Aktørene i norsk bredbåndsbransje er oppgitt over treighet fra myndighetenes side.

800 MHZ-NETTET

IT-bransjen raser mot myndighetenes brutte bredbåndsløfter

Tele-Norge river seg i håret mens nabolandene fosser fra oss på bredbåndsfronten.

Dette er «Bygdebredbåndet»

  • Da digital-tv utraderte den klassiske bordantenna tidligere på 2000-tallet, ble det liggende igjen en ubrukt «skalk» i frekvensområdet analog-tv hadde brukt.
  • Telestandarden LTE (med det litt upresise økenavnet 4G) gir i dag internettbrukere i flere europeiske land trådløse opp- og nedlastingshastigheter som overgår de fleste av dagens fastlinjetilbud. Men kombinert med den nevnte restkapasiteten fra det gamle analoge tv-nettet, kan dette tradisjonelt «smale» bredbåndstilbudet spres over uvanlig store geografiske områder og dermed store deler av befolkningen.
  • Teoretisk tilkoblingshastighet for LTE er 100 Mbit/s for både opp- og nedlastning, typisk brukeropplevelse trolig i området 40–70 Mbit/s. Til sammenligning er en typisk ADSL-linje på om lag 3,5 Mbit/s nedlastningshastighet og 0,5 Mbit/s opp.
  • Telebransjen har lenge sett på mobilt bredbånd i dette frekvensområdet (790 til 862 MHz) som løsningen for å veie opp for Distrikts-Norges manglende fiber, xDSL- og 3G-tilbud.
  • Nær hundre prosent av befolkningen skal dermed kunne ta del i 4G-brukeropplevelsen, som hittil har vært reservert betalingsvillige og spesielt interesserte Netcom-kunder i Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim.
  • Norge, ved Netcom/Huawei, satte verdens første kommersielle LTE-nett i drift i Oslo. Norge ble i 2009 også det første landet i Europa til å bestemme politisk at det gamle tv-nettet skulle brukes til mobilt bredbånd. Det ble da lovet at vilkårene for auksjon ville komme i løpet av samme år.
  • Store deler av Europa har nå utliknet Norges «LTE-forsprang», gjennomført frekvensauksjoner og faser i skrivende stund inn «bygdebredbånd»-teknologien i stor skala. I Norge venter telebransjen i 2013 fortsatt på Samferdselsdepartementet.

Dette har myndighetene brukt over tre år på

Dette må Samferdselsdepartementet avklare for å kunne ta 800-båndet i bruk:

  • Om man skal la to, tre eller evt. fire teleoperatører kjempe om plass i de gamle TV-frekvensene.
  • Om man skal auksjonere bort frekvensene i tre blokker à 2x10MHz – eller seks blokker à 2x5MHz.
  • Hvilket krav man skal stille til dekning. Tidligere antydet krav: 97 prosent befolkningsdekning.
  • Om, og i så fall hvordan, auksjonsinntektene skal brukes til å subsidiere ytterligere dekning i kommersielt ikke-bærekraftige områder.
  • Om, og i så fall hvor høyt, man skal stille tjenestekvalitetskrav (minstekrav til garantert minstekvalitet på brukeropplevelsen). Tidligere antydet krav: 1Mbit/s.

Disse problemene er løst

  • Problem: Spektrumkonflikt med en rekke trådløse mikrofoner, teleslyngeanlegg og lignende.

Mulig konsekvens: Interferensforstyrrelser.

Løsning: Eiere av slike anlegg må bite i det sure ­e­plet og skaffe nytt utstyr.

 

  • Problem: Spektrumkonflikt med russiske radar-systemer i nord.

Mulig konsekvens: Forbud mot å benytte 800-
båndet til mobilt bredbånd i de tre nordligste fylkene.

Løsning: Konflikt avverget i bilaterale forhandlinger.

428 ulike regelsett

  • Nesten all kommunikasjon er i dag avhengig av fiberforbindelsene – det norske stamnettet er av glass og ligger i bakken. Uten det stopper internett, radio- og TV, mobilnettene og for den saks skyld hele Norge opp.
  • Mange skjønner ikke dette, hevder fiberbransjen. På lokalt nivå er man veldig klar over at vei, vann og kloakk er infrastruktur, men ikke alle saksbehandlere og regelverk tar hensyn til at fiberkabler kanskje er enda viktigere for moderne samfunnsdrift. Mange fikk en vekker etter stormen Dagmar for litt over et år siden.
  • Med 428 ulike kommuner er det stor forskjell på hvor glatt det går å få gjennom en gravetillatelse. De aller fleste kommuner i Norge krever dessuten at rør med fiberkabler graves ned til en dybde på 60 cm, uavhengig av veitype. Jo dypere, jo dyrere. Det norske unntaket er i Trondheim og Bodø, hvor kommunene utviser større fleksibilitet. Svenskene varierer kravene mellom 40 og 90 cm.
  • Det er også stor forskjell på hva kommunene forlanger av reasfaltering idet en vei krysses av en fiberkabel. I Lørenskog forlanger kommunen at entreprenøren reasfalterer 25 meter på hver side, i Trondheim 0,5 meter – en forskjell på 49 meter.
  • I Tromsø ser man på fiber som en berikelse og krever ingen betaling når den skal ned i bakken. I Oslo er graving forbundet med betydelige kostnader. Også andre kommuner tar seg godt betalt. De fleste for å behandle søknader og kartopplysninger, men noen tar også betalt for det de kaller «ødeleggelse av offentlige arealer» eller «forringelse av vei».

Det er ikke alltid like lett å merke for en vanlig mobiltelefonkunde, men det koker i norsk telebransje. Av sinne.

Ingen liker å si høyt hvor irriterte de er, og grunnen er enkel å forstå: Det er politikerne og kommunale saksbehandlere som er irritasjonsmomentet – de samme som bestemmer vilkårene for hvordan bransjen skal operere på både lokalt og nasjonalt plan. Hånden som både kan gi og ta.

Eks-foregangsland

Den største frustrasjonen knytter seg til to ting:

En for telebransjen nesten ubegripelig statlig trenering av mobilt bredbånd over de gamle tv-frekvensene (se fakta til høyre), og ikke minst at norske fiberutbyggere fortsatt må forholde seg til potensielt 428 ulike kommunale regelsett når det skal graves nye og raskere bredbåndsforbindelser.

– Norge har fortsatt en definisjon på bredbånd på forhistoriske 0,64 megabit per sekund (Mbit/s). Skal kommunale saksbehandlere få skalte og valte med regler for fremføring av bredbånd, er jeg redd at Norge blir den store bredbåndssinken. Samferdselsdepartementet viser en helt uforståelig treghet, og det ser ut som den nye ministeren (Marit Arnstad (Sp), journ. anm.) neglisjerer telebransjen, sier generalsekretær Per Morten Hoff i IKT-Norge.

Norske politikere, og saksbehandlere i kommunene, er i ferd med å grave bredbåndets grav, konkluderer han.

Les også:

Tynne greier: På tross av fiberkablers små dimensjoner er det temmelig harde krav til gravedybder, reasfaltering og andre kostnads­divende elementer mange kommuner forlanger av utbyggerne. Foto: Telenor

Under overflaten

Hoff blir neppe møtt med særlig forståelse i verken Samferdselsdepartementet eller andre deler av forvaltningen.

På overflaten har nemlig Norge all grunn til å klappe seg selv på skulderen, noe norske politikere da jevnlig også gjør: På internasjonale bredbåndsmålinger er vi nummer to eller tre i verden, litt avhengig av hvem som måler.

Og den norske mobildekningen kan vanskelig kalles annet enn imponerende når vi tar demografien, og ikke minst topografien, i betraktning.

Går vi litt under overflaten og snakker med de som bygger og driver den norske it-infrastrukturen, er bildet altså likevel alt annet enn rosenrødt.

Budskapet er: Målingene tyder kanskje på at vi ligger nær teten, men om Norge skal drømme om å utligne EUs mål om 100 Mbit/s nettilgang for alle i 2020, slik at bedrifter og privatpersoner kan utnytte tilbudene og forretningsmulighetene på nettet, må det skje store strukturelle endringer – og helst i går. Både regelverk, tempo og ikke minst politikeres innstilling må gjenspeile resten av Europas holdning:

At fremføring av bredbånd kanskje er den viktigste infrastrukturen i et moderne samfunn.

Les også: Raskere fiber til halv pris

Trådløst luftslott

Slikt er vanskelig å si seg direkte uenig i. Ikke minst med tanke på dem som bor utenfor de største byene, også kjent som potensielle kjernevelgere til Senterpartiet – partiet som styrer Samferdselsdepartementet. Kanskje nettopp derfor er fortvilelsen, og overraskelsen, stor i it- og telebransjen:

– Jeg blir litt oppgitt når samtalen kommer inn på 800-frekvensen. Kontrasten mellom det tempoet vi opplever fra Samferdselsdepartementets side, og det vi lever med ellers i telebransjen, er så voldsom. Nå er vi i februar 2013, og det er fortsatt ingen signaler fra departementet. Kanskje det ikke skjer noe før i andre halvår, sier en oppgitt administrerende direktør for Netcom, August Baumann.

Saken startet over tre år tilbake, da Norge lå først i løypa idet vi lot den såkalte «digitale dividenden» bli tilgjengelig for telebransjen etter at det analoge tv-nettet ble skrudd av.

Det vanket ros til regjeringen for framsynthet, og i Samferdselsdepartementets pressemelding sa man seg «fornøyd med det store frekvensområdet som nå var blitt tilgjengelig» og regnet med at betingelsene for konsesjon til bruk i mobilt bredbånd ville komme «i løpet av året».

Alle kunne gni seg i hendene: Trådløs tilgang til teoretiske hastigheter opp mot 100 Mbit/s skulle bli tilgjengelig i nærmest enhver norsk avkrok – og for alle som i sin tid greide å få inn analog-NRK på bordantenna til tv-en.

Her i TU skrev vi entusiastiske artikler med titler av typen «Her er «bygde-bredbåndet» ».

Med fingeren på knappen: Dekningssjef Tommy Johansen i Netcom demonstrerer hvor enkelt det vil være for selskapet å gi nye 1,25 millioner nordmenn tilgang til høyhastighets LTE-nett på kort varsel. foto: Jörgen Skjelsbek Håkon Jacobsen

– En skam

Da TU i fjor omtalte treårsdagen for departementets famøse pressemelding, uttalte tele­analytiker Tore Aarønæs følgende:

– Det er en skam at myndighetene har brukt så lang tid på denne prosessen, hvor aktørene gang på gang har understreket at det haster. I de fleste andre land har de fått det til mye raskere, men ikke i Norge – hvor geografiske forhold tilsier at vi trenger det mer. Det er sikkert en ubehagelig beslutning fordi noen av partene blir misfornøyd, men det burde ikke være vanskelig å etablere auksjonskriterier. Dette er et godt eksempel på at vi trenger politikere med større evne til å skjære gjennom og handle i stedet for å hale ut relativt enkle beslutninger.

Fem nye måneder er gått, og om noen lurte: Fortsatt har ingen hørt fra Samferdselsdepartementet.

Les også: Slakter offentlig bredbåndssatsing

Fortsatt frustrert

Baumann og Netcom synes mangelen på konsesjonsbetingelser på fjerde året er trist med tanke på næringspolitikken her i landet.

Netcom satte i gang en enorm modernisering i 2009, hvor «bygdebredbåndet» i 800 MHz-båndet var med i planene. Nå må planene endres kontinuerlig.

– Vi har over 400 basestasjoner hvor 800-båndet er klart til bruk, og det er bare å trykke på knappen. I dag har vi en befolkningsdekning på 40 prosent på LTE levert over 1,8 og 2,6 GHz. Hvis jeg kunne trykke på knappen i dag, ville den øke til 65 prosent øyeblikkelig. Det betyr at ytterligere 1,25 millioner nordmenn, de aller fleste i grisgrendte strøk, ville fått tilgang til lynraskt mobilt bredbånd. Hadde konsesjonene blitt delt ut i 2010, som Samferdselsdepartementet indikerte, ville vi ha nærmet oss 90 prosent i dag, sier han.

Baumann synes det er trist at Norge er ­blitt så akterutseilt på dette området.

– Vi var helt i teten. Men dansker og svensker har kjørt forbi oss, selv om politikere ofte uttaler et ønske om at vi skal ligge i forkant, sier han.

Uforutsigbare kostnader: Etter et lynnedslag bak denne hekken i Drammen måtte tre meter kabel byttes. Materiellet kostet 258 kroner, og kabelentreprenøren skulle ha 14 763 kroner for jobben. Men kommunen krevde at halve gata måtte reasfalteres – for den stive sum av 150 508 kroner. Totalpris: 165 529 kroner. Foto: Telenor

– Få det gjort

Hos storebror Telenor og konsernsjef Jon Fredrik Baksaas er beskjeden den samme.

– Tradisjonelt har vi ligget i forkant med utdeling av frekvenser i Norge, og det har gitt teleindustrien vår fordeler både hjemme og ute. Nå ligger vi for en gangs skyld grundig bak, og det er litt trist å se til alle naboene våre, hvor bruken av 800 MHz-båndet er kommet mye lenger, sier han.

Dette frekvensbåndet er helt avgjørende for den nye tjenesteplattformen Telenor skal utvikle fremover på 4G, samtidig som det gir folk god innendørsdekning, ifølge Baksaas.

– Se å få det gjort. Det er mitt råd til Samferdselsdepartementet, sier Telenor-sjefen.

Til og med det statlige Post- og teletilsynet (PT), som feilaktig mistenkes av enkelte for å være flaskehalsen i prosessen, er utålmodige. Deres ansvar er å gjennomføre frekvensauksjon når betingelsene endelig kommer fra departementet.

– Det er synd at det har tatt så lang tid, spesielt fordi det er over tre år siden det ble klart at frekvensområdet skulle benyttes til mobilt bredbånd. Men for at dette skal gå så raskt som mulig når Samferdselsdepartementet blir ferdig, har vi allerede forberedt oss godt på å gjennomføre frekvensauksjonene, sier PT-direktør Torstein Olsen diplomatisk.

Les også: Snart blir det mer kapasitet i mobilnettet

– Sin egen verste fiende

Spørsmålet «Hva er det de holder på med?» hører man oftest når avsenderen er oppgitt og sint over andres utilstrekkelighet. Trykket ligger i ordet «på», og setningen nærmest spyttes ut.

Slikt kunne man kanskje høre da frustrasjonen i norsk telebransje over Samferdselsdepartementets manglende beslutningsevne i bredbåndsspørsmål begynte å nå overflaten – for to år siden.

Siden da har utsettelsene og skuffelsene vært så mange at sinne og frustrasjon er blitt erstattet med resignasjon, galgenhumor og nærmest genuin nysgjerrighet. Trykket i setningen er flyttet fra «på» til «er»: Hva ER det de holder på med?

Per Morten Hoffs oppgitthet over myndighetene stopper heller ikke med det manglende mobile «bygdebredbåndet».

– På fibersiden er det enda verre forhold. Gravekostnadene utgjør 70 til 90 prosent av kostnadene, men varierer vilt etter kommunenes forgodtbefinnende. Den forrige samferdselsministeren mente det var innlysende at vi måtte ha samme regler i hele landet for at vi ikke skulle få digitale klasseskiller, men har noe skjedd? Nei. Det offentlige er i ferd med å bli sin egen verste fiende. Jeg hadde også håpet at den nye samferdselsministeren kunne sette inn en spurt i 800 MHz-saken etter den ekstreme forsinkelsen vi har opplevd, men så langt er det ingen tegn på taktomslag, oppsummerer Hoff.

Venter og venter: Dekningssjef i Netcom Tommy Johansen venter på 800 MHz. Selskapet har et stort antall basestasjoner klar til å utvide det norske høyhastighets LTE-nettet, men de venter på konsesjon på fjerde året.

Største motstands vei

Sjefen for Cloudberry Mobile, Tom Guldberg, følger opp:

– Det er patetisk å ha en nasjonal målsetning om bredbånd, uten å legge to pinner i kors for å følge opp. Politikerne på Stortinget må følge opp og sørge for at utbyggerne av bredbånd slipper å møte største motstands vei, sier Guldberg.

Han peker på det andre store stridstemaet i bransjen – at Stortinget «slipper unna ansvaret gjennom å heise nærdemokratiflagget» og overlater til 428 kommuner å håndtere fiberutbygging på sin egen måte. Resultatet? Manglende bredbånd, dårlig mobildekning og høyere kostnader, ifølge Guldberg.

– Det er folk flest, og næringslivet, som betaler. Se til Danmark: Der er det nasjonale regler og ikke kommunale. De mener bredbånd er kritisk nasjonal infrastruktur. Punktum. Hva er det som hindrer norske stortingspolitikere å gjøre det samme? spør Guldberg.

Les også: Netflix og HBO kan sprenge nettkapasiteten

Mest problemer

Erlend Bjørtvedt er direktør for myndighetskontakt i Telenor, og har blandede opplevelser når han banker på døren til kommuner og vil føre frem bredbånd.

– Noen få kommuner viser en direkte fiendtlig holdning til bredbånd. Lørenskog kommune krever nå at utbyggerne frasier seg retten til å bestride regelendringer i all framtid, og uttaler at de helst ikke vil ha noen utbygging av bredbånd på kommunal grunn. Malvik kommune vil skattlegge bredbånd i grunnen basert på prinsippet om at forurenser betaler, illustrerer Bjørtvedt.

Han tror ikke innbyggerne er enige i at bredbånd er forurensing, og spår at resultatet blir dårligere hastighet og dårligere mobilnett.

– Heldigvis har de færreste slike holdninger, men mange kommuner viser liten forståelse for behovet for å grave ned fiberkabler. De er mye mer opptatt av veiene. Det samme gjelder Statens vegvesen, sukker Bjørtvedt.

Motstand

Oslo, Bærum, Moss og Sandnes er eksempler på bredbåndsbransjens «vanskelig»-liste, og i Drammen stoppet all utbygging opp etter at kommunen for tre år siden strammet inn reglene til et punkt der kostnadene for å legge rør eller reparere kabler økte med mer enn 500 prosent enkelte steder.

I andre byer er holdningen helt motsatt. Bjørtvedt peker på Kristiansand, Bergen, Trondheim og Bodø som byer med «stor forståelse» og en «proaktiv holdning».

Kommune til kommune, bra eller dårlig, riktig eller feil: Ulikhetene er uansett store og blir stadig større, noe bransjen anser som det største problemet av alle. Og ja, også dette problemet ligger på Samferdselsdepartementets «to do»-liste.

TEST: Hvem har best supernett?  

Knute på tråden: Telebransjen har mistet tålmodigheten med at politiske vedtak med store økonomiske konsekvenser drar ut i tid. Foto: Leif Hamnes

Milliardkostnader

– Det kommunale selvstyret står sterkt i Norge, men en ensartet offentlig anbefaling rundt fremføring av bredbåndsnett – som f. eks. graveforskrifter, reasfaltering og tilgang til luftstrekk – er viktig å få etablert. Fremføring utgjør en betydelig andel av kostnadene ved utbygging av bredbånd, og samfunnet kan spare både tid og penger på dette. Et nasjonalt regelverk for fremføring vil også sikre oss mot store digitale ulikheter som finnes i Kommune-Norge i dag, sier prosjektdirektør i konsulentselskapet Nexia, Marit Wetterhus.

Per Morten Hoff peker på at det var store forhåpninger til at en Sintef-rapport om graving av fiberkabler skulle kaste lys over sitasjonen, men omtaler den som en «ren veiteknisk rapport» som omhandler riksveier og som ifølge Hoff helt overser hvordan samfunnsøkonomien påvirkes av manglende fremføring av fiberkabler.

– Det høres tilforlatelig ut å forlange stor gravedybde og mye reasfaltering, men det står faktisk om titalls milliarder, og til syvende og sist bredbånd over hele landet. Her må det felles regler til og vilje til å se hvor viktig dette er, sier han.

Mangler klare mål

Hoffs kollega Torgeir Waterhouse i IKT-Norge leverte senest i januar inn rapporten fra det såkalte Digit-utvalget til it-minister Rigmor Aasrud (Ap).

NOU-en hadde tittelen «Hindre for digital verdiskaping», og anbefalte blant annet at regjeringen kopierer Sveriges konkrete mål om at minst 40 prosent av alle husstander og bedrifter skal ha tilgang til 100 Mbit/s symmetrisk nettilkobling innen 2015 – og minst 90 prosent innen 2020.

I seks norske fylker er under 50 prosent av befolkningen i nærheten av å kunne få tilgang til 50 Mbit/s, og framskritt som mobilt bredbånd i 800 MHz-båndet er sentralt for å snu trenden, opplyser Waterhouse.

– En negativ utvikling lar seg ikke alltid måle fra år til år gjennom nasjonsplassering i ulike bredbåndskåringer. Det som derimot er opplagt, er et avvik mellom bredbåndsmålene i Norge og landene rundt oss. De har mål om høye kapasiteter. Så kan vi saktens diskutere om vårt hastighetsmål bør være 50 eller 100 Mbit/s, det er ikke det mest avgjørende. Problemet er at store deler av Norge ikke er innenfor rekkevidde av noen av dem, sier han.

2. nestleder i Venstre, Terje Breivik, støtter telebransjens krav om handling.

– Vi er nødt til å ha et helt annet trykk på fiberutbyggingen fra nasjonalt hold, både i form av stimulering, dialog og gjennom f.eks. graveforskrifter. Ansvaret er for fragmentert og går altfor tregt. Bredbånd er kritisk infrastruktur for bosetting, næringsutvikling og for trygghet. Vi trenger et bedre nett med redundans i tilfelle naturkatastrofer. Regjeringen og Samferdselsdepartementet har sviktet, sier Breivik.

Samferdselsdepartementet svarer

  • Om behovet for nasjonale regler for graving av fiber:

«Utkastet til ledningsforskrift som ikke er fastsatt ennå, skal gjelde for hele det offentlige vegnettet. Hensikten med forskriften er å få et ensartet og landsdekkende regel­verk, blant annet fordi dette forenkler arbeidet med den enkelte tillatelse, øker graden av forutsigbarhet for publikum og kan motvirke eventuell forskjellsbehandling. Det er i stor grad dagens praksis som forskriftsfestes, for eksempel flytteplikt og kostnadsdeling. Vi er kjent med at det ofte er i byer og på tettsteder det oppstår problemer i forhold til graving og plass i grøfter. Enkelte byer har laget sine egne veiledere. Andre avventer kanskje veilederen for riksvegnettet før de lager sine egne», skriver statssekretær i Samferdselsdepartementet, Geir Pollestad (Sp).

  • Om 800 MHz-saken:

«Departementet har saken under behandling. Dette er en stor og viktig sak som krever avveining av ulike interesser, og det er ennå ikke fastsatt noe tidspunkt for når rammevilkårene for auksjonen blir offentliggjort. Det vil også ta noe tid fra de avklarte rammebetingelsene foreligger til en auksjon kan gjennomføres. Departementet legger vekt på å få avklart saken så raskt det lar seg gjøre. Inntektene fra auksjonen vil trolig være avhengig av rammevilkårene», skriver Pollestad.

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet svarer

  • Om arbeidet med å få en sentral graveforskrift i Norge:

«Samferdselsdepartementet har opplyst at de jobber ut fra en målsetning om å fastsette forskrift med veileder før sommeren 2013. For ytterligere informasjon ber vi om at SD kontaktes», skriver statssekretær Tone Toften i FAD.

  • Om temaet vil inngå i regjeringens it-melding Digital Agenda:

«Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet er opptatt av at det legges til rette for et balansert og forutsigbart regelverk knyttet til fremføring av bredbåndsinfrastruktur. Fremføringskostnader utgjør en betydelig del av kostnadene forbundet med etablering av både fast og mobilt bredbånd. Når det gjelder det konkrete innholdet i kommende dokumenter, vil vi ikke kommentere det før de er offentliggjort. Stortingsmeldingen Digital agenda for Norge legges fram i løpet av våren», opplyser Toften.

Les også:

Super-wifi rekker mange kilometer

Slik får du bedre mottak på hytta

Ny digital motorvei fra Trondheim til Oslo  

De beste bredbåndsbyene