«Oljen er den nye oljen», sa en vittig tunge på den tradisjonsrike Sandefjord-konferansen i mai. Fjorårets politiske norgesmesterskap i lete- og produksjonsstans på sokkelen er for lengst avlyst. Olje- og gassindustrien har gjenvunnet selvtilliten og produserer det remmer og tøy kan holde til høye priser – med både norske og EU-myndighetenes velsignelse. Skal det settes en sluttdato for produksjon av olje og gass, må det i så fall bli svært mange år frem i tid. Det grønne skiftet er på gang, men lar seg ikke gjennomføre over natten. I mellomtiden vil Europa og verden være avhengig av å bli tilført norsk olje og gass med lavest mulig klima-ulempe.
Klimakrisen er like fullt en realitet, og målene i Paris-avtalen lar seg ikke neglisjere. Konsekvensene av en overopphetet klode blir tydeligere dag for dag. For vår del blir spørsmålet derfor hvordan både vår fremragende olje- og gassindustri og annen industri som slipper ut CO2, gjennom målrettede tiltak likevel kan bidra til at vi skritt for skritt nærmer oss nullutslippssamfunnet.
Norge går foran med Langskip
Norge har med Langskip-prosjektet gått foran i Europa med satsing på karbonfangst og -lagring (CCS). Fra to utslippspunkt på Østlandet, Norcems sementfabrikk i Brevik og Hafslund Oslo Celsio, skal det til sammen fanges 0,8 tonn flytende CO2 årlig for transport til Øygarden og deretter i rør til et lager under havbunnen i Nordsjøen. Lagringsdelen av prosjektet, Northern Lights, vil etter hvert få en kapasitet for mottak av fem millioner tonn CO2 hvert år, med mulighet for noe utvidelse. Med den interessen dette lagringstilbudet er blitt møtt med både i norsk og europeisk industri, er det sannsynlig at Northern Lights vil være fullbooket allerede fra starten i 2024.
Norge vil med disse prosjektene vise at håndtering av CO2 fra utslippstunge industrier konseptuelt er mulig. Det er bra. Men Langskip og Northern Lights er en pilot som bare vil løse en liten del av den utfordringen industrien i vår del av verden vil ha med å få håndtert CO2. Behovet for lagringsplass vil bli langt større, og kostnadene per tonn må bringes ned til et helt annet nivå.
Et mega CO2-lager for virkelig store mengder, det vil si gigatonn (tusen millioner tonn) CO2, vil likevel kreve langt større investeringer enn Langskip-prosjektet til 25 milliarder kroner.
OD mener utvinning kan øke med CO2
Når norsk olje og gass i overskuelig fremtid skal og må være en del av løsningen på Europas energibehov, blir det viktig å utforske hvordan utslipp i produksjonen ytterligere kan reduseres. Dessuten må man stille spørsmålet ved om CO2 faktisk kan bli en innsatsfaktor som bidrar til økt utvinning fra eksisterende felt med positive klima- og miljøkonsekvenser.
I en rapport om «Avanserte utvinningsmetoder» fastslår Oljedirektoratet (OD) at halvparten av de gjenværende oljeressursene på norsk sokkel som teknisk lar seg utvinne, krever avanserte metoder, såkalt «Enhanced Oil Recovery» (EOR) for å bli produsert. OD skriver at «Det er viktig at nye metoder for økt utvinning blir testet, kvalifisert og tatt i bruk på norsk sokkel innen rimelig tid for å unngå at betydelige oljevolum går tapt».
OD påpeker at vann- og/eller gassinjeksjon brukes på de fleste norske oljefelt for å få mer olje ut av reservoarene. Injeksjon blir brukt til å holde trykket oppe og til å sveipe reservoarene. Men selv etter dette er det en anselig mengde olje igjen i reservoarene.
I gjennomgangen av iverksatte og mulige EOR-tiltak fremholder OD også at CO2 kan gi økt utvinning. Det vises til at både direktoratet og selskapene har gjort flere studier for å se hvordan utvinningen på produserende felt på norsk sokkel kan økes ved injeksjon av CO2 som EOR-metode og at disse studiene viser positive resultater.
Gode erfaringer i USA og Canada
Det interessante i denne sammenheng er at det under havbunnen i Nordsjøen finnes rike muligheter for lagring av CO2; enorme avsetninger av sand erodert fra de kaledonske fjellkjedene ligger begravd under tette lag av skifer og kalkstein. Sandsteinene har fungert som reservoarer for akkumulasjoner av olje og gass i millioner av år, men er nå i ferd med å bli tømt. Mange store felt har nådd haleproduksjon, men utvinningen kan forlenges ytterligere med injeksjon av CO2.
Å fordrive olje i reservoarene med CO2 er en teknologi som lenge er blitt benyttet i USA og Canada, som regel etter at injeksjon av vann har vist redusert effekt. I en rapport fra NTNU om temaet fremgår det at etter nesten 30 års erfaring og mer enn 80 CO2-prosjekter har man lykkes med å øke utvinningen med 7 til 15 prosent ut over det opprinnelige volumet. I tillegg til de økonomiske gevinstene er det viktig å presisere at benyttet CO2 blir værende i undergrunnen for alltid.
Forskere ved Sintef har sett på områder og felt i Nordsjøen som vil kunne egne seg for CO2-metoden, blant andre Ekofisk, Brage, Oseberg Sør, Troll, Gullfaks, Snorre og Statfjord. I Norskehavet er også Norne-feltet en potensiell mulighet.
Mangler insentiver for karbonfjerning: – Haster å få på plass
Vi kan hvis vi vil!
På tross av at både OD og oljeselskapene har gjort studier som indikerer økt utvinning ved bruk av CO2, er det verken i Norge eller i andre oljeproduserende land i Europa tatt beslutninger om å investere i etablering av CO2-lagre i kombinasjon med EOR. Dette krever betydelige investeringer i infrastruktur, som oljeselskapene ikke vil ta uten støtte fra myndighetene. Aktørenes tilbakeholdenhet skyldes til dels en oppfatning av høy risiko forbundet med å introdusere CO2 i eksisterende brønner og anlegg på installasjonene, samt de generelt sterke føringene EU gjennom taksonomien har lagt for utfasing av fossil energi. Omdømmerisikoen er blitt ansett å være for høy i forhold til det økonomiske potensialet i et høyere produsert volum. Med den endring som det siste året har funnet sted i vurderingen av norsk olje og ikke minst gass for energisikkerheten i Europa, samt det økende behovet for å håndtere CO2 fra industrien, bør man imidlertid se på dette med nye øyne.
For ut over de økonomiske, klima- og miljømessige fordelene som allerede er nevnt ved injeksjon av CO2 som EOR-metode, er det også klart at økt utvinning og forlenget levetid på eksisterende felt vil gjøre det mulig å utsette og kanskje unngå ytterligere bygging av nye oljefelt, noe som åpenbart vil minske det totale miljø- og klimaavtrykket. På samme måte vil revidert bruk av eksisterende infrastruktur kunne begrense eller unngå bygging av nye installasjoner. Det er også viktig å påpeke at mengden lagret CO2, som funksjon av EOR, vil være langt større enn hva økt utvinning vil skape av CO2-utslipp.
For å lykkes med CO2-lagre og økt utvinning må det planlegges godt. Mange oljefelt er i ferd med å tømmes, og konversjon av eksisterende hale-produksjon til også å fungere som EOR og CO2-lager vil ta mer enn fem år. Vi har derfor et vindu nå for å planlegge og iverksette økt utvinning med CO2 og dermed realisere et «kinderegg». Norsk olje- og gassnæring har utvilsomt de nødvendige teknologiske forutsetningene for å gå løs på oppgaven – men i tillegg til evne trengs det politisk støtte og aksept for løsningen og sterk vilje!
Olje, gjødsel og mer olje: Her er Norges største utslippspunkt
