EIERSKAP AV VANNKRAFTVERK
- Stortinget sørget tidlig for at vannkraftressursene skulle forbli på norske hender gjennom ervervsloven i 1909 og industrikonsesjonsloven med hjemfallsrett. Hjemfallet innebærer at når tidsbegrensede konsesjoner utløper, vil vannfall og kraftverk overføres vederlagsfritt til staten. Private utbyggere fikk tidsbegrensede konsesjoner, mens fylker og kommuner hadde tidsubegrensede konsesjoner.
- Eftas overvåkingsorgan Esa gikk i 2006 til sak, og Efta-domstolen konkluderte i 2007 med at forskjellsbehandlingene mellom private og offentlige eiere var ulovlig. I domspremissene åpnet imidlertid domstolen opp for at offentlig eierskap til vannkraften kunne være et legitimt hensyn for restriksjon av fri bevegelse av kapital og etableringsfrihet.
- Konsolideringsmodellen (styrking av det offentlige eierskapet) ble innført fra 2008, og innebærer at bare offentlige aktører (staten, fylkeskommuner eller kommuner) kan være eiere av vannfall og kraftverk når konsesjonsperiodene utløper. Private eiere av kraftverk med tidsbegrenset konsesjon fikk samtidig mulighet til å realisere markedsverdien ved salg av kraftverket til et offentlig eid selskap før hjemfall, der den offentlige eieren vil få konsesjonen omgjort til tidsubegrenset.
- Utløpsdatoen for kraftverk med hjemfall varierer fra 2009 til 2057. Etter dette vil konsesjonspliktige kraftverk bli kontrollert av norske offentlige eiere, og private aktører kan bare eie inntil 1/3 av aksjene i offentlige kraftselskap. I tillegg kommer det private eierskapet i vannfall ervervet før 1909 der det ikke er hjemfallsvilkår.
I produktivitetskommisjonens rapport, som ble lagt fram for to uker siden, forslås det flere dyptgripende endringer i kraftsektoren.
Den mest oppsiktsvekkende er kanskje forslaget om å la utenlandske og private selskaper kjøpe store norske vannkraftverk.
I dag eies disse kraftverkene av det offentlige (se faktaboks), mens småkraftverk kan eies av private.
Men kommisjonen er uenig i at offentlig eierskap sikrer økt nasjonal kontroll og bedre utnyttelse av vannkraftressursene.
Selge arvesølvet
Den mener tvert imot at en viktig drivkraft for produktivitetsforbedringer og økt konkurranse i norsk vannkraftproduksjon går tapt som følge av restriksjonene.
«Kommisjonen tilrår derfor en ny og helhetlig vurdering av det offentlige eierskapet i kraftsektoren, samt likestilling av private og offentlige eiere gjennom en oppløsning av konsolideringsmodellen», konkluderer rapporten.
Forsvarerne av offentlig eierskap i kraftsektoren har lagt vekt på at ressursen er evigvarende. Dermed vil salg være kortsiktig, blant annet fordi ressursen ikke kan prises riktig i markedet. Det er bakgrunnen for sammenligningen med å «selge arvesølvet».
Les også: Småkraftforeningen: – Nye avskrivningsregler er vindskeive
Avkastning gjennom skatt
Dette aspektet ser det ikke ut til at kommisjonen har lagt særlig stor vekt på. Den peker riktignok på at vannkraften kan gi ekstraordinær avkastning i et langt tidsperspektiv.
Men samtidig understreker den at utbygging og drift av vannkraftverk er nøye regulert gjennom konsesjoner og forskrifter. Dessuten er kraftmarkedet deregulert, og kraftprisen settes i markedet uavhengig av om kraftverkene eies av offentlige eller private.
«Nasjonal råderett over vannkraftressursene er derfor godt sikret og er ikke avhengig av offentlig eller nasjonalt eierskap. Ønsket om at det norske folk skal sikres en betydelig del av den ekstraordinære avkastningen kan ivaretas gjennom skatte- og avgiftssystemet», heter det i rapporten.
Kommisjonen tar også til orde for sammenslåinger av små kraftselskaper for å øke effektiviteten. Samtidig foreslår den å nekte eiere av nettselskap å samtidig eie kraftproduksjon, for å hindre kryssubsidiering.
Teknisk Ukeblad har ikke lyktes i å få kommentar til saken fra kommisjonens leder, Jørn Rattsø.
Les også:
Nordmenn selger brukte Teslaer i Tyskland
