Formueskatten har vært en mare for norsk eierskap. Dersom du er norsk eier, må du betale denne skatten på formuen din. Dilemmaet er at utenlandske eiere slipper. Og at formuen nordmenn skattes av, omfatter verdiene i bedriftene de eier. Bygninger, maskiner, roboter, mærder, laboratorier og annet utstyr som bidrar til å skape arbeidsplasser og eksportinntekter inngår i grunnlaget som utløser skatten.
For oss uten store formuer er ikke dette så lett å sette seg inn i. Når de «rike» piper over formueskatten er det lett for oss å tenke at «du har da nok» og bør bidra til felleskapet i større grad enn den jevne lønnsmottaker.
Det er et selvfølgelig prinsipp i Norge at de som har mest, også skal bidra mest til felleskapet. Problemet med formueskatten er at de som betaler skatten ofte må «tappe» bedriftene de eier for å betale kravet fra skattefuten. De må ta utbytte til seg selv som eier(e) for å få tilgang til penger for å betale skatten. Slik blir formueskatten indirekte en ekstra byrde også for bedriften – og ikke bare for eierne.
Effekten er at bedrifter med norske eiere ikke vil kunne investere like mye i innovasjon, produkter, kompetanse og ansatte som bedrifter med utenlandske eiere.
For, dersom du er utenlandsk eier, om du så bare er dansk eller svensk, ja da slipper du formuesskatt. Norske bedrifter som er eid av utlendinger har dermed ikke presset på seg til å måtte betale utbytte til eier(ne) for at de skal betale denne norske særskatten.
Klarer vi å bygge bærekraftige bygg, når vi ikke har bærekraftige forretningsmodeller?
Norge trenger flere som tør å skape arbeidsplasser. Vi trenger flink, innovativ og modig privat kapital som satser. Som kan skape nye produkter, markeder og suksesser. Som igjen skaper arbeidsplasser og eksportinntekter til landet.
Dette er spesielt viktig etter en krise der ansatte i offentlig sektor i høy grad har sluppet unna permitteringer og oppsigelser, mens ansatte i konkurranseutsatte sektorer har måttet oppsøke NAV. Budskapet mange har fått med seg, er at det gjelder å få jobb i det offentlige. Jobbene der er mye tryggere enn ute i privat sektor.
Det er ikke rart at folk, spesielt unge arbeidstakere, tenker slik. Etter det vi har vært gjennom de siste månedene, er det en opplagt konklusjon for de som ønsker trygghet og stabilitet i hverdagen.
Men vi kan ikke alle jobbe i offentlig sektor. Noen må skape verdiene som skal betale for felleskapets utgifter. Da må vi ha rammevilkår som gjør det attraktivt å starte og investere i private virksomheter. Som igjen bidrar til de etterlengtede eksportinntekter, arbeidsplasser og både direkte og indirekte skatteinntekter.
Det er dette Regjeringen nå begynner arbeidet med. Endringene i denne omgang er å redusere formueskatten med 1.3 milliarder kroner. På sikt bør den norske særskatten fjernes helt – spesielt på arbeidende kapital – men det som skjer nå er en start.
Det gledelige er at Regjeringen ikke lar de velstående slippe unna. Tvert i mot setter de samtidig i gang en langt mer effektiv skattlegging av de rike, nemlig med å redusere rabatten på eiendommer med ligningsverdi over 15 millioner kroner. Å skattlegge de rikes eiendommer er en god måte å gjøre det på. Dyre boliger og fritidseiendommer har vært gunstige investeringer, rett og slett fordi skatten ved å eie dem har vært relativt lav.
Det er neppe bare for å bo godt at hjemlige teknologiinvestorer som blant andre Odd Johnny Winge, Fredrik Halvorsen, Eilert Hanoa og Geir Førre putter titalls millioner i bolig. Eiendommene har også vist seg som en god investering. Et nytt marked er skapt. Det har rett og slett vært gunstigere å putte pengene i eiendom enn i nye satsinger i næringslivet.
Batterifabrikk må se langt etter støttekroner fra regjeringen
Derfor har også prisnivået på dyre eiendommer gått til himmels. Det er ikke lenger uvanlig å høre om boligkjøpere som betaler 20, 30 eller 40 millioner for en attraktiv bolig. Eller som kjøper fritidseiendom for 15, 20 eller 25 millioner kroner. Resultatet er at det også har blitt en del objekter å skattlegge, noe som gjør det mulig for Finansdepartementet å hente inn tilsvarende i skatter fra dyre eiendommer som det de må gi i lettelser ved å redusere den ordinære formueskatten.
Endelig kan vi skattlegge de rikeste i samfunnet effektivt – uten at de straffes for verdiene de har bundet opp i bedriftene.
Formueskatten er en norsk særskatt. Høy skatt på dyre eiendommer er det ikke, selv om det i bunn og grunn også er en formueskatt. Effekten er at vi både tilpasser oss et internasjonalt skatteregime som ikke lenger straffer norsk eierskap.
Vi håper reduksjonen av formueskatten fortsetter, til fordel for en skjerpet skattlegging av dyre eiendommer. Det er mer økonomisk for samfunnet.
På den måten treffer vi de rike regelrett hjemme, og gjør det samtidig mer attraktivt for dem å investere i sine bedrifter. Til fordel for oss alle - og fremtiden for norsk økonomi og velferdsstaten.
PS: Endringene i skatteregimet som nå er startet, fordrer at stat og kommuner som allerede har innført eiendomsskatt (slik som Oslo) koordinerer seg. Dersom for mange må betale "dobbelt opp", kan endringen raskt møte motstand.
Vil ta grep etter sak om russiske hytteeiere i nord
