Langt der oppe over hodene våre svever satellittene som gjør det mulig å se på tv, bruke GPS og ringe, for å nevne noe.
Når satellittene «dør», altså går tomme for drivstoff, ødelegges eller ikke fungerer som de skal, slukkes de ned og fortsetter i samme bane som da de var aktive.
Derfor har den europeiske romfartsorganisasjonen Esa lansert et program for å fjerne gamle satellitter og annet romsøppel.
Les også: Her lager Forsvaret sine hemmelige gadgets
Mye søppel
Nasa beregner at det kretser 500.000 biter med romsøppel rundt jorda. Dette er alt fra gamle satellitter store som busser til små biter som skruer og bolter.
Alle disse objektene, enten de er små eller store, kan skape store problemer for romstasjonene og satellittene som fremdeles opererer – spesielt med tanke på at alle bitene flyr av gårde i hastigheter opp mot 28.000 kilometer i timen.
Dermed er scenarioet som skisseres så dramatisk i filmen «Gravity» ikke så fjernt likevel. Her følger vi flere astronauter som havner i et krasjinferno uten like på grunn av romsøppel på avveie.
Det er faktisk slik at satellitter allerede har kollidert med hverandre i virkeligheten.
Egne rakettmotorer
Oppskytingstempoet av satellitter er i dag så raskt at det i løpet av 50 år kan bli så mye skrot rundt jorda at det ikke vil bli plass til flere satellitter.
Esa har derfor satt i gang prosjektet «Clean Space» for å finne måter å fjerne romsøpla på.
Det er her norske Nammo kommer inn i bildet.
Forsvarsleverandøren har gjennom flere tiår produsert rakettmotorer som bruker selskapets egenutviklede motorteknologi. Om kort tid kan det komme et regelverk som pålegger alle nye satellitter som veier over 1000 kilo å ha små rakettmotorer om bord som kan skyve dem ut av bane når de en gang slutter å fungere.
Les også: Japanere lanserer «mirakelbatteri» for elbiler
Nytt drivstoff
Esa har i første omgang bedt Nammo ta frem et drivstoff som ikke skaper nye, små partikler i form av metalloksider under forbrenningen. I tillegg skal drivstoffet tåle å ligge i dvale i 10–15 år om bord på satellittene.
Da kommer det godt med at selskapet allerede har lang erfaring med slike drivstoff fra sine raketter til militære formål.
Problemet for dagens raketter er nemlig at de slipper ut store mengder synlig røyk, noe som ikke akkurat er gunstig under militære operasjoner.
Denne røyken kommer fordi det energirike drivstoffet inneholder aluminium, som på grunn av sin høye forbrenningstemperatur avgir høy energi. Under forbrenningen vil aluminiumet i drivstoffet omdannes til aluminiumsoksid, som er det samme materialet vi finner i sandpapir.
Det er partikler av aluminiumsoksid man ikke vil etterlate der oppe. Partikler så små som malingsflak kan skade instrumenter, vinduer og solcellepaneler på grunn av farten gjennom rommet.
Nammo og Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) har utviklet flere slike drivstoff uten aluminium som ikke produserer røyk eller partikler. En ulempe med å fjerne aluminiumet er imidlertid at energiinnholdet går ned.
Med støtte fra doktorgradsarbeidet til Eva Landsem, som fant ut hvordan man kunne ta i bruk et nytt oksidasjonsmiddel, har Nammo og FFI klart å utvikle et drivstoff som får et høyt energiinnhold uten aluminium. Nammo er dermed den første i verden til å ha et slikt drivstoff. Produksjonen starter på Raufoss i løpet av året.
Les også: – Ingen farlige sotpartikler slipper gjennom det nye dieselfilteret
Egne motorer
Nammo har satt fem ingeniører i sving for å se på dette i omtrent det neste året. De skal blant annet finne ut hvordan det kan passe inn en motor som skal veie lite, tåle ekstreme temperatursvingninger og kosmisk stråling.
Når dette arbeidet er gjort, skal Esa dele ut neste kontrakt på en demonstrasjonsmotor. Den håper selvfølgelig Nammo å kapre.
– Rakettmotorene vi lager for forsvarsindustrien oppfattes som svært små av romindustrien. Men, det er her vi er ekspertene. Vi konkurrerer ikke på store oppskytningsraketter, det har vi ikke mulighet til, men vi er en interessant partner når man snakker om spesialmotorer som disse, sier teknologidirektør Onno Verberne i Nammo til Teknisk Ukeblad.
Les også: Utvikler elbilmotor med teknologi fra andre verdenskrig
Kompakte motorer
Teknologidirektøren ser for seg at motorene i ferdig stand vil veie litt over 35 kilo per stykk og ha en skyvkraft på mellom 200 og 500 newton, noe som tilsvarer kraften som kreves for å løfte en vekt på rundt 50 kilo. Motorene vil bli plassert i hvert hjørne av satellitten, som typisk betyr at det blir fire motorer på hver. Det kan også bli satt på flere, avhengig av hvor tung satellitten er.
Motorene blir liggende i dvale til satellitten har nådd slutten av sin levetid eller slutter å virke. Når de så settes i gang etter 10–15 år, brenner de i alt fra 30 sekunder til to minutter for å skyve satellitten rolig ut av bane og ned til jorda for å forbrenne på en kontrollert måte i atmosfæren.
– Vi har allerede bra kompetanse på dette og våre fabrikker er skreddersydd for å produsere relativt små motorer. Det å lage bare én slik motor hvert femte år er ikke interessant for oss, men her kan vi få et produksjonsvolum på mellom 150–200 motorer i året. Det vil sikre god kvalitet og gjøre oss konkurransedyktige på pris, forteller teknologidirektør Verberne.
Les også:
Slik bygger den norske forsvarsindustrien relasjoner til Pentagon
