidig hører det med at det ofte kan være noen titall mindre saker og problemstillinger som må løses i slike omfattende prosjekter. Oppklaringsvognene står igjen som den ene større saken, men også disse utgjør kun tre prosent av den totale prosjektkostnaden.