KOMMENTAR: Norsk atomavfall

Er Norges atom­myndigheter landets aller dårligste på åpenhet?

Norsk nukleær dekommisjonering (NND) gjør tilsynelatende mye for å unngå å utlevere offentlig relevant informasjon.

Hvordan norsk atomavfall eventuelt skal transporteres til dette anlegget i La Hague i Frankrike vil ikke Orano at nordmenn skal få vite noe om. Norsk nukleær dekommisjonering lar det franske selskapet avgjøre hvilke opplysninger som skal offentliggjøres fra en rapport NND har fått. Orano har valgt å sladde absolutt alt innhold.
Hvordan norsk atomavfall eventuelt skal transporteres til dette anlegget i La Hague i Frankrike vil ikke Orano at nordmenn skal få vite noe om. Norsk nukleær dekommisjonering lar det franske selskapet avgjøre hvilke opplysninger som skal offentliggjøres fra en rapport NND har fått. Orano har valgt å sladde absolutt alt innhold. (Foto: La Société Française d’Energie Nucléaire )

Norsk nukleær dekommisjonering (NND) gjør tilsynelatende mye for å unngå å utlevere offentlig relevant informasjon.

På engelsk har vi uttrykket «talk is cheap». Det passer spesielt godt når offentlige etater og politikere snakker om betydningen av åpenhet. Ofte kan du ta det som et faresignal: Det er altfor mange eksempler på de som snakker om at åpenhet er viktig, for så å framelske hemmelighold i sine handlinger.

Inn i rekken av slike holdninger trer nå Norsk nukleær dekommisjonering (NND). Teknisk Ukeblad har i lang tid bedt om innsyn i en rekke dokumenter som er knyttet til behandlingen av norsk atomavfall. Dette er en del av vårt redaksjonelle arbeid med å avdekke hvordan avfallet skal behandles, hva det skal koste og hva konsekvensene skal være. Hittil har vi blant annet kunnet dokumentere at det handler om 75 kilo plutonium – mer enn utenforstående eksperter har forventet – og at «avfallet» faktisk kan bli til nye atombomber. For å nevne noe.

En hel rapport er sladdet

NND har blant annet i sin helhet sladdet en rapport som det franske selskapet Orano har utarbeidet på oppdrag fra norske myndigheter, der de beskriver hvordan det norske atomavfallet skal behandles .Vi har kun fått tilgang til innholdsfortegnelsen. Rapporten inneholder helt sikkert enkelte setninger som kan unntas offentlighet fordi det beskriver detaljer i Oranos virksomhet som kan regnes som forretningshemmeligheter. Men ikke rapporten fra ende til annen.

Vi har nå klaget på manglende innsyn, og vil ta saken videre til Sivilombudsmannen om vi ikke får medhold i departementet. Håndteringen av norsk atomavfall er en av de teknologisk mest utfordrende sakene Norge har nå. Vi har i realiteten ikke mulighet til å lagre dette avfallet selv, slik vi egentlig skulle, og må sende det til Sverige eller Frankrike. Men «ute av syne, ute av sinn» gjelder ikke. Hva som skjer med avfallet når det overlates til utenlandske aktører, er i høyeste grad et spørsmål av offentlig interesse. 

Jeg har jobbet med offentlighet i 25 år, og har aldri opplevd at et offentlig organs såkalte grunnverdier står over offentlighetsloven

Da NND avviste å gi TU innsyn i dokumenter, viste det statlige organet blant annet til NNDs grunnverdier. Jeg har jobbet med offentlighet i 25 år, og har aldri opplevd at et offentlig organs såkalte grunnverdier står over verken offentlighetslov, lov om miljøinformasjon eller annet lovverk som er vedtatt av Norges parlament. 

Hevder de beholder rettigheter

I tillegg hevder NND at Orano har såkalte immaterielle rettigheter til rapporten de har utarbeidet på forespørsel fra NND. Det betyr veldig forenklet at det er Orano som i så fall har alle rettigheter til hvordan informasjonen i rapporten skal deles videre.

Dette argumentet er selvsagt bare tull, men er svært behagelig å bruke for NND, som da kan late som om dette ikke er noe de selv får gjort noe med.

Offentlighetsloven slår imidlertid fast at et hvert dokument som er sendt inn til en offentlig myndighet, er omfattet av loven. Så er det noen muligheter for å avgrense innsyn. Eventuelle immaterielle rettigheter er ikke noen av dem.

Da TU tidligere i år vant fram hos Sivilombudsmannen i en liknende klagesak, var bildet mye av det samme: Næringsdepartementet sladdet urimelige mengder av informasjon og var ikke i stand til å bruke korrekte lovhjemler for sitt hemmelighold. Heller ikke hos Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA) er det mye begeistring å spore for åpenhet.

Les også

Ledelsen har ansvaret

Hvilket leder meg til spørsmålet i overskriften. Jeg tviler ikke på at det både i Næringsdepartementet og NND er dyktige medarbeidere som tar jobben seriøst. Imidlertid ser det ut til at den administrative toppledelsen i begge virksomheter har lagt til rette for en kultur der åpenhet er mistenkelig og hemmelighold noe man skal trakte etter. 

Slik kan ikke norske offentlige virksomheter styres. Vi trenger en åpen debatt både i teknologiske fagmiljøer utenfor NND og i offentligheten generelt om disse spørsmålene. Fagfolk kan bidra med viktige perspektiver. Innbyggerne kan bidra med syn på hva som er samfunnsmessig akseptabelt – en rolle byråkratene ikke kan overta i et demokrati.

Vi trenger dessuten offentlige ledere som forstår offentlighetsloven og ønsker å etterleve den. Da kan man ikke spørre en leverandør – i dette tilfellet Orano – om hva de synes bør offentliggjøres og ikke, og legge det til grunn for hva som skal være tilgjengelig for befolkningen. Da er det plutselig en fransk bedrift som styrer den norske samfunnsdebatten. Det har i alle fall ikke noe med demokrati å gjøre.

Tre ting som kan gjøres nå

Så hva nå? Hvordan får vi en god, offentlig debatt om disse store teknologiske utfordringene?

  • Ledelsen ved NND må lære seg offentlighetsloven, og sette åpenhet høyt internt. Det betyr å forfremme de som praktiserer åpenhet, og ikke forfremme de som forfekter hemmelighold. Det betyr også at begjæringer om innsyn må vurderes opp mot paragrafene i offentlighetsloven, ikke opp mot «grunnverdiene» til NND eller andre irrelevante elementer.
  • Næringsdepartementet må ta offentlighetsloven alvorlig, og sette press på NND – og andre virksomheter – ovenfra. Næringsminister Iselin Nybø kommer fra et parti som i gamle dager gjerne skrøt av å være et åpenhetsparti. Her har hun en praktisk mulighet til å gjenreise en gammel fanesak for Venstre.
  • TU – og allmennheten – må få tilgang til Orano-rapporten. Ikke nødvendigvis absolutt alt, men alt som ikke helt åpenbart er forretningshemmeligheter. 

Dessverre er det hard konkurranse i Norge om å være dårligst på åpenhet. Vi har et svært godt lovverk som bidrar til innsyn, noe som er helt avgjørende for et godt demokrati. Innbyggerne eier staten, og må kunne kontrollere hva staten driver med. Men praktiseringen av lovverket er det så som så med, og på mange områder utfordres åpenheten.

Les også

Noe hemmelighold er forståelig

Teknologi er et område hvor det naturlig er behov for noe hemmelighold. Patentsøknader kan ikke publiseres før etter 18 måneder, for eksempel. Beskrivelse av produksjonsprosesser kan inneholde detaljer konkurrenter ikke skal kjenne til. Slike hemmeligheter er fullt akseptable. Det er når offentlig informasjon holdes tilbake under dekke av å være for eksempel forretningshemmeligheter, problemet oppstår. 

I tillegg viser sakskomplekset at offentlige virksomheter – i alle fall ikke Næringsdepartementet eller NND – har tatt inn over seg hva miljøinformasjonsloven innebærer for graden av innsyn. Denne loven ble vedtatt i 2003, og skulle være godt kjent for enhver statlig toppledelse. Likevel blir den ignorert i de konkrete sakene TU har tatt opp.

Å få fram viktig informasjon om hvordan norsk atomavfall skal behandles er kanskje ikke den største klikkvinneren på TUs nettsider. Men det er viktig journalistikk, og det er en jobb vi skal gjøre for å bidra til å oppfylle vårt samfunnsoppdrag. Vi gir oss ikke.

Les også

Kommentarer (2)

Kommentarer (2)

Eksklusivt for digitale abonnenter

På forsiden nå