Deponi for spesialavfall

Ny prosess kan halvere mengden spesialavfall om få år

Teknisk direktør i Oslo mener vi trenger et nasjonalt deponi.

Vil teste Norcep i Oslo: Teknisk direktør i Oslo kommunes energigjenvinningsetat Johnny Stuen, vil få fart på sirkulærøkonomien ved deres anlegg.
Vil teste Norcep i Oslo: Teknisk direktør i Oslo kommunes energigjenvinningsetat Johnny Stuen, vil få fart på sirkulærøkonomien ved deres anlegg. (Foto: Odd R. Valmot)

Teknisk direktør i Oslo mener vi trenger et nasjonalt deponi.

Teknisk direktør i Oslo kommunes energigjenvinningsetat Johnny Stuen vil ta nye prosesser i bruk for å minimere spesialavfall som må lagres. Men likevel trengs et nasjonalt deponi, mener han.

– Jeg skjønner argumentene fra Brevik som ønsker at vi etablerer lokale deponier rundt om i landet, men jeg tror vi trenger et nasjonalt deponi av flere grunner. Det er mer rasjonelt, det sikrer et trygt deponi og det kan etableres et stort nok og kompetent kunnskapsmiljø. Dette er et felt som trenger stor innsikt, sier Stuen til TU.no.

Teknologidirektøren tror problemene med å deponere med flyveaske vil bli redusert i fremtiden, både i omfang og i farlighetsgrad.

Renser alt: NORSEP-prosessen utvikles av OiW Process På Herøya sammen med Scanwatt. Prosessen framstiller en flyveaskerest som er giftfri og klorfri, og som kan inngå i industriprodukter som betong og skumglass. En forutsetning for dette vil ofte være at klorinnholdet er lavt. Markeder for behandlet og kloridfri flyveaske vil ikke dukke opp over natta. I mellomtiden vil flyveaskeresten kunne blandes med bunnaska og deponeres samen med denne på ordinære deponi beregnet for ikke farlig avfall. De grønne boksene er sluttprodukter fra prosessen. Foto: OiW

Går det som vi håper kan dette blir en modell som kan benyttes i andre forbrenningsanlegg både i Norge og i resten av Europa.

Johnny Stuen

– Vi kan ta ut metaller som er salgbare produkter og salter og vi kan nøytralisere de sterkt basiske restene. Om vi står igjen med 30 eller 50 prosent er vanskelig å ha noen formening om. Et eller annet sted går det en økonomisk grense i tillegg til at energiforbruket kan bli for høyt. Men teknologien er i rask utvikling, så dette vil bare bli bedre i årene framover. Likevel haster det med en beslutning og jeg håper den blir tverrpolitisk, selv om det kommer til å bli vondt.

I Sverige importeres veldig mye avfall som brennstoff i energiverk i tillegg til at de får betalt for å ta imot det. Her tar mange til orde for at de derfor må kunne eksportere flyveasken.

– Jeg mener at vi må ta oss av det avfallet vi selv produserer uansett hvor det vi brenner kommer fra, sier Stuen.

Skal teste i Oslo

Han forteller om porsgrunnsbedriften OiWs Norsep-prosjekt. De skal sette opp et anlegg for å hente ut ressurser fra avfallet.

I første omgang handler det om å hente ut en metallholdig filterkake med høyt innhold av sink, bly og litt edle metaller. Det er verdifulle ressurser som kan selges til videre prosessering.

Det siste halvåret har de også sett på om det er mulig å hente ut salter fra flyveasken. Det kan være et salgbart produkt, men vil også redusere volumene betydelig.

– Vi har også et surt vaskevann fra andre renseprosesser som vi kan benytte til å nøytralisere den sterkt basiske flyveasken slik at vi ender opp med et mye mindre farlig restprodukt. På litt sikt vil håper vi å minst kunne halvere volumet som varierer mellom 3.000 og 5.000 tonn årlig. Og at vi kan redusere giftigheten til et nivå som gjør at vi kan håndtere det som er igjen på samme måte som vi benytter bunnasken. Det er et produkt vi kan bruke til overdekning av deponier og andre anvendelser, sier Stuen.

Skumglass: Sammen med OiW Prosess jobber Scanglass i Søgne med å utnytte de giftfrie restene av flyveasken etter at metaler og salter er fjernet. De kan f. eks. som her smelte resten til et skumglass som brukes som isolerstoff for veibygging. Foto: Picasa

Hvor store investeringer som må gjøres før dette blir en realitet er ikke klarlagt, og et slikt anlegg vil neppe være i drift på fem, seks år.

Testanlegg: I testanlegget til OiW Prosess på Herøya har de utviklet det de kaller et "poleringstrinn" hvor de lager produkter av alt flyveasken. Foto: OiW

– Går det som vi håper kan dette blir en modell som kan benyttes i andre forbrenningsanlegg både i Norge og i resten av Europa. Kanskje det også kan etableres norsk industri om vi lykkes, sier han.

Norsep-prosjektet

– Vi er i planleggingsfasen for bygging og installasjon av fullskalaanlegget på Haraldrud. Nå gjør vi pilottesting for å skaffe grunnlag for konstruksjonen. Planer er å starte opp anlegget i 2021, sier sjefen i OiW, Susan Heldal.

Selskapet ønsker å bygge kundetilpassede renseanlegg og de skal også snart i gang med å teste flyveaske fra andre forbrenningsanlegg.

Mye av teknologien som brukes av de som driver rensing av flyveaske er lik. Men Heldal understreker at Norseps teknologi skiller seg ut ved at den resten som bli igjen etter rensingen, som er mellom 50 og 70% av den opprinnelige, er fri for klor- og dioksiner og derfor ikke lenger klassifisert som farlig avfall. Det betyr at den kan benyttes i en industriell prosess, eller eventuelt blandes med bunnasken. Prosessen er utviklet i samarbeid med Scanwatt.

– Vi får også ut et klorfritt metallhydroksid med 30–50% sinkinnhold. Denne kan selges til videre bearbeiding. Det er nok mer hensiktsmessig selv om man i Sveits fremstiller 99,9% ren sink på selve forbrenningsanleggene.

En annen ting som gjør at Norsep-teknologi skiller seg ut, er at de planlegger å mate inn andre avfallsstrømmer i prosessen.

– Det er ulikt fokus på behandling av salt i de forskjellige prosessene. Vi ser på muligheten for gjenvinning av salt der det er nødvendig og/eller lønnsomt, sier Heldal.

Kommentarer (3)

Kommentarer (3)

Eksklusivt for digitale abonnenter

På forsiden nå