KOMMENTAR: Klima og miljø

Når vitenskapelig usikkerhet blir en dårlig unnskyldning

Hvis vi tror på at menneske­skapte klimaendringer er reelle, kan vi bli nødt til å ofre det som vi anser for å være det gode liv. Derfor kan det være fristende å ikke lytte til forskningen.

Hva gjør at mennesker får seg til å tro at klimaendringene ikke er menneskeskapte, spør Mickey Gjerris.
Hva gjør at mennesker får seg til å tro at klimaendringene ikke er menneskeskapte, spør Mickey Gjerris. (Illustrasjon: Wikipedia)

Hvis vi tror på at menneske­skapte klimaendringer er reelle, kan vi bli nødt til å ofre det som vi anser for å være det gode liv. Derfor kan det være fristende å ikke lytte til forskningen.

  • Klima

Vitenskap er ikke demokratisk. Naturvitenskapelige resultaters gyldighet avgjøres ikke gjennom håndsopprekking eller konsensus­konferanser. Det er andre regler som gjelder når vi skal velge mellom flere konkurrerende teorier om hvordan virkeligheten rent kausalt henger sammen.

Teoriens overens­stemmeløse med de forholdene som vi rent faktisk har iakttatt, dens forklaringskraft, etterprøvbarhet, sammenheng med vår øvrige kunnskap og dens evne til å forutsi fremtidige begivenheter, er noen av de faktorene den kan vurderes ut fra.

Alt dette inngår i det som kalles «peer-review» (fagfelle, overs. anm.) -prosessen – som sikrer at før vitenskapelige resultater offentliggjøres i form av vitenskapelige artikler – har andre forskere innen det gjeldende fagområdet lest igjennom forskningen og gått god for at det er snakk om god og redelig vitenskap, i den utstrekning dette kan vurderes ut fra de rapporterte resultatene.

Men bare fordi noe er publisert som et vitenskapelig resultat, er betyr ikke det nødvendigvis at det angjeldende nå er uomtvistelig bevist. Vi kan ikke uomtvistelig verifisere et vitenskapelig resultat.

Les også

Vi kan ikke stille spørsmål ved alt

Mickey Gjerris er lektor i bioetikk ved Det Naturvidenskabelige Fakultet, Københavns Universitet. Foto: Mickey Gjerris

Eller som Karl Popper sa det: Så lenge resultatet ikke er falsifisert, er det en del av den best tilgjengelige kunnskapen vi har i øyeblikket. Men vi bør alltid være åpne for at vi kan bli klokere i morgen.

Samtidig må det fastholdes at vi ikke konstant kan sette spørsmålstegn ved alt. Vitenskapelig kunnskap er som en mur hvor det legges stein på stein. Betviler vi konstant at de nederste steinene kan bære de nye, får vi aldri bygd videre på kunnskapen vår.

Så vitenskap er på en måte i ferd med å bevege seg framover i tillit til at den kunnskapen vi hittil har funnet, er god nok til at vi kan bygge videre på den, og samtidig må vi forholde oss kritisk til eksisterende kunnskap og være villige til å forkaste den hvis nye resultater viser at det er andre forklaringer på verdens kausale sammenhenger som er bedre – målt ut fra de aksepterte kriteriene for god og redelig vitenskap.

Alt dette fungerer noenlunde uproblematisk, så lenge den kunnskapen vi innhenter ikke har en direkte innflytelse på hvordan vi innretter samfunnet vårt. Jeg vil for eksempel anta at forskere som undersøker hvordan galakser dannes, ikke opplever den store offentlige interessen for sine uenigheter. Men når vi snakker om klimaendringer, forholder det seg helt annerledes.

Ingen enkel forklaring

Det er ikke så underlig, for det har store økonomiske, sosiale og politiske konsekvenser hvis vi har som utgangspunkt at den forskningen som for eksempel FNs Internasjonale Klimapanels rapporter bygger på for tiden er den best tilgjengelige kunnskapen.

Det finnes ingen enkel forklaring på et fenomen som klimaskepsis – verken i dens klassiske versjon, hvor det enten benektes at klimaendringene overhodet finner sted, eller at de er menneskeskapte; eller i det en forsker som Jens Friis Lund fra Københavns Universitet har kalt «Versjon 2.0», hvor problemets omfang underdrives, og de tekniske mulighetene for løsninger overdrives.

Når man tenker over de omfattende samfunnsmessige konsekvensene det vil ha å akseptere klimaendringene basert på de normale kriteriene for hvordan vi bedømmer vitenskapelig frembrakt kunnskap, kan man raskt se at en del av skepsisen er drevet av økonomiske og ideologiske interesser, snarere enn av en reelt eksisterende vitenskapelig usikkerhet vedrørende årsaker og konsekvenser av klimaendringene.

Dette er ikke for å hevde at det ikke finnes forskere som helt reelt mener at det store flertall av forskere som peker på at klimaendringene skyldes menneskelige utslipp av drivhusgasser, tar feil. Det finnes vitenskapelig usikkerhet, og forskningen deres bør understøttes. Vi kan bli klokere.

Les også

Usikkerheten blir misbrukt

Problemet er når usikkerheten blir misbrukt av andre interesser enn vitenskapelige til å blokkere politiske beslutninger og villede offentligheten til å tro at usikkerheten er større enn den er. Det er for eksempel veldokumentert at oljeindustrien har pumpet milliarder inn i å forvrenge diskusjonen om klimaendringer, blant annet ved å finansiere såkalte tenketanker som med stort hell har presentert den vitenskapelige usikkerheten som langt større enn den er.

Men vi vanlige innbyggere, uten den store innsikten i klimavitenskap, er også lydhøre overfor fortellingen om at det kanskje slett ikke er så ille, og at det ikke har noe med oss å gjøre. Det er fristende ikke å lytte til den forskningen som vi ut fra de normale kriteriene ellers ville ha støttet oss på.

Den andre fortellingen kan brukes til å avvise endringer i samfunn og livsstil som vi ikke har lyst på. Som oppleves som et offer. Med fornuften vår kan de fleste av oss forstå at situasjonen er uholdbar og at vi ikke kan vente på et tekno-fiks som kanskje aldri kommer.

Vi må endre livsstil

Vi er nødt til å endre livsstil i form av lavere forbruk av duppeditter, utestuer, dingser og moteklær. Vi må skjære ned på kjøtt, på flyreiser, på matsvinn, og vi må i det hele tatt begynne å leve mer nøysomt. Men siden fortellingen om det gode liv i vår kultur i høy grad er en fortelling om forbruk, har vi ikke lyst.

Vi er fanget i spenningen mellom det vi bør, og det vi har lyst til å gjøre. Der har de færreste av oss moralsk ryggrad til å ofre det som vi anser for å være det gode liv, ut fra et hensyn til mennesker langt borte, kommende generasjoner, isbjørner og planetens økosystemer som sådan.

Det er likevel ikke helt greit å møte blikket til vårt etiske svik, og kan vi i stedet støtte oss på en påstand om at alt dette med klimaendringer er en løgn eller i hvert fall sterkt overdrevet, så gjør vi det gjerne. Også selv om vi dermed setter til side de kriteriene vi vanligvis benytter når vi skal vurdere hvilke av flere konkurrerende vitenskapelige forklaringer på et fenomen som vi kan stole på.

Mickey Gjerris (f. 1969) har en doktorgrad i teologi og har de siste 20 årene forsket på etiske spørsmål vedrørende natur, teknologi og mennesker.

Denne artikkelen ble først publisert på Ingeniøren.

Les også

Kommentarer (102)

Kommentarer (102)

Eksklusivt for digitale abonnenter

På forsiden nå