– For å lære å leve med en kunnskap som endrer seg og dermed gjør tidligere kunnskap foreldet, er vi nok nødt til å endre synet vårt på kunnskap som noe som kan være stabilt og sikkert, sier fysiker Kristian Hvidtfeldt Nielsen ved Aarhus Universitet i Danmark. (Bilde: Matej Kastelic)

Utdatert ingeniørvitenskap

– Halveringstiden for ingeniør­kunnskap er tre til fem år

Hvor raskt du blir utdatert avhenger av faget ditt.

  • Karriere

Jorden er rund som en kule. Mennesket har 48 kromosomer. Når strukturene i en databrikke blir mindre enn lysets bølgelengde, har optimeringen nådd sin grense.

Det meste av DNA-et i genomet vårt er overflødig skrap. Det periodiske systemet består av 106 grunnstoffer. Ved polarisering blir elektriske gnister mer påvirket av N-stråler enn X-stråler.

Utsagnene ovenfor var en gang etablerte kjensgjerninger. Noen var det bare i en noen få år – andre i århundrer.

De var det enten i en positivistisk forstand, eller i den forstand at den vitenskapelige konsensusen var så omfattende at næringslivet planla helt og holdent etter dem, og universitetenes forskning bygde kunnskapen sin på disse såkalte kjensgjerningene.

Slik er det overhodet ikke lengre, og den raske foreldelsen av kunnskap er betydelig.

Ingen aner hvor utviklingen har ført oss om 125 år – eller for den saks skyld om 12,5 år.

Til gjengjeld vet vi, ifølge noen forskere og fremtredende universitetsfolk, at halvparten av det du vet i dag, er foreldet eller upresis viten allerede om få år.

– Halveringstiden for ingeniør­kunnskap er tre til fem år, sier elektroingeniør, professor og forhenværende dekan ved Stanford University, Jim Plummer.

For verden er akkurat nå inne i en rivende utvikling, akselerert av vår akkumulerte viten og den teknologiske utviklingen. Mye av den dype, tekniske kunnskapen som vi betrakter som valid og brukbar, forandres raskere enn før. Utløpstiden har ganske enkelt blitt kortere.

Vi lever i en tid hvor kombina­sjonen av den massive datakraften for første gang tillater at informasjon relatert til vitenskapelige oppdagelser blir digitalisert, og tillater at den nåværende mengden med vitenskapelige online-data kan bli analysert både med menneskelig og kunstig intelligens.

Legg så til den voksende mengden vitenskapelige artikler – mest markant innen biomedisin og bioteknologi. Over 845.000 nye forskningsartikler publiseres årlig. Slike informasjonshauger forårsaker det fenomenet som kalles «skjult offentlig viten», der nyere og mer presis kunnskap blir oversett.

Foreta eksperimenter og ha det gøy

– Den spesifikke faglige kunnskapen som vi fyller studentene med, er foreldet innen relativt kort tid. Derfor må de i høyere grad lære å tilpasse seg og videreutvikle kunnskapen sin på egen hånd, sier dr.techn. og rektor for Danmarks Tekniske Universitet, Anders Bjarklev.

Og Jim Plummer fra Stanford University er enig:

– Hvis du spør nærmest alle former for ingeniører hvilken grunnleggende kunnskap vedkommende bruker i sin nåværende jobb, vil svaret sannsynligvis være at det primært er kunnskap som er lært i løpet av de siste fem årene. Samt at mesteparten av denne kunnskapen slett ikke eksisterte for fem eller ti år siden, mener han.

A high detail 3d render of the earth & atmosphere
A high detail 3d render of the earth & atmosphere

I løpet av 15 år som dekan på Stanford Universitys avdeling for ingeniørutdannelse, hadde han for vane å si til studentene at de skulle konsentrere seg om å lære å eksperimentere og ha det gøy. De tingene som universitetet lærer dem, er uansett foreldede når eksamen er bestått.

Men det er likevel ikke den tidligere Stanford-dekanen som vi bør kreditere for bruken av halveringstid på denne måten. I den bredere offentligheten er opphavsmannen Samuel Arbesman, som er forfatteren av boka «The Half-Life of Facts: Why Everything We Know Has an Expiration Date».

Han er ph.d. i bioinformatikk og anvendt matematikk, og er tilknyttet en venturegruppe med fokus på nye teknologier. Før det jobbet Arbes­man som research fellow ved Harvard Medical School. Her begynte han å ane konturene av hvordan vår samlede kunnskap tilsynelatende endrer seg.

«Kunnskap er akkurat som radioaktivitet,» erklærer Samuel Arbesman.

Han peker på at det er umulig å forutsi hvorvidt et enkelt radioaktivt uran-atom går til grunne om ett sekund, eller om tusener eller millioner av år. Men hvis vi tar en klump radioaktivt uran bestående av trillioner av atomer, blir det uforutsigbare plutselig forutsigbart. I en gruppe oppfører uran-atomene seg etter store talls lov; en grunnsetning innen statistikk og sannsynlighetsregning.

Utfra den grunnsetningen og vår kunnskap om uran, kan vi regne ut tidspunktet for når halvparten av atomene endrer seg. Altså halveringstiden til uran.

Fordobling av data hvert 15. år

«Fakta, sett som en stor masse av kunnskap, oppfører seg like forutsigbart. Fakta i en flokk har en halveringstid som kan regnes ut. Det finnes også noen regler for den hastigheten som nye fakta blir skapt i, nye teknologier utviklet, og hvordan fakta sprer seg,» skriver Samuel Arbesman.

Og her er det viktig med en begrepsavklaring. For å unngå å synke ned i epistemologisk kvikksand, opererer Samuel Arbesman nemlig med en bred definisjon av både kunnskap og fakta.

Den samme brede definisjonen finnes også innen scientometrien; den kvantitative analysen av utviklingen av kunnskap og teknologi, blant annet målt utfra siteringer, akkumulert kunnskap og indikatorer på bruk i samfunnsmessig sammenheng samt gjennomslagskraften til tidsskrifter og læreanstalter.

Scientometrien har røtter helt tilbake til 1947. Her hadde matematikeren Derek J. de Solla Price problemer med å få plass i huset sitt til samtlige utgaver av verdens første vitenskapelige tidsskrift, «Philosophical Transactions of the Royal Society».

Da han stablet årgang efter årgang så Price at innholdet i form av kunnskap beskrev en eksponentiell kurve. Siden det 17. århundre har den vitenskapelige kunnskapen vokst med en hastighet på 4,7 prosent årlig. Med den farten blir mengden av vitenskapelige data fordoblet hvert 15. år, regnet Derek J. de Solla Price ut.

Med en så voldsom kunnskapsvekst; når vil kunnskap bli nedbrutt, oppløst eller endret av bedre målinger og nye erkjennelser?

Svaret på det spørsmålet kastet psykologen Samuel S. Dubin litt lys over på 1970-tallet, takket være kombinasjonen av de kvantitative elementene i scientometrien og kvalitative intervjuer med utgangspunkt i halveringstiden for kunnskap definert som antall år det tar før en arbeidende akademiker vil være halvparten så kompetent som ved avslutningen av utdannelsen sin – forutsatt at vedkommende ikke oppdaterer kunnskapen sin.

Fysikk-kunnskap holder lengst

Svaret den gang var fem år for leger og ingeniører. Denne vurderingen støttet Samuel S. Dubin.

40 år senere kom Rong Tang, ph.d. i informasjonsvitenskap og direktør ved University of North Carolina, fram til det samme estimatet.

Hun regnet ut halveringstiden ved å analysere 750 fagbøker og deres siteringer i beslektet forskningslitteratur utfra den hyppig brukte tesen innen scientometri om at hvis en fagbok ikke lengre blir sitert, anses innholdet som foreldet. Antallet år inntil halvparten av litteraturen ikke lengre siteres, anses som halveringstiden.

På denne bakgrunnen kom Rong Tang fram til at halveringstiden for kunnskap for de overordnede forskningsdisiplinene ser slik ut:

  • Fysikk 13,07 år
  • Økonomi 9,38 år
  • Matematikk 9,17 år
  • Psykologi 7,15 år
  • Historie 7,14 år

Og hva kan vi så bruke estimatene av halveringstid til?

I forrige århundre fristet scientometrien med en kuriøs oppførsel som særlig ble dyrket av bibliotekarer når de skulle planlegge innkjøp av bøker og innretningen av hyller på biblioteker. For hvis en bok om ingeniørvitenskap er foreldet om allerede fem år, er det jo liten vits i å kjøpe et ekstra klassesett. Da var det bedre å vente på den oppdaterte utgaven, og bruke de oppsparte pengene på å oppnå mengde­rabatt ved å kjøpe et ekstra sett fysikkbøker.

Vi insisterer på bare å tilføye de fakta til våre personlige lagre av kunnskap som harmonerer med det vi allerede mener å vite

Samuel Arbesman

Senere fikk scientometrien mer oppmerksomhet fra en bredere skare av forskere – om enn ofte av mer selviske grunner og i strategisk øyemed, når de brukte de kvalitative metodene for å prøve å sikre en jevn strøm av bevilgninger på grunn av universitetenes økede fokus på siteringer som en målbar suksessparameter.

Og her kommer Samuel Arbesman inn i bildet og hevder at det er en skam at vi ikke tar sciento­metrien og halveringstiden av kunnskap mer alvorlig. Primært av to årsaker.

Akkurat som gitarspill

For det første fordi vi naturligvis bør unngå å basere beslutninger på foreldet kunnskap – eksempelvis fakta og metoder som vi har lært i studietiden, men ikke har finpusset etterpå. Denne risikoen økes av at hjernene våre fra naturens side er programmert til fornektelse, frykt for kompleksitet og tilbøyelighet til å lete etter mønstre som bekrefter eksisterende kunnskap.

«Vi insisterer på bare å tilføye de fakta til våre personlige lagre av kunnskap som harmonerer med det vi allerede mener å vite, snarere enn å assimilere nye kjensgjerninger, uansett hvordan de passer inn i verdensbildet vårt,» skriver Samuel Arbesman.

For det andre fordi vi kan unngå unødig engstelse på grunn av den usikkerheten som kan oppstå ved erkjennelsen av de foranderlige kjensgjerningene. Et slags hamsterhjul, hvor vi panikkslagne hele tiden prøver å være oppdaterte.

Arbesman kommer med en analogi til å spille gitar. En gang var vi forbløffet over at det å klimpre på en gitarstreng knyttet seg til musikk og et bestemt klangsystem. Men takket være fysikken, vet vi i dag hvordan svingninger fungerer.

«Det er på tide at vi gjør det samme med de fluktuasjoner som gjør seg gjeldende innenfor det som vi betegner som kunnskap. At vi innser at det også finnes et system bak. Fakta endres på en matematisk forklarlig måte, og bare ved å forstå mønstrene i evolusjonen av kunnskapen vår kan vi være bedre forberedt,» resonnerer Samuel Arbesman.

Kritisk overfor halveringstid

Her hjemme er kunnskapskapsteoretikerne delte i synet på dette.

– At kunnskap har en halveringstid tror jeg er et grunnvilkår, og ikke en uheldig bivirkning som vi skal prøve å motvirke, sier Kristian Hvidtfeldt Nielsen, som er fysiker, ph.d. i vindkraftens teknologihistorie og lektor i kunnskapskapshistorie ved Aarhus Universitet.

Man and woman chromosomes with macro focus effect.
Man and woman chromosomes with macro focus effect.

Han mener at hvis kunnskap blir oversett, gjemt eller glemt, er det i en viss forstand ikke kunnskap – hvert fall ikke vitenskapelig kunnskap, for den er jo nettopp karakterisert ved bare å være det hvis noen bruker den, jobber videre på den, og transformerer den.

– For å lære å leve med en kunnskap som endrer seg og dermed gjør tidligere kunnskap foreldet, er vi nok nødt til å endre synet vårt på kunnskap som noe som kan være stabilt og sikkert, sier Kristian Hvidtfeldt Nielsen.

Henrik Kragh Sørensen, som er professor i kunnskapskapshistorie ved Københavns Universitet, er skeptisk til at antallet siteringer tillegges stor verdi når halveringstiden for kunnskap skal regnes ut. Bare fordi noe ikke lengre siteres, kan jo kjensgjerningen fremdeles være korrekt.

Spesielt innenfor matematikkens verden er det adskillige eksempler på at matematisk kunnskap som var moderne for 100 eller 50 år siden, har blitt marginalisert, irrelevant eller glemt.

Ta for eksempel de såkalte elliptiske og abelske integralene. De engasjerte utrolig mange matematikere fra midten av 1800-tallet. I dag er denne typen spesielle funksjoner underordnet store teorier som kompleks funksjonsteori, men studiet av de elliptiske integralene var drivende for gjennombruddene til  matematikere som Euler, Abel, Riemann, Liouville og Weierstrass – og for deres karrierer.

– Elliptiske og abelske integraler var viktige i fysikken og i matematikken, men er i dag noe studenter bare møter i helt andre sammenhenger, som redskaper i for eksempel krypteringskurser, sier Henrik Kragh Sørensen.

Dessuten risikerer analogien om halveringstid, ifølge kunnskapskapsprofessoren fra Københavns Universitet, å få en slagside.

– Selv om det skjer at noe man trodde var kunnskap viser seg å være totalt feil, er det nok oftere slik at kunnskap utvikler seg og forbedres, påpeker Henrik Kragh Sørensen.

Fra 1912-1953 møtte mange biologer og genforskere veggen, og ga opp forsøkene sine, fordi deres innledende resultater ikke stemte overens med at mennesket har 48 kromosomer. Først i 1956 slo to forskere fast at vi består av 46 kromosomer.

Artikkelen ble først publisert hos Ingeniøren.dk

Kommentarer (5)

Kommentarer (5)