KOMMENTAR: Koronakrisen:

Regjeringens fullmaktslov kan sette krisehåndteringen på prøve

Å gi regjeringen større fullmakter på bekostning av Stortinget kan svekke samholdet og skapte tillitskrise.

Erna Solberg vil gjøre det lettere å håndtere korona-krisen. Men vil en fullmaktslov hjelpe henne?
Erna Solberg vil gjøre det lettere å håndtere korona-krisen. Men vil en fullmaktslov hjelpe henne? (Foto: NTB Scanpix)

Å gi regjeringen større fullmakter på bekostning av Stortinget kan svekke samholdet og skapte tillitskrise.

Det er nesten rørende å se hvordan korona-krisen har sveiset oss sammen. Da regjeringen forrige uke foreslo dramatiske og drastiske tiltak for å stanse smitten, fikk den bred oppslutning i Stortinget. Over hele landet har folk gått i frivillig karantene for å beskytte hverandre. Nordmenn har sluttet rekkene og alt har skjedd etter demokratiets spilleregler

Nå vil regjeringen likevel endre på dem.

Med en ny kriselovgivning ber regjeringen om å slippe å gå veien om Stortinget. Nye direktiver og forordninger skal kunne vedtas av regjeringen alene. Det er en kraftig utfordring av det demokratiske prinsipp. Hva som er hensikten med den dramatiske fullmakten, er heller uklart. I sin tale onsdag sa statsministeren bare kort at det ville gjøre det mulig for regjeringen å iverksette tiltak raskere.

Skal vi utrydde viruset nå?

Jeg mener kriselovgivningen kommer for tidlig. Da regjeringen forrige uke stengte landets skoler og barnehager og sendte oss alle hjem fra jobb, var det for å gi helsevesenet et pusterom. Beredskapen skulle bygges opp, kurven med smittetilfeller skulle flates ut. Nå hører jeg flere og flere tar til orde for at vi heller skal kvele viruset helt og holdent. Dersom det er målet, vil det kreves helt andre og langt mer ekstreme tiltak enn det vi har sett så langt. Det pekes på Kina som et forbilde, et land der myndighetene tar svært lett på enkeltmenneskets rettigheter.

De siste årene har jeg jobbet med boken Krigen mot bakteriene. Det har gitt meg noen alarmerende kunnskaper. Skal viruset utryddes, må befolkningen som helhet nærmest bures inn i månedsvis. Det som så ut til å bli en midlertidig unntakstilstand, vil i så fall bli svært langvarig. De samfunnsmessige konsekvensene vil bli enorme. Jeg sier ikke at det er feil veivalg, men går vi den veien, må vi gjøre det sammen.

En strategi som handler om å utrydde viruset helt og holdent, vil kreve enda mer kollektiv handling enn hva vi har sett til nå. Det vil kreve stor enighet, oppslutning, og dugnadsvilje. Det er langt fra sikkert at en fullmaktslov sikrer en slik oppslutning.

Hva betyr vel demokrati?

Argumentet for fullmaktsloven er at den skal sikre regjeringen handlingsrom. Man skal ikke lenger kaste bort tiden med prat. Når demokratiet reduseres til «prat» er det verd å minne om hva slags tradisjoner demokratiet faktisk bygger på: Hvilken styrke det bærer i seg:

La oss ta et lite dypdykk i historien.

I løpet av de første ukene av året 490 f.Kr. marsjerte en voldsom hær, anslått til 25 000 mann, ut av antikkens Susa med retning demokratiets vugge: Athen. Bak hæren sto datidens mektigste mann, den persiske despoten Dareios. Ved inngangen til 500-tallet f.Kr. regjerte han langt på vei over hele den kjente verden, fra India i øst til Tyrkia i Vest. Nå ville han ta Hellas.

Athen på sin side var nærmest som en bakevje å regne på denne tiden. Men de hadde utviklet en helt ny styreform: Demokratiet. Alle avgjørende beslutninger måtte fattes i en rådsforsamling, boulé, som var åpen for alle voksne menn.

Athenerne visste at Storkongen i Persia ville angripe, de visste bare ikke når. En sensommerdag i 490 f.Kr sto den persiske hær ved Athens porter. Den hadde gått i land ved Marathon.

I praksis sto Athen foran sin totale undergang. Perserne ville brenne byen til grunnen og ta den voksne befolkningen som slaver. Uansett hva slags styrker Athenerne måtte klare å stable på beina, ville de være i håpløst mindretall. Perserne hadde et overlegent kavaleri, og ingen gresk hær hadde noensinne slått dem.

Hva betyr vel demokratiet i slike tider? Ville ikke det mest fornuftige være å overlate all makt til generalstaben?

Hva gjorde athenerne? De møttes for å diskutere saken i sin boulé!

Mens de første soldatene ble sendt av gårde for å sette opp en forsvarslinje, raste diskusjonene: Skulle man evakuere byen, skulle man søke hjelp fra andre bystater, eller skulle man møte perserne i kamp? Framfor å splitte Athenerne virket diskusjonene samlende. Når beslutningen om å angripe perserne ble tatt, sto alle sammen om den. For utfallet av historien betydde det alt: Mot alle odds utmanøvrerte athenerne den persiske hær på Marathons sletter. Organisert i sine falankser, bestående av menn som var lojale mot hverandre inn til døden, klarte grekerne på ufattelig vis å slå invasjonen tilbake.

Les også

Demokrati er ingen lek

I dag ser sterke krefter på demokratiet nærmest som et hinder for handling. Parlamentet kan få diskutere saker så mye de vil, så lenge vi ikke har noen krise. Men når alvoret slår inn, skal teknokratiet overta?

Jeg tenker nesten motsatt: Så lenge samfunnet går på skinner og vedtatte lover følges, kan parlamentet ta ferie. Det er i vanskelige tider, når vi virkelig trenger å stå sammen, demokratiet kommer til sin rett. Derfor forstår jeg ikke hva regjeringen Solberg nå tenker på? Jussnestor Hans Petter Graver peker på at fullmaktsloven ikke en gang har skranker som hindrer regjeringen fra å gi regler som innskrenker domstolenes kontroll.

Vi har allerede sett hvordan korona-krisen er blitt brukt til å slå ned på svake grupper. Papirløse innvandrere skal kastes ut raskere, TV2-nyhetene har innslag om at romfolk kan spre koronasmitte og bør sendes hjem.

Fra regjeringens side var det ønsket at fullmaktsloven skulle gjelder til 1. januar 2022. Om det var intensjonen, kan ikke hensikten være å endre én og annen forskrift. Da er det helt andre og vidtrekkende styringsfullmakter regjeringen har sett for seg. Det er lite betryggende å høre stortingspresident Tone Wilhelmsen Trøen (H) på Politisk kvarter. Med en nærmest innyndende barnetimestemme forsikret hun oss alle om at kriselovgivningen hadde blitt behandlet i Stortinget på vanlig måte. Det skulle da bare mangle! Det er jo ikke behandlingen av kriselovgivning som er problemet her. Problemet er innholdet i den.

La det være sagt: Demokrati er ingen lek. Det er knallhard kamp. Det er ikke de sterke og mektige som trenger demokratiet: Demokratiet er på mange måter til for å beskytte de svake. Når vi nå står midt i en helsekrise som kan ramme de aller svakeste blant oss, er det derfor demokratiet vi må støtte oss på, ikke teknokratiet. Sett i en slik sammenheng virker hensikten med å sette Stortingets lovgivende makt til side svært dårlig begrunnet.

Så la oss inspirere av den gamle Athen: La oss møte krisen med det sterkeste bindemiddelet vi har for å faktisk holde sammen; Solidaritet, fellesskap, og demokrati.

Les også

Kommentarer (2)

Kommentarer (2)

Eksklusivt for digitale abonnenter

På forsiden nå