Ikke valgflesk: John-Arne Røttingen forventer ikke at forskning skal bli et hett tema i høstens valgkamp. – Alle partier og blokker er enige om at vi trenger omstilling, mer forskning og innovasjon. Samtidig er verken forskningen eller krisen synlig for folk flest. Dermed blir det ikke valgkamptema, sier han. (Bilde: Mona Strande)

PROFIL: John-Arne Røttingen

Helt siden han var student har han vært opptatt av å redde Jorden. Nå er hans jobb å redde Norge ut av «oljefella»

John-Arne Røttingen gjør det ett forskningsprosjekt av gangen.

Hans første dag i ny jobb var ikke en bli-kjent-dag med hilserunde i det åpne kontorlandskapet på Lysaker. Isteden måtte han møte i Statsministerboligen for et toppmøte om grønn omstilling.

Dagen etter holdt han åpningstalen på en konferanse om fremtidens forsknings- og innovasjonspolitikk.

1. juli har John-Arne Røttingen ledet Forskningsrådet i fire måneder. Fortsatt er arbeidsdagene like hektiske.

– Forskningsrådet har veldig mange brukere og interessenter. Både de som får penger fra oss i tøff konkurranse, og de som bruker oss til å investere i forskning og innovasjon. Dermed har jeg måttet ha fokus på denne utadrettede rollen, samtidig som jeg har gjort meg kjent med organisasjonen og systemene, sier Røttingen.

Tok høyskoleeksamen som ungdomsskoleelev

John-Arne Røttingen

Adm.dir. i Norges Forskningsråd fra 1. mars 2017. Er også adjunct professor i global helse ved Department of Global Health and Population, Harvard T.H. Chan School of Public Health.

Født 27. mars 1969 i Bergen. Vokst opp i Bø i Telemark. Bor i Oslo.

Er gift og har barna Marta (19), Anders (17) og Vegard (13).

Var tidligere direktør for smittevern, miljø og helse ved Folkehelseinstituttet, direktør for Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten, professor II i helsepolitikk ved Institutt for helse og samfunn, UiO, og førsteamanuensis ved Institutt for medisinske basalfag, UiO. Har hatt en rekke verv innen forskning og global helse nasjonalt og internasjonalt. Er utdannet lege med doktorgrad fra UiO og mastergrader fra Oxford og Harvard.

Det skal sies at han ikke har vært ukjent med verken organisasjonen eller systemene fra før. Røttingen ble utnevnt til å ta over etter Arvid Hallén i juni i fjor, og satt i divisjonsstyret for samfunn og helse i seks år før det.

Han søkte selv om midler hos Forskningsrådet i sin tidlige forskerkarriere, og kjenner systemet også fra den siden. Men det mener han ikke er avgjørende for jobben han har nå:

– Du må ikke være lege for å lede et sykehus, men i alle bransjer er det nyttig å forstå systemet. Men det viktigste, tror jeg, er at man er motivert og opptatt av at forskningen har en veldig viktig rolle å spille i samfunnet, sier han.

John-Arne Røttingen kommer fra Bø i Telemark. Faren hans var filolog og høyskoledirektør, og moren studerte økonomi. Det ble aldri lagt noen føringer for hva han skulle bli hjemmefra, men høyskolen preget lokalmiljøet, og for Røttingen var det helt soleklart at han skulle studere. Så soleklart var det at han allerede som ungdomsskoleelev tok sin første eksamen på høyskolenivå – i EDB.

– Der fikk jeg nok slippe inn fordi min far var rektor. Jeg husker at det var veldig spennende for en ung gutt som var så interessert i data som det jeg var, sier han. Ved siden av ungdomsskolen jobbet han også som programmerer ved et trykkeri.

Senere var det en gymnaslærer som introduserte ham for bioteknologi og biokjemi og tente en ny gnist i realfagshodet, men valget falt på å studere medisin:

– Jeg var veldig interessert i forskning og avansert naturvitenskap, men på den tiden var jeg usikker på om en slik vei ville gi meg jobb. Medisin var derimot et trygt og fint yrke hvor jeg visste jeg kunne gjøre noe nyttig, sier han.

Nødvendig systemendring

Innovasjon: John-Arne Røttingen mener vi må være bevisst på å i økende grad selge Norge som et innovativt land. – Høykompetansevirksomhet er relativt sett billigere her enn i veldig mange andre land, og det bør være realistisk at internasjonale selskaper ser det attraktivt å etablere forskningsbasert industri her, sier han.
Innovasjon: John-Arne Røttingen mener vi må være bevisst på å i økende grad selge Norge som et innovativt land. – Høykompetansevirksomhet er relativt sett billigere her enn i veldig mange andre land, og det bør være realistisk at internasjonale selskaper ser det attraktivt å etablere forskningsbasert industri her, sier han. Foto: Mona Strande

Men Røttingen ønsket seg fort bredere utfordringer. Først tok han programmering ved siden av medisinstudiene, og så vurderte den samfunnsengasjerte studenten å hoppe av for å begynne på sosialøkonomi.

Isteden ble han med i flere forskningsprosjekter som opptok en del tid, parallelt med at han fikk nyss om at professor Staffan Bergström holdt åpne kveldsforelesninger om ulike tema innen internasjonal helse. Bergström gikk sammen med professor Per Fugelli, som var opptatt av at leger også måtte tenke på Jordens helse, og så fikk de med seg noen studenter – blant annet Røttingen – og laget en studiesirkel som het «Pasienten Jorden», som den dag i dag er en aktiv arbeidsgruppe ved medisinsk fakultet på UiO.

– Det vi startet var i praksis en studiesirkel med to perspektiver: Globale helsespørsmål og jordens helse, altså miljøperspektivet.

– Og målet var å redde Jorden, rett og slett?

– Absolutt. Intet mindre! Ikke bare folkene på jorda, men også selve Jorda. Jeg husker jeg leste James Lovelock sin Gaia-hypotese om jorden som en levende organisme, mer konseptuelt. Jeg var veldig interessert i den typen spørsmål, og denne studiesirkelen var nok med på å forme meg tidlig. Selv om jeg fortsatte forskningen min på cellefysiologi og tok en doktorgrad på det, så var det kanskje det store makroperspektivet som motiverte meg mest og gjorde at jeg etter doktorgraden flyttet fokus til global helse da jeg fikk stipend til Oxford. Siden den gang har jeg jobbet mer og mer mot samfunnsvitenskapelige og policy-relevante spørsmål, sier Røttingen.

Viktig å få det private til å bruke penger på å forske

– Er det bedre å påvirke samfunnet gjennom å endre systemer, fremfor å stå på barrikadene?

– Man trenger begge deler, tenker jeg. Aktivistene har en viktig rolle i å sette massemedia-agendaen og å være kritiske. De utfordrer for eksempel legemiddelindustrien på å produsere billigere og i andre samarbeidsmodeller for å tenke helhet fremfor den enkelte bedrifts avanse, sier Røttingen.

– Men samtidig er det ikke alltid aktivistene peker på de langsiktige, bærekraftige løsningene. For eksempel har de kritisert patentsystemet og ment det er barrieren for tilgang til ny teknologi i utviklingsland. Men jeg tenker at selve forretningsmodellen for å få private investorer til å investere i forskning og ny teknologi er å kunne gi et monopol slik at teknologien beskyttes og de får en inntekt tilbake basert på investeringene. Derfor har jeg vært mer opptatt av å endre systemene innenfra, slik at det er attraktivt for industrien å investere – og at vi på områder hvor vi normalt ikke får retur kan designe systemene slik at offentlige subsidier eller incentiver kan bidra til at det likevel lønner seg å bidra.

– Her hilser jeg på en liten jente som overlevde Ebola-infeksjon i Guinea i 2015, forteller Røttingen.
– Her hilser jeg på en liten jente som overlevde Ebola-infeksjon i Guinea i 2015, forteller Røttingen. Foto: Privat

Noe av den samme mekanismen mener han må til for å få norsk næringsliv til å investere mer i forskning. Om tre prosent av brutto nasjonalprodukt skal gå til forskning og innovasjon, må den private andelen økes mye.

– Jeg tror vi må bli enda flinkere på å bruke offentlige kroner på en måte som utløser private kroner. Vi gjør det allerede med co-finansieringsløsninger til innovasjonsprosjekter, som Skattefunn, men vi trenger nok en enda tydeligere strategi, og kanskje må vi tenke ut helt nye virkemidler. Det er klart at desto flere prosjekter vi tildeler næringslivet, desto mer forsker også næringslivet med egne ressurser, når egenfinansiering er en del av prosjektene. Det er virkelig å bidra til ny industri, sier Røttingen.

Motivere og mobilisere

Det er få norske selskaper som har tradisjon for forskning eller egne FoU-avdelinger, og Røttingen mener det er viktig at Forskningsrådet blir enda tydeligere på hva de bruker ressurser på i tillegg til finansieringsfunksjonen. Nasjonal og regional rådgivning, nettverksbygging, og så den viktige mobiliseringsjobben:

– For næringslivet er det veldig viktig å motivere og mobilisere og vise frem muligheter de har til å søke om forskningsmidler, siden vi har mange små bedrifter uten egen forskningskompetanse. Vi jobber også for at norske miljøer i enda større grad skal utnytte mulighetene som ligger i internasjonalt samarbeid. Særlig gjennom å søke midler i det europeiske rammeprogrammet Horisont 2020. Det gir ikke bare økonomisk retur, men også mye kompetanseoverføring, teknologioverføring og nye muligheter, sier han.

– Skiturer på Sjusjøen er bot for sjel og kropp. konstaterer John-Arne Røttingen.
– Skiturer på Sjusjøen er bot for sjel og kropp. konstaterer John-Arne Røttingen. Foto: Privat

Horisont 2020 er verdens største forsknings- og innovasjonsprogram, med et budsjett på 80 milliarder euro i perioden 2014-20. Fra januar 2014 til november 2016 fikk norske prosjekter 349 millioner euro i støtte, og utviklingen er positiv. Tall fra mars i år viser at det er norsk deltakelse i 4134 av totalt 107.250 søknader, og i 4,7 prosent av alle prosjekter som har fått finansiering. Men Røttingen mener vi burde få mer midler og enda flere prosjekter.

– Gitt vårt forskningssystem og kompetansen som ligger der, mener jeg det er en fornuftig målsetting at vi i penger på sikt bør få tilbake det vi betaler i kontingent for å være fullverdig medlem av rammeprogrammet. Det politiske målet er at to prosent av rammeprogrammets totale midler bør komme tilbake til Norge økonomisk.

Må søke mer

At vi ikke får mer igjen i dag handler først og fremst om at vi ikke søker nok. Røttingen tror mange kan føle at mange skjemaer og formalkrav gjør det er for komplekst å søke i EU, samtidig som det koster en del å etablere så omfattende internasjonale samarbeid som kreves.

– Vi satser tungt på tilrettelegging og bidrar med stimuleringsmidler og posisjonseringsmidler som gir ressurser til å etablere planleggingsmøter og komme i gang med en søknad. Så rammebetingelsene er på plass, men vi trenger at forskere og næringsliv tar initiativ. Det handler bare om å gjøre det! Ikke fordi forskningen bare er et mål i seg selv, men fordi den også er en indikator på at vi ikke har nok innovasjonskapasitet. Derfor er mer forskning viktig, sier han.

Og er det noe Norge trenger i årene fremover, så er det innovasjonskapasitet. Balansen i økonomien vår må endres i løpet av en relativt overskuelig tidshorisont når vi skal ned i olje og gass, som i dag utgjør cirka 15 prosent av nasjonaløkonomien.

– La oss si at vi bare går ned til ti prosent fra olje og gass. Det er cirka 130 milliarder kroner, og tilsvarer faktisk totalsummen av budsjettene til samtlige sykehus i Norge. Det er en stor slump som skal fylles av ny virksomhet og nytt næringsliv. Olje og gass har vært en utrolig naturgitt fordel vi virkelig har utnyttet gjennom å skape en veldig kompetent industri, men i en åpen og konkurranseutsatt industri er det gode hoder vi må satse på fremover, for vi kan ikke leve av teknologi utviklet av andre. Om vi skal tjene virkelig gode penger må vi være først og best på noen områder, sier Røttingen.

Fortsatt energinasjon

Familien på fem på tur i Arches nasjonalpark i 2012. Fra venstre: Kona Tone, Vegard, Anders, Marta og John-Arne.
Familien på fem på tur i Arches nasjonalpark i 2012. Fra venstre: Kona Tone, Vegard, Anders, Marta og John-Arne. Foto: Privat

– Hvilke områder har vi størst mulighet til å være først og bli best på?

– Vi kan fortsatt jobbe godt med å være en energinasjon selv om vi over tid reduserer innen petroleum. Det jobbes allerede med å optimalisere vannkraften på mange punkter, og vi har høy kompetanse på energisystemer, sol og offshore vind. I tillegg har vi enorme havområder som vi må utnytte enda bedre både for nullutslipps energiløsninger og ikke minst matproduksjon gjennom oppdrettsindustrien, sier han, og legger til at det er et stort MEN, fordi vi i dag har en næringsstruktur hvor kompetansen er bygget opp rundt områder hvor vi har en sterk råvare- og naturressursbasert industri – ikke rundt forskningsintensive bransjer, som helse og it:

– Vi blir nødt til å satse på sektorer hvor vi ikke nødvendigvis har et råvare- eller naturbasert- eller geografisk fortrinn, men hvor vi rett og slett må vise at vi kan konkurrere godt internasjonalt. Derfor må staten investere i gode hoder, og det er ikke gjort over natta. Nytt næringsliv basert på høy kompetanse og forskning tar det 15-20 år å utvikle, så vi må begynne i dag, sier Røttingen.

– Er det noe i at vi har det for godt i Norge til å tenke nytt?

– Folk flest og bedrifter flest har det bra, og det er ingen krisestemning i Norge. Selv om flere i oljeindustrien og de som har levd av å levere til den har fått økt kriseforståelse de siste årene, så er det viktig at hele nasjonen skjønner at vi må tenke nytt. Vi trenger en offentlig debatt om behovet for endring og omstilling, for når folk begynner å kjenne krisen på kroppen er det for sent.

– Blir det som med 2-gradersmålet? At vi ikke kan vente med tiltak til temperaturen har steget?

– Absolutt. Klimaspørsmålet er en god analogi. Utfordringen er jo at politikk i utgangspunktet ikke er skrudd sammen for å løse langsiktige utfordringer. Selv om politikere er genuint interesserte i å skape et bedre samfunn så jobber de etter hva de får vist seg frem på i valgperioder, som i praksis er to år av gangen. Derfor er det ekstra viktig at vi i Forskningsrådet har langsiktige programmer, slik at forskningsmiljøer og næringsliv har en forutsigbarhet på at de kan få støtte til å satse over tid.

Egne budsjettkutt

Samtidig rokkes det ved forutsigbarheten i Forskningsrådets egen virksomhet. Over tre-fire år skal de kutte 80 millioner kroner i administrasjonskostnader, et begrep Røttingen misliker så sterkt at han ikke vil bruke det.

– Forskningsrådet er ingen administrasjon. Det er en kompleks kunnskapsvirksomhet med svært høykompetente personer innen en rekke fagområder, og det er helt nødvendig for at vi skal drive vår virksomhet. Men det er riktig at det som jeg kaller virksomhetsbudsjettet skal kuttes, og det er klart at så store kutt over en begrenset periode er tøft og skaper bekymring i organisasjonen, sier han.

Innovasjon: John-Arne Røttingen mener vi må være bevisst på å i økende grad selge Norge som et innovativt land. – Høykompetansevirksomhet er relativt sett billigere her enn i veldig mange andre land, og det bør være realistisk at internasjonale selskaper ser det attraktivt å etablere forskningsbasert industri her, sier han.
Innovasjon: John-Arne Røttingen mener vi må være bevisst på å i økende grad selge Norge som et innovativt land. – Høykompetansevirksomhet er relativt sett billigere her enn i veldig mange andre land, og det bør være realistisk at internasjonale selskaper ser det attraktivt å etablere forskningsbasert industri her, sier han. Foto: Mona Strande

Han sier de må gjøre en enda bedre analyse før de vet sikkert hvor de skal ta alle kuttene, men i tillegg til å kutte i både driftsmidler, møteplassvirksomhet og kommunikasjon skal de jobbe med bedre samkjøring av systemer og løsninger for å kunne jobbe mer effektivt.

Likevel er de nødt til å skalere ned med cirka 40 årsverk. Håpet er å kunne ta disse årsverkene gjennom naturlig turn-over.

– I en kunnskapsorganisasjon ønsker vi jo turn-over blant ansatte. Vi ønsker ansatte som går inn og ut både hos oss, andre virkemiddelorganisasjoner, næringsliv, forsknings- og utdanningsinstitusjoner og departementer. Når alt dette skal fungere bra sammen er det viktig at man ikke skaper oss-og-dem-kulturer eller bygger organisasjonell identitet gjennom å distansere seg fra andre. Kjenner man andre aktører fra innsiden, blir man bedre på å se helheten og få systemet til å spille sammen, slår han fast.

Potensielt fortrinn

Tankegangen om å se helheten mener han også er viktig når vi nå skal forme Norges fremtid:

– Utvikling av ny teknologi er en nødvendig faktor for endring som gir oss bedre løsninger og bidrar til økt produktivitet. Men teknologi er ikke alt, noe digitalisering er et godt eksempel på: Her er teknologien på plass, men utfordringen er å utnytte den på nye måter og å integrere den i sosiokulturelle systemer – i arbeidslivet og i bedrifter. Det nye næringslivet er ikke bare teknologibasert, men handler også i stor grad om kultur, samfunn og nye forretningsmodeller. Så det er ikke bare de teknologibaserte kunnskapsmiljøene vi må styrke for å få frem nye løsninger. I tillegg til å satse på muliggjørende teknologier er det altså like viktig å satse på muliggjøring av teknologiene, for de gir oss ingenting om vi ikke kan å utnytte dem, sier Røttingen.

– I hvilken retning må norsk forskning spisses om vi skal redde Jorden?

– Skal vi redde Jorden må vi jobbe med helt basale, menneskelige behov som mat, helse og energi. Jeg tenker vi har en rolle å spille på alle de områdene, særlig utnytting av havet og bærekraftige energiløsninger. Og da er det viktig å huske på at bærekraft har en økonomisk og en sosial komponent i tillegg til miljøkomponenten: Du er nødt til å finne miljømessig bedre løsninger som kan økonomisk betales for, sier han og fortsetter:

– Her tenker jeg at vi har et potensielt fortrinn i forhold til andre nasjoner, fordi vi har en tung energiindustri som for vår egen nasjonaløkonomis skyld blir nødt til å bruke sin kompetanse innen andre områder. Da har vi faktisk muligheten til å kanskje skape energiløsninger som kan være kommersielt attraktive og utkonkurrere annen energiproduksjon om 20 år. Om vi klarer det er det ikke bare bærekraftsargumentet og miljøargumentet og klimaargumentet som gjør seg gjeldende, men det vil også være det mest attraktive kommersielt og økonomisk. I det perspektivet kan du si at oljeprisfallet har hjulpet oss.

Kommentarer (21)

Kommentarer (21)