Slik ser det ut i Alabasthallen på toppen av det nye Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design drøyt halvannet år før museet åpner for publikum.

Det nye Nasjonalmuseet

Nasjonalmuseets glassvegger skal bestå av 11–14 lag. Kampen står om det ytterste laget

Derfor krangler de. Dette er løsningene. Og derfor blir de ikke enige.

– Vi hadde fått godkjent designet og estetikken. Vi hadde fått godkjent løsningene for energi og ventilasjonen i det tekniske hulrommet mellom glasslagene. Opphengsløsningene fungerte. Og vi hadde fått godkjent folietypene til glasslagene som skulle lamineres.

– Alt var egentlig såre vel, forteller prosjektsjef Kim Østenby i Statsbygg om Alabasthallen i det nye Nasjonalmuseet.

Med sine glasskledde vegger skal hallen lyse opp Oslo på kveldstid. Av de 11-14 glasslagene i fasaden, er det det ytterste glasset som skal gi bygningen en helt særegen effekt. Men for ett år siden sprakk det ytterste glasset. Siden har krangelen pågått.

Arkitekt Klaus Schuwerk truer med ikke å møte opp på museumsåpningen hvis Statsbygg ikke velger det keramiske glasset han vil ha. Selv om det er han selv som har foreslått alternativene. 

Dette er historien om materialfloken som preger Norges nye nasjonalmuseum i innspurten:

Grundig testet

Den 15 kvadratmeter store mockupen - eller prototypen - som skulle vise at de opprinnelige glassløsningene fungerte estetisk og teknisk, hadde stått utenfor hovedkvarteret til entreprenøren, Roschmann Stahl und Glas, i om lag halvannet år.

Uttestingen var grundig, men hadde gått bra. Den bestilte løsningen, med en kontraktsverdi på cirka 90 millioner kroner, ville gi en utstillingshall både byggherre og arkitekt var fornøyd med. Prosjektsjef Østenby kunne ta sommerferie.

Dagen etter ringte mobilen hans.

En representant for entreprenøren fortalte at to tredeler av glassplatene i mockupen hadde sprukket opp. Det hadde skjedd i løpet av bare et par dager.

Sprakk på grunn av varme

– Vi syntes det hørtes utrolig ut, så vi brukte litt tid på å svelge det, forteller Østenby.

Statsbygg krevde svar fra Roschmann, som engasjerte et konsulentselskap og fikk utarbeidet en rapport. Statsbygg gjorde det samme, og begge rapportene hadde samme konklusjon:

Oppsprekkingen skyldtes varme.

En hetebølge i området hadde gitt temperaturer på 35–40 grader. Hetebølgen hadde ført til at argongassen i to lag med isolerglass utvidet seg. På innsiden var det flere lag helt stivt innbruddssikkert glass, og dermed gikk all bevegelsen utover. Der var det plater av resirkulert, keramisk glass i forskjellige størrelser. De største platene hadde sprukket. De små var intakte.

Alabasthallen

  • 7,3 meter høy 23 meter bred og 133 meter lang bygningsdel på toppen av det nye Nasjonalmuseet i Oslo.
  • Innvendig utstillingslokale på 2700 kvadratmeter. 3000 kvadratmeter veggareal.
  • Åpner for publikum i 2020.

– I etterkant er det jo ingen bombe at det gikk som det gikk. Men noen ganger er det slik at man ikke forstår de selvsagte tingene før de skjer, sier Østenby.

– Det keramiske glasset er ikke like sterkt som vanlig glass. Det har med produksjonen å gjøre, hvor man ikke smelter glasset helt ned, for at bitene med resirkulert glass skal synes som et mønster i glassflaten. Dermed får du ikke en homogen flate, og glasset blir svakere, med mindre bøyemotstand, forteller han.

Den opprinnelige glassløsningen skal tåle langt høyere varme enn 40 grader. Men slik veggen er bygd opp, kan en stekende varm soldag føre til at badstutemperaturer brer seg gjennom glasslagene. Helt til det altså får konsekvenser for det ytterste glasslaget.

Skal tåle vinkelsliper i ett kvarter

Prosjektsjef Kim Østenby i Statsbygg med noen av glassalternativene som har vært vurdert til Alabasthallen. Foto: Eirik Helland Urke
Dette er det keramiske glasset arkitekt Klaus Schuwerk mener bør dekke fasaden. Foto: Per Helge Seglsten

Glassveggene i Alabasthallen dekker 3000 kvadratmeter, og det brukes mellom 11 og 14 lag glass, avhengig av hvilke løsninger man velger. Innerst er det 3 x 7 meter store paneler med to lag frostet glass, med en lamineringsfolie mellom.

Utenfor de to lagene med innerglass er det et 1,20 meter bredt teknisk hulrom. Her er det avanserte persienner som kan beveges for å solskjerme hele eller deler av hallen, eller bare enkelte kunstverk.

Her er også drøyt 7000 ledlamper som skal lyse utover og få hallen til å skinne som på tegningene av prosjektet, og et ventilasjonsanlegg som skal sørge for at det ikke blir ødeleggende varmt i hulrommet.

Den ytre glassveggen er montert i stålrammer. Glasset vil bestå av 11 centimeter tykke plater, tre meter brede, og i flere høyder mellom 70 og 140 centimeter. Det vil framstå som et grovt flisemønster, der stålrammene blir fuger som såvidt skimtes bak halvt gjennomskinnelig glass.

– Dette blir tunge saker, hver kvadratmeter av ytterglasset kommer til å veie 180–190 kilo, sier Østenby.

Innerst finner vi det innbruddssikre sikkerhetsglasset. Det skal ha RC5-standard, som innebærer at man bruker minst 15 minutter med elektrisk verktøy, for eksempel vinkelsliper, for å trenge gjennom det.

Sikkerhetsglasset består typisk av seks–sju lag vanlig glass, eller fem lag glass og ett lag polykarbonat, som veier mindre, men er vanskeligere å lime på annet glass.

Utenpå sikkerhetsglasset limes to lag argonfylte isolerglass, som skal sørge for at museet får passivhusstandard.

Utenpå dette igjen limes «pynten», det som har forsinket Alabasthallen med ett år.

Eneste fasade i sitt slag?

Alabasthallen har aldri vært planlagt laget av alabast. Det har mer vært et et uttrykk for den halvt gjennomskinnelige virkningen man har ønsket seg.

Førstevalget har hele tiden vært keramisk glass med biter av resirkulert glass. Det ligner ikke på alabast, men har den samme halvt gjennomskinnelige kvaliteten.

- Å kombinere en ren glassfasade med RC5-sikkerhetskrav og høye krav til U- og G-verdier, er på mange måter et FOU-prosjekt, som det ikke finnes mange av – om noen – i verden, tror Østenby.

Så da det keramiske glasset sprakk, sto man uten alternativer.

Entreprenøren foreslo først printet glass. Keramikk brennes fast på glasset i ønsket mønster, og et nytt glasslag limes på. Metoden ble raskt forkastet. Arkitekten mente det var en billigløsning som ikke ville være et nasjonalmuseum verdig.

Alle alternativene som siden er blitt vurdert, er det arkitekten selv som har kommet med.

Munnblåst eller fabrikkvalset?

Glasset i det nye Nasjonalmuseet
Slik er ytterglasset bygget opp. De sju lagene til venstre utgjør sikkerhetsglasset, så kommer to lag isolerglass og det ytterste fasadeglasse. På denne prøven (med glassprint) består fasadeglasset av to lag. Foto: Eirik Helland Urke

Det første var munnblåst glass. Det blåses i lange «vaser», som man lager en sylinder av ved å skjære bort bunnen. Deretter snittes langsiden opp, og sylinderen brettes ut til en plate på 60x90 centimeter.

– Dette glasset kan utformes nesten som man vil, ved å blande inn pulver, farge og annet. Alternativet var 10 millioner dyrere enn printet glass, men likevel noe vi kunne anbefale, forteller Østenby.

Men det munnblåste glasset er ikke helt plant, og må limes på vanlig glass med en spesiell silikon. Dessuten er ikke glassplatene store nok til å fylle de tre meter brede flatene i stålopphenget. Dermed må det legges som en mosaikk på glasset under. Det tåler heller ikke å løftes med sugekopper opp på den mer enn sju meter høye veggen.

Arkitekten ville derfor utrede en type fabrikkprodusert kunstglass. Dette lages ved å valse en glassplate under sterk varme. Valsen kan ha forskjellige mønstre som presses inn i glasset, og glasset kan ha forskjellige farger og kvaliteter.

– Glassplatene fyller flatene i stålopphenget, og er enkle å lime på glasset under. Prisen er lavere enn for det munnblåste glasset, sier Østenby.

Denne uka får han prøver på tre varianter av dette glasset. Det ene glasset har et valsemønster, det andre er frostet, og det tredje er en helt blank variant. Alle variantene består av tre lag glass med folier imellom, som skal gi et melkehvitt uttrykk.

I månedsskiftet juli/august henges tre fullskala fasadeplater av hver prøve opp på Alabasthall-veggen. Bak platene vil det bli bygget en mockup med ledlys, slik at man blant annet kan se hvordan løsningen tar seg ut i kveldsmørke.

Hva med det keramiske glasset, da?

Alabasthallen er et av de mest spektakulære elementene i det nye Nasjonalmuseet, men arkitekt Klaus Schuwerk frykter at glassløsningen som velges til fasaden, ikke får de arkitektoniske kvalitetene en slik bygning fortjener. Foto: MIR/ Statsbygg/ Kleihues + Schuwerk

Fra arkitektens synspunkt er imidlertid alle disse alternativene for nødløsninger å regne sammenlignet med førstevalget – det keramiske glasset. Det har derfor også blitt lett etter løsninger på hvordan man kan bruke keramisk glass uten at det går i stykker på veggen.

Siden det bare var de største panelene som sprakk i mockupen, vurderte man å holde seg til de minste panelstørrelsene. Det ville imidlertid skapt problemer med monteringen i bæresystemet for glasset, og et utall av innfestinger ville måtte sveises fast på nytt og overflatebehandles.

Å henge det keramiske glasset utenpå de andre glassfasadene som en påhengsfasade som ikke ble påvirket av at isolerglasset utvidet seg, kunne også være en mulighet. Men da måtte man laget et helt nytt opphengssystem, som hadde krevd ombygginger.

En tredje mulighet var å montere trykkventiler i isolasjonsglasset med et såkalt kapillærsug-system. Man punkterer gasslaget med et rør som er så tynt at det utjevner trykket når gassen utvider seg, men slipper ikke inn fukt. I løpet av noen år ville imidlertid luft fortrengt argongassen, og påvirket isolasjonsglassets u-verdi.

– I Tyskland er prinsippet vanlig å bruke for at ikke trykk skal ødelegge vinduer som transportereres fra produsenter i lavlandet til byggeplasser i Alpene, forteller Østenby.

– Men slik den var tenkt brukt hos oss, er det jo ikke noen velkjent teknologi. Å kombinere den med alle de andre løsningene i glassfasaden, ble rett og slett for skummelt for oss som byggherre.

– I tillegg var entreprenøren bekymret over om kapillærsug-metoden likevel kunne føre til fuktproblemer over tid. Det var en bekymring Sintef delte da vi ba dem vurdere det. Dermed ble det vanskelig å anbefale løsningen, sier Østenby.  

Man har imidlertid funnet en fjerde måte, som etter alt å dømme vil fungere: I stedet for å bruke isolerglass med argon, kan man bruke isolerglass med krypton.

Krypton utvider seg ikke så mye ved oppvarming. Gasslaget kan faktisk reduseres fra 16 til 8 millimeter og fremdeles isolere med samme u-verdi.

Det store problemet er prisen. Det vil gjøre Alabasthall-fasaden 68,5 millioner kroner dyrere. Og prisen vil stige ytterligere, fordi løsningen må testes på nytt, slik at man er helt sikker på at den tåler de temperaturene man kan få i det tekniske hulrommet.

Østenby tror sluttprisen ville nærmet seg en dobling av de opprinnelige 90 millionene.

- Har ikke mandat til å bestille så dyrt

Han mener heller ikke at man har kontroll på konsekvensene ved høye temperaturer.

– Vi er usikre på hvor varmt det faktisk kan bli, og om løsningen må kunne tåle 70 eller 80 grader, eller mer. Det er også risikoaspekter ved varighet og holdbarhet, som vi ikke føler er løst, sier han.

– Det er så mange usikkerhetsmomenter at jeg ikke kan anbefale keramisk glass. Og prisen er så høy at jeg ikke har mandat til å til å bestille det. Så vår anbefaling er å finne en rimeligere og mer robust løsning, som den vi skal teste ut nå. Den mener vi vil fungere svært godt for et nytt nasjonalmuseum. Så er det opplagt noen som ikke er enig i det. Dette er et valg de som skal betale, må ta, sier Østenby.

Hardt ut mot sine egne alternativer

Mer enn 7000 ledpærer i hulrommet mellom den indre og ytre glassveggen, skal få alabasthallen til å skinne i mørket. Foto: MIR/ Statsbygg/ Kleihues + Schuwerk

En som ikke er enig i at fabrikkvalset kunstglass er bra nok for det nye Nasjonalmuseet, er museets arkitekt Klaus Schuwerk. I et intervju med NRK nylig sa han at han vurderer å droppe åpningsseremonien til museet dersom Statsbygg velger å gå for noe annet enn keramisk glass.

– Jeg vet ikke om jeg klarer det. Det hadde blitt så stygt at jeg hadde skammet meg, sa arkitekten til NRK.

Kim Østenby vil ikke kritisere Schuwerks uttalelser.

– Arkitektens jobb er å kjempe for det produktet han vil ha, og hadde ikke arkitekter gjort det, ville det blitt bygget mange kjedelige bygninger.

Men andre i Statsbygg uttrykker overfor Teknisk Ukeblad at de synes det er merkelig at arkitekten går så hardt ut mot de alternative fasadematerialene, all den tid det er han selv som har funnet fram til dem.

Teknisk Ukeblad har via e-post spurt Klaus Schuwerk om hvorfor han har foreslått alternative materialer hvis han ikke kan stå inne for at de tas i bruk. Og hadde det ikke vært bedre å be Statsbygg selv avgjøre hvilket materiale som skal brukes?

Vi har ikke fått svar fra Schuwerk selv, men sivilarkitekt Peter Osburg, en av arkitektkontoret Kleihues + Schuwerks representanter i prosjektledelsen for Nasjonalmuseet, skriver:

«Vi har videreutviklet spesifisert glasskeramikkløsning med mindre justeringer til en teknisk fungerende løsning. Samtidig har vi utarbeidet alternative løsninger etter ønske fra Statsbygg som teknisk sett fungerer, men som ikke er på det høye arkitektoniske nivå som glasskeramikk. Våre anbefalinger er kommunisert til byggherren.»

Sier nei, selv om noen legger pengene på bordet

Prosjektdirektør Steinar Støre i Statsbygg er imidlertid ikke fornøyd med anbefalingene.

Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design skal åpne for publikum i 2020. Foto: MIR/ Statsbygg/ Kleihues + Schuwerk

– Vi har ikke fått svar på spørsmålene vi har stilt om glassets tekniske kvaliteter, blant annet om høy temperatur. Men du kan godt si at jeg stiller spørsmål jeg tror jeg allerede vet svaret på, sier han.

Støre sier han har fått informasjon fra andre instanser som indikerer at løsningen ikke vil fungere.

– Jeg har sendt informasjonen videre til arkitekten og bedt ham bekrefte hvilke prosjekteringsforutsetninger som ligger til grunn for løsningen med keramisk glass. Det har jeg ikke fått noe svar på.

– Det betyr at selv om departementet eller politikere skulle komme og si at her har du hundre millioner kroner ekstra – bruk keramisk glass på fasaden! Så vil jeg likevel ikke kunne anbefale løsningen, sier Støre.

Han mener at tiden er i ferd med å gjøre det praktisk umulig å velge keramisk glass om man skal rekke å ha fasaden på plass neste sommer, slik planen er.

– Vi begynner å teste prøvene på de tre alternative glassene når de ankommer, og setter en bestilling i produksjon så raskt som mulig over sommeren. Da vil vi få levert de ferdige fasadeplatene rundt påsketider neste år, sier han.

Nasjonalmuseet åpner ikke før i 2020, men Støre sier at man likevel ikke kan skyve på monteringen av glasset.

– Installasjonene i det tekniske hulrommet må også testes, og det utstyret er ikke dimensjonert for å stå utendørs.

Kommentarer (18)

Kommentarer (18)

Eksklusivt for digitale abonnenter

På forsiden nå