Klimabarometeret fra Kantar viser at nordmenn er blitt nesten like negative til vindkraft som til olje. Bare 36 prosent ønsker vindkraft på land, mens tilsvarende tall i 2011 var 84 prosent. Og slik er det altså blitt i et land som har naturgitte ressurser for både olje og vind. Man skulle jo forvente en større oppslutning om en fornybar enn en fossil energikilde.
Det voldsomme engasjementet mot vindkraftutbygginger lokalt, slik vi har sett for eksempel på Frøya og Haramsøya, har tvunget politikerne til å «snu kappa etter vinden». Regjeringen og Frp er nå blitt enige om at kommunene selv skal få bestemme om de vil ha vindkraft. Det kreves også at et anlegg skal være i drift innen fem år.
I tillegg skal kommuner som sier ja til vindkraft på land få kompensasjon. Regjeringen og Frp ble sist uke enige om at vindkraft-selskapene må ilegges en skatt. Kommuner med vindkraft kan sammenliknes med kommuner med vannkraft - selskapene som bygger ut må gi mer av fortjenesten tilbake til innbyggerne. Energi- og miljøkomiteen har foreslått overfor Stortinget at olje- og energiminister Tina Bru må komme med forslag til hvordan en skatt eller avgift skal utformes.
Møtt med hets
Bru ble forøvrig tidligere i år møtt med hets og trusler av motstandere av vindkraft da hun var i Haugesund for å lansere åpningen av et nytt areal for offshore vindkraft på Utsira Nord og Sørlige Nordsjø II. Hun karakteriserte det som et nytt kapittel i norsk energihistorie.
En årsak til de lokale protestaksjonene er nettopp at holdningen til vindkraft har endret seg siden kommunestyrene ga sin tilslutning, gjerne flere år før anleggsmaskinene inntar fjellområdene. Det skjedde på Frøya. Det voldsomme engasjementet kan ha sammenheng med at dimensjonene på vindkraftanleggene er blitt mye større de siste ti årene, men også at de grønne sertifikatene fikk fart på utbyggingen av vindkraft på land. I tillegg har teknologiutviklingen innen flytende havvind dokumentert at dette vil bli en enda mer effektiv energikilde.
De fleste vil være mer positive til flytende havvind også fordi slike vindparker ikke er synlige.
Engasjementet for hvordan havvind påvirker det marine liv er atskillig mer lavmælt enn protestene mot naturinngrep på land.
Advarte om grønne sertifikater
At en kraftig utbygging av vindkraft i Norge ville splitte de politiske partiene, slik vi nå ser i SV og deler av miljøbevegelsen, er et varslet scenario. Det var ingen andre miljøorganisasjoner enn Norsk Miljøvernforbund som protesterte da de grønne sertifikatene ble innført i 2012 av den rødgrønne regjeringen med Senterpartiets Ole Borten Moe som olje- og energiminister. Bakgrunnen for sertifikatene var ønsket om å bygge ut mer fornybar kraft, vi skulle jo bli et «batteri for Europa».
Men det var flere som også advarte mot hva dette kunne føre til.
Tidligere Norfund-sjef Kjell Roland uttalte seg slik til TU for åtte år siden: «Når sertifikatene overstyrer hvor mye kapasitet som skal inn i systemet, blir det som gift. Jeg tror de grønne sertifikatene var spikeren i likkista for et system der markedet bestemmer investeringene».
Roland mente for øvrig at motstanden mot vindkraft ville bli så massiv at det ville bli bygget ut mindre enn det som var målet.
Siden den gang har mange selskaper, dessverre mange utenlandske, tjent godt på utbygging av vindkraft, takket være elsertifikater, finansiert over strømregningen.
Droppet nasjonal ramme
Allerede i fjor måtte regjeringen skrote NVEs forslag til en nasjonal ramme for hvilke områder som egner seg best for vindkraft. Det som skulle være et konfliktdempende tiltak, utløste et opprør i nesten 100 berørte kommuner.
Ikke overraskende er det størst oppslutning (88 prosent) om solkraft som i Norge ikke krever arealer til enorme solparker. Rett bak følger vannkraft som det ikke lenger strides om. For de av oss som husker slaget om Altaelva og sultestreikende samer foran Stortinget i 1979, er det ikke gitt at dette vil gjelde om det blir vedtatt nye utbygginger. Det er lett å være for vannkraft så lenge det ikke bygges ut mer - selv miljøorganisasjonene er i dag takknemlige for at vi er blitt fornybarlandet framfor noen takket være vannkraften.
Over 70 prosent av norske vassdrag er allerede regulert. Vi er blitt vant til at vannstanden i norske elver går opp og ned uten å bry oss om hvordan dette virker inn på fisk og dyreliv.
Motstanden mot vindturbiner på land ligner det folkelige opprøret mot vannkraft i Mardøla og Alta på 70-tallet da det var mange konfrontasjoner mellom lenkegjenger og politi.
Enhver utbygging i natur - enten det er for å utnytte vind eller vann - påvirker biologisk mangfold. Den massive motstanden mot vindkraft på land har fått politikerne til å handle og konsekvensen kan bli mindre utbygging av fornybar energi etter 2021. Sertifikatordningen for nye utbygginger skal avsluttes neste år.
Norge har overskudd av kraft i dag, men vil vi ha det i fremtiden med et økende behov for å elektrifisere industri og transport?
Risikoen for at vi oftere må importere såkalt «skitten» strøm i de kostbare utenlandskablene for å dekke vårt eget behov, øker uten mer utbygging av vann og vind. Om så skulle skje, går klimaeffekten ned og strømregninga opp.
Les også: Stortinget vil ha vindkraft i industriområder
Etiopia: Forbyr import av bensin- og dieselbiler
