Anne-Gaëlle Ruch Quintet er Patek Philippes internasjonale instruktør i teknologi og salg, og få kan klokker som denne damen. I bunnen har hun utdannelse som klokkemaker. Nylig var hun på et norgesbesøk i regi av den norske importøren.
Som de fleste ansatte hos den tradisjonsrike klokkeprodusenten, er hun stolt av historien og hva de har klart å utvikle siden starten i 1839. (15 år før Teknisk Ukeblad startet opp).
— Den gangen var ikke klokken noe folk hadde på armen. Det var lommeuret som dominerte og elegante herrer skulle gjerne feste det med en gullenke som endte opp i en jakkelomme, sier hun.
Det var først i på 1900-tallet klokka for alvor fant veien til håndleddet. Da begynte også jakten på mulighetene til å vise mer enn tid. Allerede i 1926 lanserte selskapet hun jobber i, som de første i verden, den såkalte evighetskalenderen. Det er mer eller mindre den samme mekanismen som ennå finnes i armbåndsurene deres.
— Poenget er at mekanismen tar hensyn til skuddår som kommer hvert 4. år. Men som kjent er ikke en slik justering nok til å posisjonere året korrekt i forhold til kalenderen, så med svært lange mellomrom er det ikke skuddår som vanlig. Da må urene justeres av brukeren. Men det skjer bare hvert hundre år som er delelig med 400. Neste justering er altså i 2100, og så i 2300, forklarer Ruch Quintet. Det siste er noen generasjoner til.
Nøyaktighet koster
Mange vil nok undre seg over at folk er villige til å betale mange hundre tusen, og i noen tilfelle flere millioner kroner, for et armbåndsur, når man kan få en mye mer nøyaktig kvartsklokke med masse funksjoner for noen hundrelapper. Spesielt når vi hører at det å lage et mest mulig nøyaktig ur er en av den mekaniske klokkeindustriens hellige mål og hvor det investeres kjempebeløp.
Ruch Quintet fnyser når vi trekker fram kvartsklokker og smartklokker. Er du interessert i det ekte så er det mekanikk det handler om, får vi raskt forståelsen av.
— Det er jo ikke vanskelig å skrive ut Mona Lisa på en laserskriver og henge bildet på veggen, men det blir jo ikke det samme som originalen i Louvre, sier hun og mener det er en god parallell.
— Det er ikke kvartsurets nøyaktighet som er målet. Det er en helt annen banehalvdel. Poenget er å lage et så nøyaktig mekanisk verk som det er mulig, sier Ruch Quintet, og mener tydeligvis at det er selvsagt.
I dag kan de aller beste urene Patek Philippe produserer fremvise en nøyaktighet på – 1, +2 sekunder i døgnet.
— Men, sier hun, det er når det er nytt, eller når det kommer fra service som slike klokker bør ha minst hvert 5. år. Vi har som mål å forbedre nøyaktigheten enda mer, men det vil bli det samme her. Så lenge det handler om mekanikk vil vi bare oppnå maksimal nøyaktighet rett etter produksjon eller service.
Hun peker på at det mange ting som påvirker nøyaktigheten til en klokke. Ikke minst hvordan man legger den fra seg på nattbordet. Selv anbefaler hun å legge fra seg klokka på siden med kronen ned mot bordet.
- Test av nye Apple Watch: Større skjerm og bedre overvåking av helsa
Hjem til fabrikken
For å gi et kostbart ur den pleien det fortjener, må det «hjem». I noen viktige land har selskapet lokale servicesenter, men fra kunder i Norge sender importøren klokkene til tilbake. Slike klokker får bare overhales av spesielt utdannede urmakere med lang erfaring fra det aktuelle verket. En service koster fra rundt 10.000 kroner og oppover, men har man en oppslukende interesse er vel det en rimelig kostnad.
Når uret er overhalt, sjekkes nøyaktigheten i seks ulike posisjoner. Det gjøres ved at et dataprogram lytter på tikkelyden og beregner hvor presist det går. Så gjentas det etter 24 timer for å se om det holder seg. Er det et opptrekksur, gjøres målingene ved ulike utladinger av fjæra.
Mannesmykke
— Du må huske på at slike klokker er omtrent det eneste smykket menn kan gå med, sier hun og ler. En kvartsklokke eller smartklokke har ingen smykkeverdi. Mekaniske klokker har ingen utløpsdato, sier hun og viser til de første smartklokkene som kom for noen få år siden. De er allerede helt utdatert av produsentenes årlig nylanseringer.
Får mekaniske ur regelmessig service, kan de gå i arv i mange generasjoner.
— Vi tilbyr service av våre klokker helt tilbake til de første som kom i 1839. Vi har mange reservedeler til dem, men i de tilfellene vi ikke har det så har vi tatt vare på originale maskinene som vi laget delene med. Da bruker vi de til å lage nye deler, sier hun.
Forskning og utvikling
— Det har skjedd veldig mye i utviklingen av mekanikken i klokkene. På 20-tallet da armbåndsurene kom for alvor var de ikke særlig nøyaktige. De lå på rundt et minutts nøyaktighet i døgnet. Men så har vi klart å utvikle teknologien til det nivået vi har i dag. Den store revolusjonen kom med CNC-maskiner på 70-tallet. I dag får vi noen slike maskiner utviklet spesielt for våre behov. De lar oss maskinere ørsmå komponenter med ekstrem og repeterbar nøyaktighet, og ikke minst utføre dem veldig tynne, sier hun.
Hun presiserer at dette ikke bare handler om teknologi, men også om tradisjon.
Industrien som utvikler mekaniske ur benytter enorme summer til forskning og utvikling. Hun viser til forskningen som er gjort for å gjøre urene mindre følsomme for magnetisk og termisk påvirkning, men også sørge for at de ikke påvirkes av gravitasjon.
— Vi må sørge for at balansemekanismen, som er hjertet i urene, er så ufølsom som mulig. Derfor bruker vi i dag ikke fjærer i metall, men i silisium. Det påvirkes ikke magnetisk og er mye bedre termisk enn de tidligere metallfjærene, sier hun.
Mer kostbare verk har også en såkalt tourbillon-mekanisme som isolerer «hjertet» i uret. Den setter mekanismen i et slags bur som roterer det slik at det jevner ut den påvirkningen som gravitasjonen har på verket. Mekanismen ble oppfunnet på slutten av 1700-tallet, men den gangen i svære klokker. Det å krympe den ned til et armbåndsur er nesten et lite mekanisk underverk og det prises deretter. Alt for nøyaktigheten!
Stadig mer komplisert
I en verden hvor vi kompleksitet for mange er et skjellsord, er det selve målet i den mekaniske urverden.
— Vi jobber stadig for å konstruere mer kompliserte ur, det vil si ur som kan gjøre mest mulig samtidig, men uten at de blir for tykke, sier hun og vi kan se at dette er noe hun er opptatt av.
Det mest ekstreme uret Patek Philippe er Grandmaster Chime 6300. Det kan kanskje bli ditt for over 15 millioner kroner, men da får du også et ur med over 1500 ulike deler. Og så er det ikke sikkert at du får kjøpt det likevel, for produksjonen er begrenset. Denne klokka har 20 såkalte komplikasjoner, som er navnet på en mekanisk funksjon. Det er så mange at uret ikke kan vise alt på den samme urskiva. Derfor er dette et tosidig ur som har glass og urskiver på begge sider.
Med så mye som skal bevege seg samtidig holder det ikke med en fjær, som for øvrig må trekkes opp manuelt. Det er ikke plass til automatisk opptrekk. Her trekker du ikke en men tre fjærer for å få nok energi til alt som skal røre på seg.
Ikke alle får kjøpe
— Det er slik at Patek Philippe har langt flere som vil kjøpe klokkene deres enn de produserer. Hver klokketype produseres av et lite team av folk med lang erfaring og det er også de som overhaler klokkene. Derfor velger fabrikken ut sine egne kunder. De velger ut de som har stor interesse for mekanisk ur og som ikke vil utnytte situasjonen for å selve dem videre til overpris, sier urmaker Halvor Bjerke.
