Europa trenger kjernekraft, men Norge har verken tid, kunnskap eller behov, argumenterer Elias Eide (H), stortingsvara og sivilingeniørstudent, i debattartikkelen «Norsk kjernekraft er en dårlig ide». Det er vi i Klimavenner for kjernekraft uenige i.
Det vi imidlertid er enig med Eide i, er at Norge er bygget på og rundt energiressursene våre: Fra vannkraften som representerte starten på industrieventyret, til olje- og gassrevolusjonen på 70-tallet. Norge har vært, og er, en energigigant i europeisk målestokk. Vi er en foregangsnasjon innen vannkraft og verdensledende innen sikker og ren utvinning av olje og gass. Norge kan energi. Og ja, dette er vår viktigste fremtidsnæring, som vi bør satse på.
Men Eide svikter prinsippene som har fått oss dit vi er i dag, når han argumenterer med at Norge teoretisk kan bygge kjernekraft, men «Vi har hverken kompetansen, menneskene, lovverket eller industrien som skal til for å bygge kommersielle kjernekraft i Norge nå». Da argumenterer Eide også mot at vi skulle utviklet vannkraft eller olje- og gassnæringen, som vi heller ikke hadde kompetansen, menneskene, lovverket eller industrien til på forhånd.
Eneste utslippsfrie og væruavhengige energikilde
Det både Eide, og Ole Reistad som han siterer, ser ut til å glemme, er at det er nøyaktig disse fire punktene Norge har vist seg eksepsjonelt dyktige til å skaffe seg. Vi har sett behovet og mulighetene, satt inn nødvendig innsats, jobbet sammen for et felles mål og felles goder, og vi har gjennomført.
Longyearbyen trenger kjernekraft!
Den viktigste langsiktige løsningen på dagens energipolitikk- og strømpriskrise er å bygge ut mer stabil, utslippsfri og bærekraftig energi. Og det kraftigste og beste verktøyet vi har tilgjengelig, er kjernekraft – som er den eneste utslippsfrie energikilden som er væruavhengig, skalerbar, sikker, gir lav strømpris, lite og håndterbart avfall, lite areal- og materialbruk samt at den kan bygges ut relativt raskt. Dette i tillegg til at den har potensial til å virke stabiliserende i internasjonal sikkerhetspolitikk, da den kan gjøre land uavhengige av tilførsel av energi fra andre.
Norge var for øvrig et av de første landene i verden som bygde en atomreaktor. Institutt for Atomteknikk brukte under tre år på å bygge JEEP-reaktoren som sto ferdig i 1951. Eide gremmer seg over at det skal brukes over 20 milliarder på å rydde opp etter denne og de tre andre reaktorene IFE har drevet. Det Eide glemmer, er at IFE ikke bare har laget betydelig verdiskapning for Norge, konservative anslag ligger på 2400 milliarder, men også bidratt til bedre reaktorteknologier på verdensbasis gjennom verdensledende forskning.
Langskip, som Eide også trekker frem, er en del av satsingen som FN mener er nødvendig for å nå klimamålene. Etter planen skal Langskip lagre 1,5 millioner tonn CO₂ per år i en 25-årsperiode, til sammen nesten 35 millioner tonn CO₂. Til sammenligning er Norges årlige utslipp nesten 50 millioner tonn og EU samlede utslipp 2500 millioner tonn. For å lagre Norges årlige utslipp trenger vi 33 Langskip-anlegg til en kostnad på 560 milliarder kroner.
Koster det samme som havvind
Eide kaster ut noen store summer rundt kjernekraft uten å sette dem i kontekst. For, ja, det nye kjernekraftverket Hinkley Point C (HPC) i Storbritannia vil koste veldig mye penger, men så skal det også produsere veldig mye strøm. Dette ene anlegget skal produsere 26 TWh årlig, noe som tilsvarer 7 prosent av øyas strømproduksjon og har en levetid på minst 60 år.
Eide og Høyre vil heller bygge ut flytende havvind, men det koster like mye som et kjernekraftverk som HPC om vi skal produsere like mye strøm*.
Forskjellen er at kjernekraftverk bygges for en levetid på 60 år, mens havvind bygges for levetid på 30 år. I tillegg vil en havvindpark produsere strøm når det tilfeldigvis blåser og ikke når vi trenger strømmen, og med kjernekraft kan vi få varmtvann til fjernvarmenett eller annen industri på kjøpet.
Om vi ville bygge ut 50 TWh kjernekraft i Norge og valgte å gjøre det med samme type reaktor som ved HPC (de dyreste og største reaktorene i verden) og vi sier det tar 20 år ville det tilsvart en investering på rundt 30 milliarder norske kroner per år, hvorav mesteparten av pengene ville blitt brukt i Norge på grunnarbeid, betong, armeringsjern, rør og arbeidskraft. I dag bruker vi 30 milliarder over statsbudsjettet på jernbane, vi bruker 25 milliarder på skatte- og avgiftslette til elbiler og nesten 40 milliarder kroner på vei.
Eide har nok rett i at det ikke har vært mye privat kapital som har jaktet på kjernekraft-prosjekter. Og det er det flere grunner til. Politisk risiko ved investeringer i tredjeland i størrelsesorden mange hundre milliarder kroner er en av dem. Hva om et politisk parti som er prinsipielt imot kjernekraft velges inn i regjering midtveis i en byggeprosess? Hva skjer om du får en ulykke ved et kjernekraftverk et helt annet sted i verden og hele den politiske opinionen plutselig snur? Sånn sett vil nok privat kapital kreve såpass høy risikopremie at det priser kjernekraft rett ut av markedet.
Derfor er det i grunnen ganske naturlig at slike storskala, langtlevende og hittil politisk litt usikre investeringer gjøres av stater, slik at vi eier dem i fellesskap. Som den norske vannkrafta. At et norsk reaktorprogram ikke vil være av interesse for Blackrock, og andre gigantiske ansiktsløse investeringsfond som har kjøpt opp den norske vindkrafta, er helt greit for oss.
Når det er sagt håper vi imidlertid at den globale bevegelsen for mer bruk av kjernekraft som er under oppseiling, og som Klimavenner for Kjernekraft er en liten del av, kan øke forståelsen og knuse noen av de gamle mytene rundt kjernekraft, slik at den politiske risikoen reduseres. Noe som igjen kan føre til økt interesse blant private investorer, slik at denne teknologiens fulle potensial kan nyttes for å øke menneskelig velferd.
Europa har vært her før
Til slutt nevner Eide at vi bør diskutere hvordan Norge kan bidra til europeisk kjernekraft, men hvordan skal vi gjøre det om ikke vi satser på kjernekraft selv? Europa er nå i en energikrise som likner overraskende mye på oljekrisa på 70-tallet. Europeiske land som Sverige og Frankrike hadde den gang gjort seg avhengig av å importere olje til å brenne i strømproduserende kraftverk, i tillegg til olje til drivstoff. Da Opec skrudde igjen oljekrana, ble både Europa og USA kastet ut i et tiår med galopperende inflasjon på grunn av radikalt økte energikostnader. Sverige og Frankrike gjorde seg uavhengig av oljeimport til strømproduksjon med en massiv utbygging av kjernekraft og dekarboniserte tilfeldigvis samtidig strømforsyningen sin.
Ola Borten Moe mener Norge bør finansiere kjernekraft i Sverige
Nå, nesten 50 år senere, har Europa på ny stilt seg lagelig til for hogg med stadig økende forbruk av importert naturgass til strømproduksjon, oppvarming og til industrien. Hvordan Europa svarer denne gang, er enda et åpent spørsmål. Vi håper vi kan se til konkrete historiske eksempler, heller enn drømmer og høye idealer om småskala, distribuert fornybar energiproduksjon som er in vogue i politiske kretser i dag.
Vi mener at en storstilt satsing på kjernekraft her til lands og i resten av Europa er det sterkeste virkemiddelet vi kan bruke. Eide mener at vi i Norge skal nøye oss med fornybar (formentlig utbygging av vindkraft), selv om vi ikke vet om en høy andel variabel kraftproduksjon faktisk vil fungere. Ingen land har prøvd det. De nærmeste er Danmark og Tyskland, med Europas høyeste strømpriser, men som bruker relativt lite strøm per person og har naboer med regulerbar produksjon. Hvordan blir det når alle landene har variabel produksjon og ingen naboer å støtte seg på?
Noen av de raskeste og beste utbyggingene av kjernekraft har vært gjort i små, demokratiske europeiske land som har trengt fra noen titalls TWh opp til 100 TWh årlig strømproduksjon. En kan argumentere for at vindkraft passer bra til den regulerbare norske vannkrafta, men det som passer enda bedre, er stabil, væruavhengig norsk kjernekraft. Men forutsetningen for at det skal skje, er at vi må ville.
Forsker: Ville kalt rapporten om kjernekraft «et makkverk»
