Laksenæringa har i alle år drevet med ulike varianter av landbaserte anlegg for produksjon av settefisk. Metodene handler om å enten hente inn friskt vann via gjennomstrømning eller resirkulere vannet – eventuelt kjøre en kombinasjon der noe av vannet gjenbrukes.
Nå begynner enkelte selskaper å jobbe med muligheten for å kjøre også voksen fisk i lukkede anlegg på land. Det innebærer en rekke utfordringer. For mens åpent oppdrett i sjø får friskt vann og rensing gratis fra naturen, innebærer lukkede løsninger en avansert imitasjon av de naturlige forholdene.
Når det gjelder laks, innebærer overgangen fra ungfisk til voksen fisk et totalt skifte av omgivelser. I naturen lever lakseyngelen som ferskvannsfisk frem til den er klar for livet i havet. Deretter drar den ut i saltvann og vokser seg stor nok til den er klar for å dra hjem til elva den ble født for å gyte.
– Det er mulig for laksen å leve hele livet i ferskvann, men for at den skal vokse og trives optimalt bør den få leve i saltvann når den er klar for det, sier FOU-leder hos RAS-leverandøren Nofitech AS, Kari Johanne Kihle Attramadal.
Hun gjorde sin doktorgrad på mikrobiell kontroll av torskeyngel før hun senere tok med seg kompetansen over på anadrom fisk som laks og ørret.
Attramadal har opplevd en stor dreining i markedets interesse for resirkuleringsanlegg.
– Jeg fikk lite gehør for resirkulering som metode først på 2000-tallet, men et tiår senere begynte flere å bli klar over fordelene, og i dag er det veldig mange som er interessert i RAS, konstaterer Attramadal.
Stort sprang
Skiftet fra ferskvann til saltvann innebærer ikke bare et skifte for fisken, men også en langt tøffere utfordring for røkterne.
– Det er et stort læretrinn å gå fra RAS i ferskvann til saltvann, det er mange som ikke forstår at det er mer komplisert. Man må ha litt større vannbehandlingsanlegg, for det er litt vanskeligere å fjerne CO2 og ammoniakk. Det er også en mye større risiko for produksjon av H2S (hydrogensulfid) i anlegg med sjøvann, noe som er supergiftig for både folk og fisk, sier Attramadal.
Alt dette fører til at RAS-anlegg som kjører med saltvann må utformes annerledes enn ferskvannsanleggene, og driftsoperatørene må være enda mer på vakt for raske endringer i vannkjemien.
– Faren er at hydrogensulfid danner seg i tykke biobelegg, i slam eller død fisk. Det er vanskelig å måle dette, for når dette skjer, dør fisken omtrent samtidig som sensorene oppfatter det. Det jobbes sterkt med å utvikle bedre sensorer, men per i dag er det egentlig fisken som er den beste sensoren.
– Hva må man gjøre for å holde det under kontroll?
– Det kjedelige svaret er at du må vaske, du må være superflink på å designe anlegget slik at slam og biofilm ikke hoper seg opp, du kan rett og slett ikke slurve med renholdet. I ferskvannssystemer kan man akseptere litt slakk før det skjærer seg, men i saltvann skal det bare en liten bøtte slam til for å drepe fisk i 1000 kubikk vann.
Bør ha en tur i sjøen
Men til tross for krevende drift, er Attramadal optimist med tanke på resirkulering som metode.
– Jeg ser for meg at RAS vil bidra til å holde fisken på land lengre og lengre, slik at perioden i sjø blir kortere og kortere. Man vil spare vanvittig mye areal på å fortsette å ha fisken en liten stund i sjøen den siste vekstfasen der den trenger størst oppdrettsvolum, sier Attramadal.
– Du mener det fortsatt vil være naturlig å ha fisken en periode i sjø?
– Ja. Fisken bør uansett ha en periode for å rense seg for smaksstoffer i kjøttet som kan dannes under tiden i RAS. Dette er en ufarlig smakssetting, men folk som spiser fisken, vil oppfatte det negativt. Fisken vil derfor trenge en viss rensetid i hav eller gjennomstrømanlegg for å få dette ut. Så når den likevel må gjennom denne perioden er det like greit å la den få siste fasen i åpne anlegg i sjø, sier Attramadal.
– Hvor mange RAS-anlegg har vi her i landet?
– Det er ikke lett å si, for noen har både gjennomstrøm og RAS i samme anlegg. Jeg tror vi snakker om mellom 50 og 70 anlegg, og flere er under bygging. De aller fleste RAS-anlegg er bygget for settefisk eller postsmolt. Utviklingen går mot større og større fisk, veldig mange leverer nå fisk på 300-500 gram, mens en settefisk i gamle dager lå på 80-100 gram. Anleggene har i dag lov til å produsere fisk opp til 1 kilo, og skal den være større må du ha spesialtillatelse fra Mattilsynet, sier Kari Johanne Kihle Attramadal.
Teknisk Ukeblad fyller 170 år og blir heldigital
