Tau på avveie er et økende problem. Fiskerinasjonen Norge, med sin lange kystlinje og sitt fiskerike farvann, er særlig sårbar for marint søppel. En ny studie fra NTNU viser at bare en tredel av alt tauverk som produseres og selges i Norge, kan resirkuleres på en bærekraftig måte.
Resten brennes, graves ned, sendes ut av landet – eller hoper seg opp og bidrar til spøkelsesfiske i havet.
Første studie med tall for tauverk
– Norge er tungt avhengig av den blå økonomien. Det haster med å finne løsninger. Uten forsvarlig håndtering av tauverk blir ikke fiskerisektoren grønn og bærekraftig.
Det sier førsteamanuensis Paritosh Deshpande ved NTNUs institutt for industriell økonomi og teknologiledelse. Han har forsket på plastforsøpling i havet de siste åtte årene og er den første som setter tall på tapt tau og hvordan norsk fiskerisektor behandler tauverk.
Mål: Ny politikk for bærekraft
Forskere har analysert 15 typer tau som er mye brukt av yrkesfiskere i Norge. De har også rangert tauverket etter hvor lett eller vanskelig det er å resirkulere.
Målet er ny kunnskap og verktøy som kan bidra til mindre forsøpling, mer gjenvinning og økt bærekraft.
FNs miljøprogram UN Environment og andre organer i FN, EU-systemet, Miljødirektoratet og andre som jobber med politikk på området, har brukt Deshpande sin forskning.
Klodens største søppeldeponi
Det er først i løpet av det siste tiåret at det har gått opp for oss at vi har gjort havene til klodens største søppelfyllinger. En artikkel i Science anslår at vi sender mellom 5 og 13 millioner tonn plast ut i havene hvert år.
Hvor mye som kommer fra marine næringer, finnes det ikke globale data på.
Gjennom flere år har Deshpande samlet inn data fra norske leverandører, produsenter, forhandlere, fiskere, avfallsmottak, gjenvinningsbedrifter og myndigheter. Innsamlingen er gjentatt flere ganger for å fjerne usikkerhet og sikre at dataene stemmer.
Det han ser, er at ulike produsenter lager samme typer tau og redskap, men på ulike måter og med ulike materialer. Mange vet ikke nøyaktig hva slags, eller hvor mye, ulik plast tauverket deres inneholder. Fremgangsmåten er forskjellig, og importerte råmaterialer kan mangle innholdsmerking.
– Kjøper du en flaske med vann, får du vite akkurat hvor mye kalsium og magnesium det er i det. Det får du ikke vite når du kjøper fisketau, påpeker han.
Første steg mot merkeordning?
Oversikten over de 15 mest brukte tausortene viser hva de er laget av, hvordan de er laget, hva de brukes til og særlige egenskaper de har. Forskerne har delt tauene inn i tre klasser, med lett forståelige trafikklys-farger etter hvor egnet de er for resirkulering.
Dette kan være det første steget mot en merkeordning der produsentene deler tauverk inn i kategorier. Merking kan bidra til at brukt tauverk blir behandlet mer som en ressurs, mener forskerne.
Andre tiltak kan være:
- Forskning og nyskapning for mer øko-design og gjenvinnbarhet
- Smartere returordninger
- Beste praksis-ordninger for håndtering
- Økt innsats for å få plastprodusenter til å bruke resirkulert plast
– Produsenter, fiskere, myndigheter, avfallsmottak og gjenvinningsbedrifter: Alle kan være en del av løsningen. Ingen greier det alene. Dette handler også om FNs bærekraftsmål nummer 17, som handler om at vi bare kan nå målene om vi samarbeider, sier Deshpande.
Usikkerhet og grunn til uro
Avfallet er farlig for dyreliv i og ved havet. Det fanger, skader og dreper – og kommer inn i næringskjedene.
Deshpande jobber med å finne ut av omfanget, med Norge og norsk fiskerisektor som utgangspunkt. Skal vi få til et grønt skifte i den blå næringen, må kretsløpet lukkes og det farlige avfallet inn i en sirkulær økonomi, mener han. For å få til det, må vi vite hva slags plast som er på avveie og hvor mye som er tilgjengelig for gjenvinning.
– Og så må vi sikre at de løsningene som er mulige, både er miljøvennlige, sosialt akseptable og gjennomførbare.
I 2019 publiserte Deshpande og kollegene hans en artikkel om det mest dødelige plastavfallet som havner i havet: Fiskeredskap som er glemt, forlatt eller mistet.
– Vi gjorde en materialstrømanalyse som viste at nærmere 400 tonn slikt avfall fra norsk fiskerisektor ender i havet hvert år.
Dette er teiner, liner, garn og ruser som blir liggende og fortsetter å fange fisk og andre sjødyr – det som kalles spøkelsesfiske. Denne makabre formen for fiske kan fortsette på havbunnen i år etter år.
Forsøplingen betyr også at fiskeriene på sikt bidrar til å undergrave sin egen virksomhet.
Tauverk var ikke med i denne studien, men tau spiller altså hovedrollen i artikkelen som nylig ble publisert i Marine Pollution Bulletin. Oppdrettsnæringen står også for tur.
Deshpande sier at tallene de har, tyder på at norske fiskere fyller norske farvann med nærmere 800 tonn redskap og tau av plast – hvert år.
Gir råd til FN
Deshpandes metode og modeller er tatt i bruk i andre land, som Taiwan. Han er også med i WG-43, en av arbeidsgruppene i Gesamp (The Joint Group of Experts on the Scientific Aspects of Marine Environmental Protection). Gruppen består av uavhengige vitenskapelige eksperter som kartlegger og analyserer forsøpling fra fiskeri og skipsfart og gir råd til FN-systemet om havmiljøvern.
– Det ble for alvor stor oppmerksomhet rundt dette da WG-43 flagget behovet for mer kunnskap om plastproblemene i 2021. Vi er omsider ferd med å våkne, sier NTNU-forskeren.
Datamodellene følger materialenes livsløp fra de utvinnes som råvarer og settes i produksjon til de brukes, vedlikeholdes og til slutt kasseres.
– Tallene i slike modeller har alltid en viss usikkerhet i seg. Det tar vi høyde for. Det er ikke gjort slike beregninger for plast i tauverk i Norge før, sier Deshpande og legger til:
– Poenget er ikke å få fram tall som er korrekte på desimalen. Vi måler ikke gull, men søppel. Poenget er at mindre tauverk skal havne i sjøen og at mer kommer i bærekraftig sirkulasjon.
Uansett, dette er toppen av et isfjell. Hverken fritidsfiske, oppdrett eller den utenlandske fiskeflåten er med i denne studien.
Tau er en krevende floke
Tauverk er særlig krevende å gjenvinne. Det finnes et vell av typer. De er laget av ulike materialer og har høyst forskjellige egenskaper.
De brukes til fortøyning, tråling, tauing, ankring og løfting. Noen består bare av én type plast, andre av flere typer som attpåtil kan ha forskjellig smeltepunkt. Tau kan være flettet med kobbertråd, eller ha stålvaiere i kjernen. Noen skal flyte, andre er tilsatt bly for at de skal synke.
Hver sommer de siste 40 årene har Fiskeridirektoratet gjort tokt i norske farvann for å samle opp tapt fiskeutstyr. Dykkere, ryddeaksjoner og kampanjer renser fjorder og strender.
– Ryddeaksjonene har skutt fart først det siste tiåret, mens kommersielt fiske har pågått i mange tiår. Det ligger mye søppel der ute. Vi må forebygge og finne ut hvordan vi best hindrer at det bare blir mer, sier forsker Deshpande.
NVE og Statkraft: Solparker er ikke lønnsomme: – Norge er ikke Marokko
Oppfyller ikke EU-direktiv
Skipsavfallsdirektivet fra EU pålegger de mer enn 4400 små og store havnene langs norskekysten å ha mottaksanlegg for tau og redskap fra skip. Når bare én av tre havner har slike mottak, fører det til illegal dumping, ulovlig forbrenning og redskap som settes igjen på land uten at det blir tatt hånd om.
Tallene fra NTNU viser at rundt 2700 tonn utrangert tauverk havner på mottakene.
Mangler kapasitet og utstyr
Det som kommer inn, er ofte i elendig forfatning, sammenfiltret og tilgriset av råtten biomasse, fiskeolje og sand. Gjenvinningsbedriftene mangler utstyr til rensing, og for mange blir resirkulering teknologisk og økonomisk umulig.
Norge mangler både systemer og kapasitet for innsamling og teknologi og utstyr til gjenvinning. Følgen er at mer enn halvparten av tauverk og redskap som tross alt leveres til mottak, brennes eller ender på fyllinger.
Resten, mye av det fullt resirkulerbart, sendes til utlandet for resirkulering.
Bedrifter som Nofir og Oceanize er ledende i Norge på å sikre at avfall samles inn og at verdiene gjenvinnes. Men det må flere til for å løse problemene, understreker Deshpande.
Han sier vi ikke vet sikkert hvordan tauverket behandles når det sendes ut av landet.
– Det er vårt ansvar å håndtere avfallet vi selv skaper, eventuelt sikre at mottakerne behandler det slik vi forventer de skal, når vi eksporterer det.
– Dessuten, når vi sender avfallet fra oss, mister vi muligheten til å skape verdier fra lokale ressurser, påpeker NTNU-forskeren.
EU har anbefalt at Norge innfører utvidet produsentansvar for utstyr som inneholder plast fra fiskeri, akvakultur og fritidsfiske innen 31. desember i år.
Deshpande mener Norge er et av landene i verden som må gå foran for å utvikle kunnskap som bidrar til å få slutt på marin forsøpling.
Han har tro på at vi kan få det til. Bevisstheten i sektoren har økt, det satses på forskning. Og folk flest blir opprørt og sinte ved synet av havsuler som ruger på reir av nylontau og hval som driver i land med magene fulle av plast.
– Vi drukner i plast
Artikkelen ble først publisert på Gemini.no
