Meteorer

Det regner stein over jorda hele tiden

Meteorer som den som falt ned over Lier i sommer er ingen sjeldenhet. Det faller ned svært mye himmelsk stein hele tiden, men heldigvis brenner det meste opp før det treffer overflaten.

Det regner med stein fra verdensrommet. Mange tonn i timen. Heldigvis brenner de aller fleste opp i atmosfæren. Montasje.
Det regner med stein fra verdensrommet. Mange tonn i timen. Heldigvis brenner de aller fleste opp i atmosfæren. Montasje. (Montasje: Nasa)

Meteorer som den som falt ned over Lier i sommer er ingen sjeldenhet. Det faller ned svært mye himmelsk stein hele tiden, men heldigvis brenner det meste opp før det treffer overflaten.

I sommer fikk mange rundt Oslo tilværelsen bokstavelig talt lyst opp av et travelt himmellegeme. En liten bit av en meteoritt på vei gjennom atmosfæren og som, sammen med andre fragmenter sannsynligvis falt ned i Finnemarka i Lier.

Meteoren, eller Liermeteoren som den er blitt kalt, kan ha vært på rundt 100 kilo når den kom inn i atmosfæren. Oppvarmingen har gjort at den har eksplodert i en høyde på rundt 20 kilometer. De fleste mindre fragmentene har brent opp under den videre ferden nedover. Den har beveget seg omtrent 100 kilometer gjennom atmosfæren. Ferden gjennom atmosfæren starter gjerne med en hastighet på 20 km/s (72.000 km/t). I løpet av svært kort tid bremses hastigheten opp til 200 til 300 km/t hvoretter de faller ned med en viss horisontal komponent. Meteorene faller ned i forlengelsen av denne linjen.

Svartsvidd og lysabsorberende overflate

Det kraftige lyset kom fra et lite fragment av meteoren som trykket luft foran seg. Luften blir rene lyskasteren når den blir så komprimert og oppvarmet. En slik «opplysning» hører med til sjeldenhetene og vekker stor begeistring. Det er naturlig nok veldig vanskelig å finne små meteorbiter. Meteorer, eller store nok fragmenter av dem, som ikke brenner opp i atmosfæren, har gjerne en svartsvidd og lysabsorberende overflate av et tynt oksidert materiale. Har den sprukket opp langt nede, kan den være lys inni. Det sorte skallet er tynt fordi det er skapt på bare noen sekunder. Inni kan fragmentet være kaldt som i verdensrommet.

Selv om letingen etter meteoren ikke har lykkes, har ikke meteorentusiastene gitt opp. Men de er forberedt på at det kan ta tid før den dukker opp.

Dette er på langt nær noen unik hendelse. Rundt om på jorda faller det ned mellom 100 og 300 tonn store og små fragmenter fra rommet daglig. De aller fleste er små og brenner opp i atmosfæren. Mange av disse blir synlige på nattehimmelen som det vi kaller stjerneskudd.

Fra mange hold

Noen meteorer kommer også fra legemer som går i bane mellom jorden og Venus. De er langt mindre tallrike og kalles Atenere. Det er også funnet meteorer som kommer fra månen og fra Mars. De er gjerne kastet ut når slike himmellegemer selv treffes av meteorer. Både månen og Mars har mye lavere unnslipningshastighet enn jorda og ingen særlig atmosfære som bremser. Slik opprinnelse kan gjerne fastslås av den geologiske sammensetningen. Består meteoren av basalt har den en vulkansk opprinnelse selv om den kan være avsatt for milliarder av år siden.

 Det mest berømte og besøkte krateret i verden er Barringer-krateret i Arizona. Det er stort, cirka 1200 meter i diameter, men bare et lite knappehull i forhold til gigantmeteoren som falt ned for 65 millioner år siden og gjorde slutt på dinosaurene. Det skal vi være glad for.
Det mest berømte og besøkte krateret i verden er Barringer-krateret i Arizona. Det er stort, cirka 1200 meter i diameter, men bare et lite knappehull i forhold til gigantmeteoren som falt ned for 65 millioner år siden og gjorde slutt på dinosaurene. Det skal vi være glad for.
Les også

Giganter

Noen slike legemer er store og når overflaten. Et fåtall, heldigvis særdeles sjeldne, er giganter. Den som falt ned for rundt 66 millioner år siden ved Chicxulub i Mexicogolfen var på rundt 10 kilometer i diameter og vi vet hvordan det gikk. Den skapte et gigantisk krater på 200 km i diameter og det utløste en av jordens masseutryddelser. Det var slutten for dinosaurene, utenom fuglene. Heldigvis for oss, kan man si, for det lot pattedyrene utvikle seg uten å bli til dinosaurmat.

Vi kjenner også det rundt 50.000 år gamle Barringer-krateret i Arizona med en diameter på 1200 meter og en dybde på rundt 170 meter. Barringerkrateret, som det kalles etter oppdageren, ble skapt av en nikkel-jern-meteor på rundt 50 meter i diameter. Den var liten i forhold til krateret den skapte, men når den kommer med en hastighet på 20 km/s så flytter den bokstavelig talt fjell. Det måtte 10 millioner tonn TNT til for å gjøre noe liknende.

I Argentina er det et stort nedslagsfelt på 3 ganger 18 kilometer, som kalles Himmelmarken. Det er en masse fragmenter fra en jernmeteoritt på rundt 100 tonn som slo ned for 4 til 5 tusen år siden. De to største fragmentene er på rundt 30 tonn. Man antar at steinalderfolkene rundt dette nedslagsfeltet var de første som tok i bruk jern.

90 prosent kommer fra ett område

På Grønland har man funnet en meteoritt på 31 tonn og i Afrika en på hele 60 tonn. Meteorer må være enda større enn dette for at de ikke skal bremses opp i atmosfæren.

De fleste kratere er gjennom tidene skjult av platetektonikk og andre geologiske prosesser. Det er bare å ta en titt på månen, så ser vi hvordan jorden kunne sett ut uten atmosfære og aktiv geologi.

Meteorer kan komme fra en rekke steder, men man antar at opptil 90 prosent kommer fra det såkalte asteroidebeltet mellom Jupiter og Mars. Det oppsto i solsystemets barndom ved at en eller flere mindre planetliknende legemer i ustabile baner kolliderte med hverandre og ble til utallige mindre legemer som kretser i bane rundt sola. Av og til kolliderer de, og da kan de skyves ut av banen og noen kan få en retning mot sola. Da må de passere banen til jorda. Man antar at rundt 90 prosent av meteorene som treffer jorda kommer fra asteroidebeltet. Slo man sammen all massen som finnes i alle de utallige små, og noen store, steinene i asteroidebeltet er massen likevel mindre enn månens.

Steinene i asteroidebeltet inneholder ganske mye metall, men man finner alle de 92 grunnstoffene i meteorer herfra. Det gjør at vi kan aldersdatere uran til rundt 4,5 milliarder år siden og slutte at det ble dannet på slutten av solsystemet. Innholdet av jern og karbon sier oss at dette er gammelt materiale som har vært i en stjerne lenge før sola som har brent helt ut. Det kan ta milliarder av år fra et fragment forlater banen sin til det kommer inn i jordas atmosfære.

Opprinnelsene til ulike asteroider kan sees på sammensetningen. Svært mange av dem består av mye jern. Det gjør også steinplanetene nærmest sola. Det er det tyngste grunnstoffer som dannes når en stjerne går gjennom alle stadier av fusjon som begynner med hydrogen, videre til helium og så videre. Til enda tyngre grunnstoffer trengs det et skikkelig kosmisk smell, en supernovaeksplosjon, for å danne.

Når en komet farer gjennom rommet, følges den gjerne av en sverm av små stein. De kan være veldig langt unna selve kometen og nå den er i nærheten av jorda treffes vi gjerne av en masse småstein som brenner opp i atmosfæren.

Pingualuit-krateret nord i Canada er 1,4 millioner år gammelt, 3,44 km i diameter og huser en 252 meter dyp innsjø.
Pingualuit-krateret nord i Canada er 1,4 millioner år gammelt, 3,44 km i diameter og huser en 252 meter dyp innsjø. Foto: Nasa

Kometer

En komet er noe helt annet enn en meteor. De fleste kometer kommer fra svært langt ute i solsystem. De har sannsynligvis sin opprinnelse i det som kalles Oorts sky som ligger helt i yttergrensen av solens gravitasjonsfelt, rundt en fjerdedel til neste stjerne.

Når slike enorme objekter kommer i nærheten av jorda, er det dramatisk.

I 1908 eksploderte det som var et fragment av en asteroide eller komet fem til ti km over bakken nær Tunguska i Sibir. Sannsynligvis skjedde det mellom fem og ti km over bakken med en antatt styrke på fra 10 til 15 megatonn TNT. Det er antatt at fragmentet var et sted mellom 60 og 190 meter stort. Eksplosjonen veltet rundt 80 millioner trær over et område på mer enn 2000 km2.

Kilde: Leder i Norsk Astronomisk Selskap, Tor Einar Aslesen. Artikkelen ble først publisert i Teknisk ukeblads månedsmagasin 7/2021.

Les også

Kommentarer (5)

Kommentarer (5)

Eksklusivt for digitale abonnenter

På forsiden nå