I Nord-Amerika har flere storskala prosjekter allerede blitt gjennomført. Disse har i stor grad vært knyttet til bruken av CO2 til økt olje utvinning (EOR). Nå oppleves en sterkt stigende interesse knyttet til både teknologiutvikling og fullskala anvendelse av CCS også i Europa og Asia.
I en del år var det usikkerhet om markedsutsiktene til CCS, noe som også ser ut til å ha preget de kommersielle aktørene. I dag ser det ut til at mange statlige og industrielle aktører har konkludert med at CCS er en del av løsningen for å få ned verdens utslipp av CO2. Dette påvirker også teknologileverandørene og motiverer dem til å utvikle sin teknologi videre.
Trenger vesentlig bidrag fra CCS
For å nå klimamål og begrense global oppvarming til 1.5o C, er det bred enighet at verden trenger et vesentlig bidrag fra CCS. Det må bygges mange store anlegg og flere teknologier og teknologileverandører må komme på banen. I dag er det bare noen få teknologileverandører som kan levere fullskalaanlegg for CO2 fangst.
Dessuten, for å begynne å fange CO2 i storskala, må transport og lagringsinfrastruktur være på plass. I
Nord-Amerika er det 36 rør som transporterer 48-58 million tonn CO2 årlig. Mens man i NordAmerika ser ut til å kunne basere seg i stor grad på onshore CO2 lagring, så ser løsningen i Europa ut til å bli offshore lagring, og da må både rør og skip tas i bruk for å frakte CO2. I Asia er det store regionale forskjeller hvor både onshore og offshore lagring er aktuelt.
Trenger flere skip til å frakte CO2
I dag finnes det bare 4 mindre skip i verden som frakter CO2. Det må bygges flere og gjerne større skip. Det er også relativt liten erfaring med CO2 lagring offshore og også her må flere selskap komme på banen, så flere injeksjonsbrønner og mellomlagringsfasiliteter etableres.
Et viktig element i CCS er selve fangstteknologien som skal skille CO2 ut fra en røykgass. Hittil er det solvent-basert teknologi som har blitt tatt i bruk i stor skala. Her er det flere store internasjonale engineering selskap som konkurrerer om å levere teknologien. En av leverandørene er norske Aker Carbon Capture (ACC) som skal levere fangstteknologi til det norske fullskalaprosjektet.
Teknologien er utviklet av Aker i samarbeid med Sintef og NTNU i SOLVit prosjektet (mellom 2008 og 2015).
Ønsker omkamp: Christian Ringnes og Hans Geelmuyden kaster seg inn i Melkøya-debatten
Flere konkurrenter
Blant konkurrentene er japanske Mitsubishi Heavy Industries (MHI) som har utviklet sin teknologi over en årrekke. Selskapet har bygd PetraNova anlegget i USA for fangst av 1 million ton CO2 per år, og gjennomfører nå en mulighetsstudie for fangst og lagring av 5-6 millioner tonn CO2 per år fra et annet kullkraftverk i USA.
Et annet selskap som har levert teknologi til et CO2 fangstanlegg er Shell. I dette tilfellet, Boundary Dam-anlegget i Canada. Dette fanger 1 million ton CO2 per år som sendes med rør til oljeprodusenter USA. Andre selskap som også utvikler solvent-basert fangst teknologi er Fluor, Saipem og Linde i samarbeid med BASF.
Andre fangstteknologier basert på membraner eller adsorbenter (CO2 fangst i faststoff) er hittil bare testet i mindre skala. Membrane Technology and Research (MTR) kan bli første leverandør av membran teknologi, mens Svante demonstrerer muligheter for CO2 fangst med adsorpsjonsteknologi.
Kostnadene vil bli redusert
Det blir ofte sagt at CCS er et dyrt klimatiltak. Det er ikke helt uriktig, men allikevel litt misvisende. CCS er ny teknologi og det vil alltid være slik at de første prosjektene basert på ny teknologi vil være dyre.
Etter hvert som man får et mer etablert marked med modne aktører vil kostnader komme ned. Samtidig vil nok CCS aldri bli en veldig billig løsning. Men realiteten er at vi ikke ligger an til å nå klimamål bare med fornybar energi. I mange sammenhenger kan CCS være det billigste klimatiltaket.
Hvis de politiske rammebetingelsene faller på plass, ligger det an til et kappløp om å kommersialisere CCS-teknologi.
Olje, gjødsel og mer olje: Her er Norges største utslippspunkt
