Nå trengs dagens svar på Jens Evensen og Arne Rettedal

Nok en gang har Norge trukket et internasjonalt vinnerlodd. Et lodd vi ikke visste vi hadde.

Jens Evensen sørget for at vi tidlig tilegnet oss viktig kompetanse på hvordan industrien opererte.
Jens Evensen sørget for at vi tidlig tilegnet oss viktig kompetanse på hvordan industrien opererte. (NTB )

Nok en gang har Norge trukket et internasjonalt vinnerlodd. Et lodd vi ikke visste vi hadde.

Kontrasten er slående. Tusenvis av ansatte i VW-konsernet i Tyskland mister jobben som følge av dieselmotorens død. En av tyskernes paradeindustrier dør. Elbilen tar over, og ny kompetanse må inn. 

I Norge er det annerledes. Nok en gang. Her letes det med lys og lykte etter fremtidens medarbeidere til batterifabrikkene som prosjekteres landet rundt. Der tyskerne taper, vinner vi. Elektrifiseringen serverer oss formelig en ny industri. Om ikke på sølvfat, så på en strøm av grønne elektroner. Batterifabrikkene popper opp rundt om i Norge. I Mo i Rana skal Freyr bygge sin fabrikk. I Arendal bygger snart Morrow. Og om ikke lenge vil trekløveret Hydro, Panasonic og Equinor fortelle oss hvor de har besluttet å huse sitt store industrielle felles initiativ. 

I Norge er det ikke for mye arbeidskraft som er problemet. Den største utfordringen synes å være at vi har for få kandidater med nødvendig kompetanse. Finner vi mange nok kompetente arbeidstakere til å fylle alle jobbene? Bare i Mo i Rana regner Freyr med at de trenger 1500 ansatte til sine fremtidige fabrikker der. 

Se 50 år tilbake i tid

Det ser unektelig ut til at hellet forfølger Norge. For drøyt 50 år siden kom oljealderen mot oss som en gedigen mulighet. Vi tok utfordringen og utviklet både industri, arbeidsplasser, teknologi og pengestrøm. 

Løsningen for å fylle kompetansebehovene er delvis å finne i måten vi gjorde det på da vi ble en offhore- og subseanasjon for 50 år siden.

I løpet av få år gikk vi den gang fra å være noviser til å bli eksperter innen offshorevirksomhet. Muligheten kom overraskende for de fleste. Ikke minst på de som få år tidligere konkluderte med at det ikke var hydrokarboner å finne på norsk sokkel. De fremstod i ettertidens lys som forfeilet. Litt som da Decca Records takket nei til The Beatles. "Guitar groups are on the way out" og "the Beatles have no future in show business".

Tvert i mot var hellet med oss. Den norske kontinentalsokkelen var like stinn av verdifulle hydrokarboner som the Beatles var fulle av hiter. 

Les også

Kalde, kloke, men offensive hoder

Heldigvis var vi forutseende nok til å forvalte lykketreffet med kalde og kloke, men svært offensive, hoder. For selve oljen under havbunnen var nå en ting. Funnene skulle jo hentes opp og sendes ut i til markedet.

For det første beholdt vi rettighetene til det sorte gullet selv. Dernest la vi opp til en bevisst strategi for å tilegne oss kompetanse – spesielt fra de amerikanske operatørene, som delte villig.

Så flinke var vi, at den norske kompetansebyggingen la grunnlaget for en storstilt eksportsatsing innen subsea- og offshorerelaterte tjenester og produkter. Impulsene fra petroleumsindustrien gjorde at Norge tok et kollektivt teknologihopp vi neppe ellers hadde fått muligheten til.

Evensen og Rettedal

Initiativet til å utnytte muligheten kom fra høyt nivå. To fremtredende eksempler er havrettsminister Jens Evensen og Stavangers ordfører den gang, Arne Rettedal. Evensen sørget for at vi tidlig tilegnet oss kompetanse på hvordan industrien opererte. Han ba om opplæring fra de amerikanske gigantene og fikk det. Rettedal la til rette for at de internasjonale selskapene fikk en attraktiv by å samle sine aktiviteter i.

Nå er mulighetene nok en gang norske. Enda en gang har en industriell mulighet formelig ramlet ned i fanget på oss. For det var ikke mange som forutså hvor attraktivt Norge plutselig ble for etablering av Europas batterifabrikker. Norge er svært godt posisjonert for nettopp denne typen virksomhet. Både fordi vi har god tilgang på (stabil) elektrisk kraft og fordi vi har kort vei til mange av ingrediensene som skal til for å fremstille batterier. I tillegg har vi vårt stabile politiske klima, relativt god geografisk tilgang til det europeiske markedet og en lang erfaring med å levere til nettopp bilindustrien.

Les også

Kompetanse - nok en gang

Det vi mangler, er kompetanse. Utfordringen, slik adm. dir. i Freyr Mo i Rana, Tove Nilsen Ljungqvist sier til Teknisk Ukeblad, er at majoriteten av søkerne til stillingene i den nye norske batteriindustrien mangler spisskompetanse som de trenger en viss kritisk masse av. Det er ikke så mange som "kan" batteriproduksjon i Norge. Den kompetansen er internasjonal og hovedsakelig asiatisk. 

Industrien må nok en gang hente kompetanse fra utlandet. En ny og viktig industri skal bygges. 

Det er bare å håpe at vi griper muligheten igjen. Litt på lignende vis som Jens Evensen og Arne Rettedal gjorde det for 50 år siden.

Les også

Kommentarer (12)

Kommentarer (12)

Eksklusivt for digitale abonnenter

På forsiden nå