Den siste tiden har det vært en aktiv debatt om det norske energitrilemmaet. NVEs vassdrags- og energidirektør gikk ut i VG og fastslo at vi ikke kunne få lave strømpriser, reduserte klimagassutslipp og unngå kraftverk i urørt natur. Lignende toner kom fra Norweas kommunikasjonsdirektør i Nettavisen få dager senere, der han understreket behovet for mer vindkraft på land. Skal vi tro disse stemmene, har politikerne altså malt seg opp i et hjørne der det mest sannsynlige utfallet blir «å ødelegge naturen for å redde den».
Like etter kom nyheten om at en nystartet bedrift ønsker å bygge små, modulære reaktorer (SMR-er) i Norge – med private midler. Utenfor regjeringsblokka ser dette ut som en gavepakke til olje- og energiminister Terje Aasland (Ap), der sårt tiltrengt strøm kan bli tilført kraftsystemet uten at en skattekrone blir brukt.
På tross av dette velger Aasland å takke nei. Er det fordi han mener at situasjonen er bra nok i det norske kraftsystemet eller at det grønne skiftet er lett nok? Han begrunner det med at «I Norge har vi store naturressurser som kan brukes til produksjon av fornybar energi, og som vi ønsker å utvikle videre». Aasland er ærlig når han sier at han vil bruke store naturressurser, vi derimot, ønsker å bruke minst mulig av naturen.
– Natursløsing
For store naturressurser vil bli brukt hvis Aaslands planer om land- og havvind blir til realitet. I tillegg er det væravhengig og produserer ikke nødvendigvis strøm der eller når det trengs. I gjennomsnitt produserer en typisk vindturbin på land full strøm 35 prosent av tida (NVE oppgir 33 prosent ifølge Faktisk.no, Fosen Vind 38 prosent ifølge Wikipedia).
Det betyr også at de tilhørende kraftlinjene kun utnytter en brøkdel av sitt fulle potensial. Natursløsing kan man kalle det.
I motsatt ende av vindkraften finner man et annet type kraftverk. Det produserer strøm 95 prosent av tida ifølge denne rapporten fra IAEA og utnytter derfor kraftlinjene godt, det kan plasseres relativt nært forbruker med korte kraftlinjer, det tar ikke mer plass enn et par fotballbaner og gir økonomisk gunstige kår for resten av kraftsystemet ved å være forutsigbar.
Denne kraftformen er kjernekraft, og ifølge Unece, FNs økonomiske kommisjon for Europa, er det den kraftformen som krever minst areal og gir minst CO2-utslipp.
Trond Mohns kjernekraftplaner møter motbør fra flere eksperter
Like populært
Derfor er det vanskelig å forstå Aaslands nei ut fra et klima-, natur- eller økonomisk perspektiv. Rent politisk er det heller ikke lett å forstå det kategoriske nei-et til kjernekraft og kjempesatsingen på vindkraft, for kjernekraft i Norge er omtrent like populært som vindkraft på land, skal vi tro to nylige spørreundersøkelser.
I Norstat-undersøkelse på vegne av Klimavenner for Kjernekraft med 1000 respondenter svarte 38 prosent at de var enige eller veldig enige i at Norge selv bør satse på kjernekraft for å bidra til å løse klimakrisen (mens 32 prosent er imot). Og i en ny Cicero-undersøkelse med over 2000 respondenter oppgir 39 prosent at de støtter mer utbygging av vindkraft på land (mens 35 proent er imot).
Fem forslag
Vi kommer ikke ut av den europeiske energikrisa med det første, men med gode valg kan det skje så raskt som mulig. Kjernekraft bidrar på flere måter.
- Ta imot gavepakka som løser energitrilemmaet – si ja til norske SMR-er.
- Legge press på Tyskland og Belgia slik at de ikke stenger kjernekraftverkene, men heller starter opp de forrige. Dette tilsvarer mer enn halve Norges kraftproduksjon.
- Svenske Vattenfall vurderer å bygge SMR-er ved utenfor Göteborg og forventer at de kan stå klare tidlig på 2030-tallet. Norge kan betale for et par ekstra reaktorer og eie kraften. En slik avtale høres kanskje unaturlig ut, men lignende avtaler har faktisk Norge gjort både med Sverige og Sovjet under tidligere norske strømkriser (Nea- og Boris Gleb-vannkraftverkene).
- Bygge en SMR på Svalbard slik at vi kan slutte å brenne ting i Arktis.
- Forske på og utvikle høytemperatursreaktorer. Disse kan gjøre produksjon av hydrogen og CO2-fangst mye lettere.
Det kan være at svaret på energikrisa ligger i historiebøkene: Sverige og Frankrikes kjernekraftutbygginger under oljekrisa har verdensrekorden for CO2-fri utbygging, og to tidligere norske strømkriser ble løst med samarbeid om kraftverk med nabolandene.
Norges siste reaktorsjef om kjernekraftplanene: – Jeg kan nesten ikke tenke på noen tyngre oppgave