Selv om en samlet næring har lagt press på politikerne, har de politiske myndighetene i liten grad latt seg påvirke.
For når oljeselskapene ber om lavere skatt, så kan ikke politikerne innfri deres ønsker. Rett og slett fordi det ikke finnes aksept i befolkningen for å gi særskilte skattelettelser for landets mest lønnsomme selskaper.
Som helt fersk olje- og energiminister vil derfor Torild Widvey få stor oppmerksomhet, for dårlige leteresultater gir lav aktivitet med påfølgende arbeidsledighet. Oljenæring har ikke gitt opp håpet om å få endret på rammevilkårene.
Kjempeskatt
Dagens skatteregler gir en høy toppbeskatning for oljeselskaper i skatteposisjon. Skatten består av to elementer, selskapsskatt og en særskatt på henholdsvis 28 prosent og 50 prosent av overskuddet, til sammen 78 prosent.
Selskapsskatten er lik for alle selskaper registret i Norge, mens bedrifter som utvinner og foredler norske naturressurser må betale en særskatt. For fornybare ressurser som vannkraft betales en særskatt på 27 prosent.
Oljenæringen må betale mer. Først og fremst fordi oljeselskapene utnytter en ikke fornybar naturressurs som tilhører det norske folket og hvor fortjenesten skal komme Norge befolkning til gode. Samtidig som fortjenestene etter norske forhold er eventyrlige. Særskatten er derfor satt til 50 prosent.
Penger igjen
Denne ordningen har fungert svært bra for oljeutvinning på store felt. For selskaper i skatteposisjon kan letekostnadene føres til fradrag i regnskapet. Det betyr at for 100 millioner kroner i letekostnader så minsker skatten med 78 millioner kroner. Finner selskapet olje, er derfor mulighetene for stor fortjeneste god.
Olje- og gassfunnene på norsk sokkel har vært store i internasjonal målestokk. Selv med høy skatt har de derfor vært svært lønnsomme å delta i, for, som det sies - en liten del av mange penger er fortsatt mange penger.
Norske myndigheters oljepolitikk baserer seg på å videreføre denne linjen. - Jeg tror at ressurstilgangen er norsk sokkels viktigste konkurransefortrinn, sa tidligere olje og energiminister Einar Steensnæs, da ha la fram stortingsmelding 38 (2003 -2004) om petroleumsvirksomheten.
Look to Britain
Petroleumsnæringen i Norge mener at myndighetene tar feil. Se til britisk sokkel, sier de. Der ble antallet letebrønner fordoblet etter at det ble gjennomført skatteletteser som gav bedre vilkår for utvinning av mindre felt og drift av felt i haleproduksjon.
Effekten var at mindre selskaper fikk overta eldre felt. De fikk også tilgang til nye prospektive områder som ikke lå i de store selskapenes interesse. Totalt har dette forlenget britisk sokkels levetid, fått inn flere nye operatører og gitt større skatteinntekter til den britiske statskassen.
En større norsk utredning i regi av Konkraft, en forum for å bedre norsk sokkels konkurranseposisjon, utviklet skatteforslag med britisk sektor som modell. Denne ble bryskt avvist av finansminister Per Kristian Foss. Hans begrunnelse var at dette ville gi et tap i skatteinntekter på 10 milliarder kroner.
Overtar restene
Derimot har regjeringen stor tro på at nye aktører kan bidra til å øke utvinningen og dermed også inntektene fra norsk sokkel.
Eksminister Einar Steensnæs fremhever det norske selskapet Pertra som et bevis på innovative mindre selskaper. De driver Varg-feltet, og har ved relativt små investeringer klart å øke både oljeutvinningen og levetiden med flere år.
Det finnes en rekke andre eksempler på vellykkede overtagelser av felt i produksjon til mindre selskaper. Men svært få eksempler på at mindre selskaper har utviklet felt fra bunnen av. Til det er ressursene for små og risikoviljen for lav.
- Små selskaper er i svært liten grad i stand til å utvikle ny teknologi dersom det er nødvendig for å øke utvinningsgraden på felt. De er flinke til å bruke eksisterende teknologi, mener direktør David Ottesen I Baker Hughes Inteq.
Og det er lite som tyder på at store selskaper driver dårligere i haleproduksjonsfasen enn små selskaper.
Norsk sokkel har allerede verdens høyeste utviningsgrad for anlegg til havs. Ingen land driver offshoreanleggene mer miljøvennlig. Det arbeides intenst med å effektivisere plattformene, redusere bemanningen, øke automatiseringsgraden og forenkle og forbedre vedlikeholdet.
Når regjeringen sier at dette er satsingsområdet, så er det ingen nyhet. - Dette driver vi med hver dag, sier Johan Nic. Vold i Norske Shell.
Mye igjen
Oljedirektoratets beregninger viser at i underkant av 30 prosent av antatt utvinnbare ressurser er produsert. Det er om lag like mye petroleumsressurser igjen å utvinne i felt som allerede er påvist, mens OD tror at det er mulig å finne like store ressurser som det som hittil er produsert på norsk sokkel. Med andre ord, to tredeler av norsk sokkels petroleumsreserver gjenstår å produsere.
Utfordringen er den at disse reservene er vanskeligere å finne og enda vanskeligere å produsere. Det er behov for mye kapital for å finne disse nye lete-, bore- og produksjonsmetodene.
Oljeindustrien har selv sagt at behovet for å nå regjeringens målsettinger er hele 600 millioner kroner årlig til forskning og utvikling, eller seks milliarder kroner over en tiårs periode. Dette er hva bransjen og Norges Forskningsråd har beregnet må være det statlige bidraget for å nå målsettingen om en langsiktig utviklingsbane.
Blir valgkampsaker
Men alt taler for at oljebransjen taler for døve ører. Det er begrensede midler til nye FOU-tiltak. Politikernes stadige masing om mer miljøvennlig oljeproduksjon, gir bransjen et dårlig rykte som en stor forurenser og miljøfiende. Det gir igjen sviktende rekruttering til landet største næringsgren og statens desidert største inntektskilde.
Mangelen på drivverdige funn varsler om nedgang i investeringer i nye anlegg. Norsk verkstedsindustri vil oppleve ordretørke og resultatet blir stor arbeidsledighet, dersom dette ikke kompenseres i form av kraftverksutbygginger eller annen ny landbasert industri.
Men det er bare ett år igjen til valget av et nytt Storting. Ingen partier tør derfor ta standpunkt nå. Alt taler for at olje, gass og energi vil bli en hovedsak i valgkampen.
Men dessverre, å gjøre dette til valgkampsaker, vil føre til at de store oljeselskapene trekker tilbake investeringsplaner på grunn av skiftende rammevilkår.
Skal det komme en lysning, må det være en bred politisk enighet om hvordan utfordringene skal takles. Det bør helst skje lenge før september 2005.
