Grønn drøm fortsatt i det blå

– Det er ikke mange alger igjen her nå, sier professor Hans Ragnar Gislerød og viser Teknisk Ukeblad en av ytterst få såkalte fotobioreaktorer i Norge.

I et veksthus ved Universitetet for Miljø- og Biovitenskap (UMB) på Ås står meter på meter med tomme, 50 millimeter tykke plastrør montert oppover til noe som ligner en serie av gjennomsiktige ribbevegger.

Les også: Bellona: - Algedyrking er klimaløsningen

Ligger brakk

Styringssystemene for CO ₂-tilførsel, temperatur og vanngjennomstrømning er slått av, og har vært det en stund. Så sent som i fjor høst ble det dyrket algekulturer her.

Én doktorgradsstipendiat var ansatt – men sluttet etter kort tid. Med dét tok i praksis norsk forskning på emnet produksjonsfysiologi, kunsten å optimalisere dyrking av alger, en pause.

For lite sollys

Algeprosjektet ble i sin tid startet med tanke på en framtidig produksjon av omega 3-holdig fiskefôr til oppdrettsindustrien, hvor det ifølge professoren fortsatt finnes et gryende marked.

Men Gislerød har liten tro på at storskala algeproduksjon til energiformål noensinne vil bli en realitet i Norge.

– Sammenlignet med for eksempel Hawaii, som har 12 måneder med stabilt klima og over 12 timer sollys om dagen, har ikke Norge gode nok naturgitte forhold til at energiregnskapet går opp på helårsbasis, sier Gislerød.

Store visjoner

Kontrasten er stor fra de tomme plastrørene på Ås til den kjendisspekkede klimakonferansen CC8 i Sarpsborg to uker tilbake.

Les også: Slik vil klimakjendisene redde verden

Bellona-Hauges grønne superlag

Med massivt presseoppbud og et internasjonalt drømmelag av miljøpersonligheter som kulisser, promoterte Bellona-leder Frederic Hauge framtidstanken om enorme, landbaserte produksjonsanlegg for mikroalger.

Han spådde videre at «algedyrking vil prege klimadebatten framover».

De største forventningene knytter seg til lukkede bioreaktorer der sollys slipper inn, og fuktigheten samtidig sperres inne, utdyper fagrådgiver Aage Stangeland i Bellona.

– Nøkkelen er at algedyrkingen bør kunne foregå på steder der virksomheten ikke konkurrerer med matvareproduksjon, som for eksempel ørkenområder, sier han.

Karbonnegativ

De energi- og miljømessige fordelene ved algedyrking bør da også være nok til å gjøre noen hver nysgjerrig:

Inn går CO ₂, hentet fra industriens røykfulle piper, sammen med gratisgodene sollys og vann.

Ut kommer biomasse, brukbart til så vel brensel og næring som biodiesel – etter en prosess som av Bellona beskrives med det nykomponerte ordet karbonnegativ.

Ordet kommer til sin rett fordi netto klimaregnskap etter endt produksjon og distribusjon vil vise at det faktisk forsvinner CO ₂ fra atmosfæren for hver liter av algedieselen du brenner av på landeveien.

Langt fram

UMB-professoren Hans Ragnar Gislerød heller kaldt vann i blodet på dem som nå ser for seg en snarlig energirevolusjon.

– Tilgang på naturlig lys står helt sentralt, om dette skal lønne seg. Det setter sine klare begrensninger med tanke på tykkelsen på rør, dybden på dammer og så videre. Det er også en uhyre kostbar og komplisert oppgave å skalere opp algeproduksjon fra laboratorienivå til de dimensjonene vi her snakker om, sier han.

Gislerød mener det vil kreves en enorm forskningsinnsats fulgt av store private investeringer før vi kan lykkes med å bevare høy algevekst i anlegg som når helt andre dimensjoner i størrelse.

– Grunnen til at dette kommer opp nå, er de høye oljeprisene. Dersom den utviklingen fortsetter, kan jo etterspørselen til slutt bli så stor at det vil lønne seg. Men et algedyrkingsanlegg må uansett trolig ha egne avdelinger for genteknikk og produksjonsfysiologi i tillegg til ingeniørteknikere. Det handler ikke bare om forskningen og å etablere produksjon, men kompetanse til kontinuerlig drift, løpende justeringer og vedlikehold, sier Gislerød.

Sårbare systemer

Gislerød er på linje med Bellona i at lukkede fotobioreaktorer er mest aktuelt, blant annet med tanke på arealutnyttelse og muligheten til å utnytte områder som ellers ikke egner seg til jordbruk.

Åpne dammer er mest brukt til algedyrking for forskjellige formål i dag, og er klart billigst å sette opp.

Men når algestammen med den riktige kombinasjonen av egenskaper omsider er funnet, er algene desto mer sårbare for kontaminasjon.

– Med de åpne systemene finnes det hele tiden en risiko for at hele algestammen kan utraderes av en konkurrerende organisme nærmest fra den ene dagen til den andre. Den risikoen blir nok for drøy dersom dette skal gjøres i stor skala, sier Gislerød.

Optimisme

Internasjonalt har oljeprisene bidratt til at algene har fått større oppmerksomhet enn noensinne, og nye prosjekter og teknologier dukker opp i rask takt.

Les også: Ser penger i grønt slim

De sikter mot algesuksess

En australsktysk studie publisert i mars fra universitetene i Queensland, Bielefeld og Karlsruhe antyder at biodieselproduksjon fra algedyrking av den enklere typen – i store, åpne dammer – allerede i dag kan være lønnsomt.

Det forutsetter at anleggene er større enn i dag, at effektiviteten i anleggene optimaliseres – og ikke minst: at oljeprisen holder seg skyhøy.

En annen tysk studie anslår en kostnad per fat olje på optimistiske 85 dollar ved algedyrking i såkalte hybridsystemer, en kombinasjon av åpne dammer og lukkede fotobioreaktorer.

Teori og praksis

Den forlokkende prisen forutsetter imidlertid høy arealutnyttelse, som innenfor algedyrking er måten å angi produktiviteten på.

For å få en alge-oljepris på 85 dollar må anlegget utvinne 70 gram tørrstoff av alger per kvadratmeter per dag, og oljeinnholdet i algestammen må være på 35 prosent.

Selskapet Seambiotic i Israel, som har praktiske erfaringer på feltet, er langt mer forsiktige i sine prognoser. Selskapets erfaringer er at daglig snittproduktivitet er 20 gram per m ², mens oljeinnholdet varierte mellom 8 og 40 prosent.

Dermed skvatt også prognosene for alge-oljeprisen opp i 209 dollar fatet, og var slett ikke like forlokkende lenger.

– Urealistisk

– Noe av den store optimismen som vises internasjonalt, skyldes nok dels at de ulike aktørene innen algedyrking gjerne presenterer sine nye systemer med teoretiske maksimumstall, forklarer seniorforsker Torsten Källqvist ved Norsk institutt for vannforskning (NIVA).

Det amerikanske selskapet Greenfuel hevder eksempelvis å ha oppnådd 98 g tørrvekt alger per m ² per dag i et lukket bioreaktorsystem.

– Greenfuels prognoser skaper sikkert en viss entusiasme, men er åpenbart urealistiske og er nok myntet på investorene. All erfaring ved oppskalering av dyrkingsanlegg viser at man ikke når tilnærmelsesvis den teoretiske utnyttelsesgraden, sier Källqvist, som har drevet med eksperimentelle studier på alger siden 1971.

₂

CO -bonus

Källqvist ser større realisme i alger som rensemetode med gunstige biprodukter enn som energiprodusent.

– Jeg har vanskelig for å se at biodiesel fra algedyrking vil kunne monne i energisammenhengen. For å få reell innvirkning på verdens energisituasjon, må algene dyrkes i et omfang det mest trolig ikke er økonomi i, sier han.

Heller ikke Källqvist tror Norge har forutsetninger for å satse på utvikling av dyrkingsutstyr og storskala energiproduksjon fra alger.

At algene spiser CO ₂, er derimot som en positiv bonus å regne – og gjør at det er attraktivt å legge produksjonen i tilknytning til industrianlegg. Det skaper muligheter, mener han.

Anbefaler Slagentangen

Det er også konklusjonen i en rapport fra Nordisk Råd-organet Nordic Innovation Centre fra 2006. Rapporten råder investorer og utviklere til å satse på produkter der de nordiske naturforholdene er en konkurransefordel og ikke en ulempe.

Essos raffineri på Slagentangen i Vestfold nevnes som en ideell lokasjon – en kombinasjon av lysforhold, ledig areal og rik tilgang på CO ₂.

– Alger har en lang rekke andre anvendelsesområder som er svært interessante – som dyrefôr, kosmetikk og helseprodukter. Flere norske fagmiljøer sitter på mye god kompetanse, men hittil har kapitalen og interessen vært lav, sier Källqvist.