Fem spørsmål og svar om selvkjørende busser

En fordel med selvkjørende busser er ar de kan brukes der det ikke er mulig å kjøre vanlige busser, men de bør være tryggere enn andre kjøretøy, mener forsker ved Transportøkonomisk institutt.

Fem spørsmål og svar om selvkjørende busser
Siden 2018 er det gjennomført 13 prosjekter i norske byer. Her er Oda, som ble satt i rute i Oslo våren 2019. Foto: Ruter

Hvordan kan man bedre trafikksikkerheten ved bruk av selvkjørende busser?

Vi spør forsker Petr Pokorny ved avdeling for sikkerhet og atferd ved Transportøkonomisk institutt.

1. Hva er fordelene med selvkjørende busser?

– Bare for å spesifisere: Mine svar gjelder kun elektriske selvkjørende minibusser som opererer i urbane områder. De har et potensial for å forbedre tilgjengeligheten, fordi de kan innføres i de områdene hvor det ikke er mulig å kjøre vanlige busser. I tillegg kan de være en interessant løsning for on demand mobilitetstjenester. Som andre typer av selvkjørende kjøretøy, bør de være tryggere enn vanlige kjøretøy.

2. Hvilke spesielle utfordringer finnes?

– Foreløpig trenger disse bussene en vert eller operatør om bord for å løse situasjonene bussene ikke er programmert for. Bussens programvare er ikke «intelligent». Bussene følger bare en forhåndsdefinert bane og oppfører seg i henhold til de forhåndsdefinerte scenarioene. Når de står overfor en uventet hendelse, stopper de vanligvis. Dette kan være enkle hverdagssituasjoner – for eksempel observerte vi i Oslo at bussene stoppet fordi en syklist sto i det parallelle sykkelfeltet. Siden det er mange slike hendelser i bytrafikken, begrenser disse unødvendige reaksjonene ytelsen.

– Videre påvirker deres langsomme og forsiktige kjørestil andres oppførsel. Vi så det i Ski, hvor bilførerne ikke overholdt vikeplikten for bussene, fordi de vet at bussene alltid vil stoppe. Vi så det også på Vippetangen i Oslo, hvor bilførerne kjørte forbi bussene på risikofylt måte.

Petr Pokorny
Petr Pokorny er forsker ved avdeling for sikkerhet og atferd på Transportøkonomisk institutt. Foto: Privat

3. Hvilke krav stilles til teknologien?

– Implementering av en automatisert busstjeneste er en flertrinnsprosess. Først og fremst må hvert pilotprosjekt oppfylle norsk lov for testing av selvkjørende kjøretøy på offentlige veier. I tillegg er det nødvendig å programmere hvordan bussene skal kjøre, oppføre seg og reagere langs den aktuelle ruten.

4. Hvor godt tilrettelagt er Norge for selvkjørende busser?

– Norge er et av de ledende europeiske landene når det gjelder å teste disse bussene. Siden 2018 er det gjennomført 13 prosjekter i norske byer. Det som er unikt, er at nesten alle ble implementert i vanlig trafikk.

– Spesielt vinterforhold kan være krevende. Dette ble testet i Kongsberg, med gode resultater etter hvert. Likevel må vi huske at alle disse prosjektene er piloter og at nesten alle involverte en operatør om bord. Det er lenge til helautomatiske busser vil kjøre i norske byer, men Norge gjør maksimalt for å være forberedt.

5. Hva bør forskningen fokusere på fremover?

– Det er mange fascinerende forskningsutfordringer som skal løses før bussene kan kjøre uten en operatør om bord. Teknologien må forbedres, spesielt sensorer og programvare for å oppdage og gjenkjenne mennesker, forstå folks intensjoner og kommunisere med andre. Det er også viktig å utforske hvordan folk reagerer på bussene, både innenfra og fra utsiden.

– Sikkerhet er avgjørende, da bussene vil operere i bolig- og byområder med mange fotgjengere, syklister, barn og eldre mennesker. Et slikt miljø er mye mer uforutsigbart enn for eksempel en motorvei. Cybersikkerhet er også et viktig tema.

Denne artikkelen ble først publisert i TU-magasinet, nr. 11/2021

Les også