I et innlegg i TU.no 10. januar kan vi lese at Knut E. Sunde i Norsk Industri mener oljeselskapene må gå i seg selv og bidra til elektrifisering av sokkelen med havvind.
Det tyder på at han ikke helt har forstått hvordan det hele fungerer.
For det første betyr det lite for norske skattebetalere om regningen tas via subsidier eller via petroleumsnæringens skattemodell. Dersom utbyggingen skjer via oljeselskapene, så vil 78 prosent av kostnadene dekkes av staten.
Hvis det kreves Enovastøtte i tillegg, så vil det også betales av staten. Hywind Tampen er et slikt eksempel, hvor godt over 90 prosent av regningen ble statlig finansiert. Utover de små mengdene gass som frigjøres for salg, gir ikke elektrifisering av sokkelen mer penger i kassen til staten, så dette er i hovedsak rene utgifter som norske skattebetalere til syvende og sist må ta.
Ikke åpenbar positiv økonomi
For det andre er det ikke åpenbar positiv økonomi i en slik elektrifisering. Oljeselskapene skal tjene penger til sine aksjonærer, og fra et finansielt ståsted vil elektrifisering handle om å redusere kostnader mest mulig.
Fordi CO2-avgiften gradvis skal økes, så blir det stadig dyrere å produsere olje og gass med gassturbiner. Men det må veies opp med at elektrifisering med havvindturbiner per nå er svært dyrt, faktisk flere kroner per kilowattime.
Fordi havvind kun leverer når det blåser, så må gassturbinene holdes i drift. Det fordyrer det hele, både fordi gass fremdeles må brukes og fordi det koster å holde to systemer i drift parallelt. På Bragefeltet vurderer nå Okea i samarbeid med sine partnere å delelektrifisere plattformen med en havvindturbin.
Som det framkommer av konsekvensutredningen, er det ikke økonomi i prosjektet uten omfattende Enova-støtte. Og hvis noen lurer på om havvind kombinert med batterier kan være en alternativ løsning, så er det korte svaret at det blir enda mye dyrere.
Snart to måneder uten lyd fra Asland – ordfører vil ha kjernekraft-svar
Begrenset klimagevinst
For det tredje er klimagevinsten begrenset. Havvindturbiner leverer kun strøm når det blåser, og kapasitetsfaktoren ligger på cirka 50 prosent. Det betyr at i beste fall vil klimagassutslippene kunne halveres. Men fordi været raskt kan endre seg, så må gassturbinene stå klare hele tiden. Da går de på det som kalles «spinning», noe som tilsier at de går på svært lav effekt. Problemet er at det er svært ineffektivt, noe som gjør at drivstoffbehovet forblir høyt. Faktisk så forbruker en slik gassturbin nærmere halvparten av maksimal mengde drivstoff selv om den bare går på «tomgang». Summeres alt dette opp så vil maksimale kutt i klimagassutslipp med havvind sannsynligvis være under 25 prosent.
Med strøm fra land er situasjonen annerledes. Da trenger ikke gassturbinene gå på tomgang, og klimagassutslippene kuttes helt. Men her dukker det opp et annet problem. Regjeringen har gjort det klart at strøm fra land til elektrifisering av sokkelen vil bli gitt på vilkår. Altså at sokkelen kun får strøm hvis det er strøm tilgjengelig. Hva dette betyr er høyst uklart.
Snakker vi om strømkutt ukentlig eller månedlig? Vil strømkuttene vare i timer, dager, uker eller måneder? Dette vet vi jo ikke per nå, og det kan i verste fall tenkes at strømmen blir kuttet til sokkelen hver gang det er vindstille. Slikt bidrar til usikkerhet, noe som gjør det vanskeligere for oljeselskapene å ta rasjonelle investeringsbeslutninger. Høyere risiko betyr høyere krav til avkastning, noe som utfordrer prosjektøkonomien, spesielt haleproduksjonsprosjekter som gjerne allerede har utfordrende økonomi.
Åslaug Haga om havvind-auksjonen: Det kommer bud på mandag
Utdatert oppfatning?
Det kan virke som om Sunde tror norsk oljeindustri er en gullgruve for alle oljeselskapene. Slik er det ikke lenger. Det er krevende å få økonomi i felt som er i haleproduksjonsfasen, samtidig som disse feltene bidrar med store inntekter til staten. Å pålegge oljeselskapene ansvar for elektrifisering av sokkelen med havvind, blir fort det samme som nedstenging av felt i haleproduksjonsfasen. Kanskje Sunde ikke tenkte på det da han fremmet sitt forslag. Det burde han imidlertid gjøre.
En alternativ løsning som flere oljeselskaper har begynt å diskutere, er elektrifisering av sokkelen med kjernekraft. Det kan dessverre ikke bli aktuelt før tidligst på midten av 2030-tallet, men norsk olje- og gassvirksomhet har mest sannsynlig mange tiår igjen, og da kan kjernekraft bidra.
Fordelen er at kjernekraftverk som bidrar til elektrifisering muliggjør garanterte strømleveranser. Strømmen trenger altså ikke være på vilkår, avhengig av været. Det vil øke betalingsviljen til oljeselskapene fordi de slipper backupløsninger. Da blir økonomien i prosjektene bedre. Når feltene i neste omgang stenges ned, så vil denne strømmen kunne fristilles til landbasert virksomhet. Det kan være en økonomisk vinn-vinn for alle involverte parter, samtidig som det bidrar til kutt av klimagassutslipp og bevaring av natur og miljø.
Dag O. Hessen har endret syn på kjernekraft
