Forskningspolitikken, som uttrykkes gjennom bevilgninger til Forskningsrådet, prioriteter tradisjonelt prosjekter som er økonomisk vekstdrivende. Disse kan også ha utslippskutt og grønt skifte som motiv og mål i tillegg. Men denne virkningen er marginal i praksis. Det er derfor av fundamental betydning å erkjenne at denne politikken er feilslått. Den må dreies radikalt bort fra dagens praksis. Derfor hevder jeg at forskning for et bedre samfunn må fokusere på mer effektive tiltak for utslippskutt og grønn omstilling.
Inviterer Norge til å utvikle atomkraftverk – skal bli Europas nye industri
Feilslått forskningspolitikk
Et ferskt eksempel på feilslått forskningspolitikk, er det nylig oppstartede fraksjonerte LowEmission-senteret i Trondheim. Det har en bevilgning over åtte år på 230 millioner kroner fra bedrifter og 120 millioner fra staten gjennom Forskningsrådet. Dette legger beslag på begrenset forskerkapasitet og hindrer dermed mer samfunnsnyttig kompetansebruk.
Jeg tar til orde for å løfte blikket til en helt annen innfallsvinkel og se alternativet til den dogmatiske tro på summen av enkeltprosjekter. Alternativet må være å bruke relevant kompetanse i anvendt forskning til systemkonstruksjon. Elementer av kjent teknologi som sammenkobles til et operativt system kan løse oppgaven på en positiv og effektiv måte i stor skala. Mange politikere og forskningsledere har dessverre ikke tatt inn at en strategi for organisert utvikling av et slikt operativt system er et styringsverktøy av en helt annen karakter enn styring av enkeltprosjekter.
Forskningssystemets politiske ledelse bør omgående komme på banen med en ny erkjennelse. Det er her det har sviktet grovt til nå. Politisk svikt består i at statsråder, som skulle tenke samfunnspolitikk og strategi, søker å trekke seg unna ansvaret for gjennomføring av en overordnet og krisebetont samfunnsoppgave. De burde se muligheter for å skape og utnytte nye markeder.
Skremselssum av kostnader
På oppdrag fra regjeringen har Forskningsrådet bekjentgjort en stor skremselssum av kostnader for å oppfylle politisk vedtatte forpliktelser til utslippskutt og mål om grønt skifte. Kostnadsberegningen er utført på grunnlag av oppdragsforskning på enkelttiltak.
Konseptet går i korthet ut på å videreforedle vindkraft til havs ved storstilt eksport av hydrogen som energibærer
Mitt svar til dette er et konseptforslag på systemnivå. Her skisseres en løsning som forespeiler samfunnsmessig gevinst i realverdier som på lengre sikt overstiger kostnadene. Konseptet går i korthet ut på å videreforedle vindkraft til havs ved storstilt eksport av hydrogen som energibærer, og oksygen som virkemiddel, produsert offshore med velkjent teknologi og kortreist elkraft. Dette bør kombineres med import av CO2 og en enkel og velkjent metode for CCS, fangst og deponering av CO2. En prototypinstallasjon foreslås for storstilt mottak og lagring i Utsiraformasjonen i Nordsjøen, med effektiv struktur og teknologi for transport og midlertidig lagring av flytende hydrogen, oksygen og CO2.
Kan få store nye markeder
Dette medfører nye grønne arbeidsplasser for landets mange bedrifter med helt unik kompetanse på offshoreleveranser. De vil forhåpentlig se muligheter for et større marked gjennom et organisert samarbeid. Resultatet kan bli at nye store markeder skapes for industribedrifter som ivrer etter å få bidra til utslippskutt og grønt skifte. I sin tur vil dette skape samfunnsøkonomiske realverdier. Men det må skje raskt, for aggressiv markedskonkurranse fra observante globale aktører presser på. Oppgaven er å oppnå samfunnsgevinst ved synergieffekt av samarbeid, «den ene drar den andre med seg», framfor å tro på at summen av fragmenterte prosjekter vil løse krisebetonte oppgaver.
Ber EU snu: – Fare for at de norske målene ikke nås
