Olje- og energidepartementet ber, i en pressemelding, om innspill til melding for Stortinget om langsiktig verdiskapning fra norske energiressurser. Hensikten med å samle innspill er, ifølge Olje- og energiminister Tina Bru, å danne et felles faktagrunnlag for denne meldingen – en felles virkelighetsoppfatning.
I denne stortingsmeldingen vil det være fornuftig om befolkningens økende misnøye med vindkraft gjenspeiles. Kraftbehovet de neste tiårene forutsettes samtidig å øke, noe som naturligvis også må tas til etterretning. Men alle energikilder må evalueres, fordeler og ulemper nøye tatt i betraktning. I denne sammenheng vil det være urimelig å ekskludere kjernekraft.
Massive naturinngrep
Reduksjon av klimagassutslipp og økt kraftproduksjon, begge legitime motiver, ligger til grunn for etablering av vindparker i Norge. Etter hvert som disse har blitt etablert, er imidlertid vesentlige ulemper tydeliggjort. Beslagene av urørt natur, som mange nordmenn anser som del av egen identitet, er massive. Når natur, og særlig myrområder, må vike for vindkraftanlegg, kan nettoreduksjon i klimagassutslipp også bli marginal, null eller negativ.
Når store arealer kreves for å oppdrive energi, påvirkes naturligvis også dyrehabitater og trekkruter. Populasjoner av både domestiserte og ville dyr er blant de skadelidende, og turbiner diskriminerer ikke mellom rødlistede og ikke-rødlistede arter.
For å redusere tap av naturområder og konsekvenser av dette, foreslås det i Stortingets innstilling om vindkraft på land å etablere vindturbiner i arealer der naturen allerede er forringet, for eksempel i industriområder eller langs motorveier. Umiddelbart, kan dette virke fornuftig, men skadepotensialet ved eventuelle iskast og knekkende turbindmaster vil imidlertid kunne bli enormt, særlig ved infrastruktur som veier og oljeterminaler. Mastknekk og større iskast skjer riktignok ikke særlig ofte, men det må erkjennes at konsekvensene vil kunne bli av betydelig art, om slike hendelser først inntreffer.
Satsing på ustabilitet
Dagens energipolitikk legger opp til storstilt utbygging av sol- og vindkraft. Solcellepaneler er generelt noe mer arealeffektivt og dermed mindre naturbelastende. Men, på samme måte som vind, er dette energisystemet også prisgitt de riktige værforholdene. Noe mer stabilitet kan oppnås ved batterilagring, men dessverre er også batterier plasskrevende.
Om ulempene med vind, sol og batterier skal kunne kompenseres tilstrekkelig for, kreves teknologier som ikke finnes, ikke er kommersielt levedyktige, eller begge deler. Kanskje disse utfordringene kan overkommes, men kanskje ikke. Å basere fremtidens levevilkår på flaks er derimot uklokt, særlig når det finnes alternativer.
Både Google i Skien og Equinor på Melkøya bør bygge kjernekraft
Høy energitetthet gir formidable fordeler
For det finnes allerede en energikilde med høy energitetthet, stor leveringspålitelighet, er konkurransedyktig og utgjør lav risiko, nemlig kjernekraft. Kjernekraft er heller ikke fullkomment, men ulempene er overdrevet, og er hovedsakelig av politisk – ikke teknisk karakter. Fordeler ved kjernekraft er samtidig sterkt underkommunisert. Interessante nye kjernekraftteknologier kan skimtes i horisonten, men dagens «state of the art»-kraftverk er mer enn gode nok. Nødvendig teknologi er allerede på plass, den må bare tas i bruk.
Sammenlignet med vindkraft, krever kjernekraftverk typisk mange hundre ganger mindre areal. Som eksempel på arealbruk, kan NVE sitt høyestimat for vindkraftproduksjon for 2040, 35 TWh, brukes. Skal 35 TWh oppnås ved vindkraft, vil dette kunne kreve et areal på ca. 1600 km². Dette er omtrent like mye som det samlede arealet av Bergen, Trondheim, Stavanger og Oslo kommune. Alternativt, kan en halv kilometer bred stripe, langs norske veier mellom Lindesnes og Nordkapp, dedikeres til vindturbiner.
Til sammenligning, vil den samme energien fra et «typisk» kjernekraftverk kunne skaffes til veie ved å beslaglegge kun 4 km². Grovt regnet, er altså arealbehovet for vindkraft 400 (!) ganger større enn for kjernekraft.
Vekten av to A4-ark i avfall
Ved at kjernekraft har en slik formidabel energitetthet, kreves også veldig lite råstoff og det genereres svært lite avfall. Avfallet som betegnes som «høyaktivt» produseres det omtrent tre kubikkmeter av årlig, fra et kraftverk som leverer 1 GW. Hypotetisk, om hver norske husstand skulle tatt hånd om avfallet som følger av «sitt» energibehov, ville det årlige avfallet veid omtrent det samme som to A4-ark.
To A4-ark er naturligvis en neglisjerbar, og håndterbar, mengde sammenlignet med alt annet avfall som typiske norske husstander genererer årlig, og sammenlignet med avfallet som genereres ved vind- og solkraft.
Deler av avfallet fra kjernekraftverk kan også resirkuleres og brukes på nytt. Etter hvert må avfall riktignok deponeres under bakken, men i Norge er vi heldigvis eksepsjonelt flinke til å grave hull, etter en drøy generasjon petroleumsvirksomhet på norsk sokkel.
Planer for avfallet fra Norges eksisterende reaktorvirksomhet innebærer allerede bruk av teknikker fra oljesektoren. Lærdom kan også hentes fra finske Onkalo, hvor deponeringsfasiliteter forventes operasjonelle fra rundt 2025. Vi har altså alle nødvendige forutsetninger for trygg og permanent deponering i stabile fjellmassiver.
Trygt og rent
Etter større enkelthendelser, med stor medieeksponering, er det naturlig å ha en oppfatning om at ulykkesrisikoen ved kjernekraft er beklagelig høy. Statistikken viser imidlertid et helt annet risikobilde enn hva som kanskje fryktes. Risiko forbundet med kjernekraftverk er faktisk helt i bunnsjiktet, sammenlignbart med risikoen assosiert med solcellepaneler.
Målt i CO₂-ekvivalenter, i et livsløpsperspektiv, er utslippsnivået ved kjernekraft også sammenlignbart med sol- og vindkraft. Enkelthendelser dominerer ulykkesstatistikken for kjernekraft, men for majoriteten av kraftverkene skjer det absolutt ingenting, annet enn produksjon av stabil og tilnærmet utslippsfri energi.
I ulykkesstatistikken inkluderes altså estimater for ulykker ved eldgamle kraftverk som ingen foreslår å bygge. Det som derimot ikke inkluderes, er risiko som følger av enorme beslag av naturarealer, ved bruk av vind- og solkraftverk. Risiko ved å gjøre for lite og for sent, for å unngå de verste konsekvensene av klimaendringer, må også tas til etterretning. Intuitivt, er det rimelig klart at risiko ved implementering av kjernekraftverk som del av vår energimiks, er langt lavere enn risikoen ved å ikke gjøre det. FNs klimapanel, IPCC, er av samme oppfatning og bedyrer at kjernekraft må oppskaleres i betydelig grad om verdenssamfunnet skal kunne nå togradersmålet.
Hydrogen og arbeidsplasser
Hydrogenproduksjon, for blant annet avkarbonisering av transportsektoren, og lønnsomme arbeidsplasser skal stå sentralt i Stortingsmeldingen om langsiktig verdiskapning, presiserer Olje- og energiminister Tina Bru.
Jan Emblemsvåg og stortingsrepresentant (H), Marianne Synnes Emblemsvåg, skriver i finansavisen at muligheter for å produsere og eksportere store mengder hydrogen er formidable, ved implementering av kjernekraftverk. Dette ved at både overskuddsvarmen fra kraftverket effektiviserer hydrogenproduksjon, og at hydrogengass, ca. 200 000 tonn fra et gigawattanlegg, kan hentes ut årlig som biprodukt fra kraftverket. Dette er omtrent samme mengde som hele dagens norske produksjon.
Kjernekraft genererer også mange godt betalte arbeidsplasser, i stor grad lokalt. Et typisk kraftverk vil ha behov for omtrent 600 årsverk i driftsfasen, over en periode på 50 år. Inkludert bygging, drift, dekommisjonering, avfallsbehandling og indirekte arbeidsplasser, genereres omtrent 200 000 årsverk gjennom et kjernekraftverk sitt livsløp. For dagens kraftverk kan det også forventes en levetid på opptil 100 år, ved rehabilitering og stor grad av gjenbruk. Dette medfører naturligvis enda flere årsverk og langt mer stabil, grønn og billig energi som gjør det lettere for norske industribedrifter å konkurrere med utenlandske fabrikker drevet av kullkraft.
Europas vind-lobby mener det er dystre utsikter i Norge
Energidiskriminering
Av samfunnets ledere forventer vi at beslutninger tas ved avveining av fordeler mot ulemper, og ved et fornuftig sett med kriterier. Vi forventer at arbeidsgiveren vurderer ansettelse av ny kandidat på bakgrunn av de samme kriteriene, og uavhengig om kandidatens navn er Hilde, Muhammad eller Knut. Valg av energisystem bør tas ved bruk av samme metode. For kjernekraft sin del, med et navn som mange kanskje synes er litt utrivelig, særlig om man kaller det atomkraft, er det vanskelig å forstå annet enn at fordelene veier betydelig tyngre enn ulempene.
Kriteriene for valg av energikilde er nok de fleste, også i Olje- og energidepartementet, enige i; ikke slipp ut klimagasser, belast naturen i minst mulig grad og hold et lavt risikonivå. Det er heller ikke en ulempe om systemet er edruelig prismessig, genererer mange arbeidsplasser og samtidig kan produsere formidable mengder hydrogen som biprodukt. Med disse kriteriene i bunn, virker kjernekraft ikke bare som en «ok kandidat», men som et usedvanlig godt alternativ.
Aasland tenner ikke på ideen om kjernekraft-samarbeid med Sverige
