Et klimavennlig samfunn vil være et godt samfunn, mener Cicero-direktør Kristin Halvorsen. Men det vil kreve mye av oss å komme dit, for teknologien kan ikke redde oss denne gangen.
Det er en kjølig mai-dag etter noen midtsommer-varme uker i april. En slik dag som gir påfyll av vårsnø i fjellet, og hageblomstene i lavlandet frostskader. Hos Cicero Senter for klimaforskning i Oslo jobber flere av verdens fremste klimaforskere. De er eksperter på atmosfæreforskning, klimaeffekter, utslippsreduksjoner, klimasystemer og klimafinans.
Mellom cellekontorene med glassvegger fordelt over to etasjer i Forskningsparkens sør-vestvendte fløy, rusler Kristin Halvorsen. Denne måneden er det nøyaktig fem år siden hun hadde sin første arbeidsdag her. Etter 24 år som stortingsrepresentant for SV, 15 år som partileder og to perioder som minister – først som finansminister og så kunnskapsminister – tok hun seg et halvt års fri etter hun hoppet av rikspolitikken før hun begynte i ny jobb som direktør i Cicero.
Nå har hun nettopp fått tilbud om å gå i gang med en ny åremålsperiode på fem år. Det har hun takket ja til.
– Det er et kjempeprivilegium å være i en jobb hvor en lærer noe nytt hver dag! Å kunne gå og spørre og være i dialog med kolleger som er toppforskere er fantastisk morsomt og interessant. Jeg er veldig heldig som får lov til å jobbe med noe så viktig som det klimaspørsmålet er, sier hun stolt.
Stor anerkjennelse
Og hun har grunn til å være stolt over posisjonen Cicero har fått som et av de ledende klimaforskningsinstituttene i verden. Bak glassveggene jobbes det for fullt med forskning som skal bli en del av grunnlaget for den neste rapporten fra FNs klimapanel (IPCC) i 2021. Inn mot denne rapporten har Cicero en nestleder i den naturvitenskapelige arbeidsgruppen, og seks hovedforfattere i andre arbeidsgrupper. Faktisk har klimaforskningssenteret med drøyt 80 ansatte den største andelen hovedforfattere til FNs klimapanels arbeidsgrupper i verden, målt etter antall ansatte.
– Det er en veldig stor anerkjennelse for våre forskere, sier hun.
Før Kristin Halvorsen begynte i Cicero, var hun usikker på hvordan hennes lederrolle skulle bli. Hun er den første direktøren som ikke selv har vært forsker, og var spent på mottakelsen. Men overgangen har ikke vært så stor fra å være leder i politikken til å bli leder i akademia, føler hun.
– Forskere er veldig sjølgående mennesker. Jeg synes de ligner ganske mye på SV-ere, på den måten at de må vinnes litt hver dag. Oppegående, velinformerte arbeidstakere må inkluderes og involveres i diskusjonene om hvor vi går, hva vi prioriterer og hvordan vi skal organisere oss. De finner seg ikke i å bli fortalt at jeg har bestemt at «sånn er det». Uten god begrunnelse får man ikke folk med seg.
Ruster seg for romfartshavari
Ingen vei utenom
For mange år siden sa Kristin Halvorsen at hun drev med politikk fordi hun hadde tro på framtida og ville være med og påvirke den i en mer rettferdig og miljøvennlig retning. Det er fortsatt mye av det samme som driver henne, men heldigvis trengs ikke lenger så sterk argumentasjon for å få folk til å forstå at vi har et klimaproblem. Det holder å slå i bordet med fakta og forskning. Der er forskjellen stor fra politikkens stemmesanking, selv om den er nødvendig for å iverksette tiltakene som gjør at vi når klimamålene.
– Vi er i en situasjon hvor global oppvarming pågår med stor styrke, og hvor vi er helt nødt til å redusere utslippene i enormt omfang om vi skal klare å hindre de mest alvorlige utslagene av endret klima. Det er ingen grunn til å lene seg tilbake og tenke at dette ordner seg sjøl. Absolutt ikke. Det er ingen vei utenom. Men valgperiodene er bare fire år, så da blir det jo lett å skyve på ubehagelighetene, sier hun.
Cicero har gjort en holdningsundersøkelse rundt klima og klimapolitikk som viser at mange er innstilt på å bidra for å få ned utslipp som påvirker klimaet. Halvorsen tror derfor at de store partiene har større handlingsrom enn det de kanskje selv tror.
– Vi vet at hvis vi skal endre holdning og hvordan vi oppfører oss, så trenger vi noen positive alternativer – samtidig som vi trenger at de miljø- og klimafiendtlige alternativene blir dyrere og vanskeligere. Det er den kombinasjonen som gjør at vi faktisk endrer oss. Jeg tror at velgerne tåler å utfordres på dette, sier Halvorsen.
Elefanten i rommet
I Norge er og blir den største elefanten i rommet produksjonen av olje og gass. De edle dråpene vi nå i årtier har pumpet opp fra havområdene våre, forvaltet inntektene av på en slik måte at det har kommet hele samfunnet til gode, og som har gitt oss en rikdom som en hel generasjon har vokst opp med at vi «alltid» har hatt. Og kanskje tar som gitt. Kristin Halvorsen mener dette er den største utfordringen for det norske politiske miljøet:
– Norsk klimapolitikk og olje- og energipolitikk må henge sammen. For om vi skal lykkes med klimapolitikken så er det ikke mulig å tenke seg at vi kan pumpe opp all oljen og gassen som vi har mulighet til i Barentshavet og Nordsjøen. Noe må bli liggende – både her og globalt. Spørsmålet er om vi klarer å stoppe i tide? Klarer vi å fase det ut på en styrt måte, før vi får masse feilinvesteringer som ikke vil gi avkastning på sikt?
Og så sier hun ordene hun egentlig har lovet seg selv å ikke si, hun som er livredd for å bli den syvende mor i huset som piper ned fra hornet på veggen:
– Hvis jeg fremdeles var i politikken! Da hadde jeg virkelig satt noen på jobben med å tenke ut forskjellige alternativer til hvordan vi skal få til en styrt avvikling. Er incentivene vi hadde da vi skulle bygge ut de riktige når vi skal fase ut? Hvordan kan det gjennomføres på en måte som gjør at vi oppfyller klimapolitikken uten å tape unødige penger? Jeg mener hele den norske økonomien burde stresstestes opp mot en vellykka klimapolitikk. Heldigvis har regjeringens Klimarisikoutvalg foreslått det samme. Det blir spennende å se hvordan det følges opp.
Fosen-striden: I dag møter 18 ungdommer i retten
Styrt avvikling
– Hva tror du en stresstest av norsk økonomi uten oljeproduksjon ville vist?
– Det er bare 11 år til 2030, når vi globalt sett skal ha halvert utslippene våre. Da må det i hvert fall reises store spørsmålstegn ved om det skal legges ut nye områder for utvinning, og om vi skal lete videre. Dette er stort og komplisert, og det krever mot fra de største partiene å gå i gang med en slik jobb. Men det er helt sikkert at hvis vi klarer å gjøre dette på en styrt måte, så vil det bli bedre enn om det skjer gjennom sjokk i økonomien – i form av plutselige, voldsomme, dramatiske fall i oljepris og -etterspørsel, sier Halvorsen.
Hun mener oljefondet kan bli en viktig nøkkel, selv om tilførselen av nye inntekter fra olje og gass synker.
– Vi kan ikke forvente at veksten i oljeinntekter vil fortsette i samme omfang som før, og vi kan heller ikke forvente at vi får nye næringer som kan skatte 78 prosent slik oljenæringen gjør. Men samtidig er det ikke tilførselen av nye penger fra olje og gass som gjør at oljefondet har et stort overskudd, det er forvaltningen av pengene de allerede har. Vi kan ikke fortsette med å smøre økonomien vår med økte årlige overføringer fra oljefondet fremover. Vi må gjøre hardere prioriteringer og tenke smartere på alle områder.
– Jeg er sikker på at alle ingeniører som leser Teknisk Ukeblad, og har jobbet innen olje og gass, har vært med på en trimming etter oljeprisfallet som har gjort at de har måttet kutte kostnader på en måte man ikke trodde var mulig tidligere, fordi økonomien har vært mye trangere. Det vil komme på andre områder også, og det er kanskje den største utfordringen vi må gjennom, sier Halvorsen, som tross alle dystre spådommer om framtida mener historien har vist at vi kan takle dramatiske endringer.
På 60-tallet var det stjerner ved de vanskelige mattestykkene i skolebøkene fordi jentene ikke trengte bry seg med dem siden de bare skulle ta seg av husholdningsregnskap, og på 70-tallet var det forbudt i straffeloven å være homofil. I dag har vi kvinnelig statsminister og lager utredninger om hvorfor gutter faller ut i utdanningssystemet, og folk av samme kjønn kan gifte seg i kirken. Og kanskje ikke en like skjellsettende endring, men likevel nokså dramatisk: Hvem hadde trodd for fem år siden at halvparten av bilene som skulle selges i Norge i 2018 skulle være ladbare, eller at den mest solgte bilen skulle være en elbil?
400 mill. i hydrogen-støtte: – Ikke sikker på at vi får en ketchup-effekt
Elektrifisering og CCS
– Selv om de norske subsidiene av elbiler har vært omfattende, så er det helt opplagt at vi har vært et laboratorium for utvikling av elbiler til noe som har en bruksverdi og rekkevidde som driver utviklingen videre. Akkurat som de tyske solcelle-subsidiene var bakgrunnen for den videre teknologiutviklingen i Kina som har gjort at prisen på solenergi har falt med 90 prosent i løpet av forholdsvis få år. Ved å bruke etterspørselen i vårt eget marked og gjennomføre tiltak, kan vi bidra et stykke på vei, selv om mye selvfølgelig kan produseres billigere i andre markeder, sier Halvorsen.
– Er det andre industriområder hvor du ser for deg at Norge kan fungere som et laboratorium på samme måte som med elbiler?
– Alt innen elektrifisering er en god strategi for Norge, siden vi har så mye vannkraft. Jeg tenker utvikling av batterier, videre elektrifisering av fergetrafikk og havner – og flere nullutslippsskip og etter hvert hydrogenskip til transport. Det er et veldig viktig område vi kan ta, og som treffer godt med vår næringsstruktur som skipsbyggingsnasjon, samtidig som det er et stort internasjonalt satsingsområde, sier Cicero-direktøren, som mener det offentlige i enda større grad bør kreve utslippsfrie byggeplasser og elektrisk drift av ferger i anbudskonkurranser, for å drive utviklingen raskere frem.
Og så er det selvfølgelig fangst og lagring av CO2.
– Alle framskrivinger for å unngå en global oppvarming over halvannen eller to grader, har et stort omfang av fangst og lagring av CO2. Her har vi erfaring helt tilbake til Sleipner på 90-tallet. Om vi finner en løsning for å skipe CO2-en fra sementfabrikker og avfallsanlegg og andre typer industri til Norge, for å lagre den i alle disse reservoarene som etter hvert blir tomme, så har vi en kjempeindustri, sier hun.
For billige kvoter
Halvorsen mener at utfordringen i dag er at det er for billig å slippe ut CO2. Et eksempel: I Norge pågår to forprosjekter for karbonfangstanlegg – ved Fortum Oslo Varme på Klemetsrud i Oslo og ved Norcem i Brevik. I tillegg har Equinor, Shell og Total prosjektet Northern Lights for transport og lagring. Alle tre finansieres av Gassnova.
Men mens den europeiske kvoteprisen for CO2-utslipp i dag bare så vidt er over 20 euro/tonn, viser Cowi sine beregninger fra Fortums anlegg på Klemetsrud at prisen for å fange, transportere og lagre CO2-en vil være 3-500 euro/tonn. Det tilsvarer 15 til 25 ganger kvoteprisen.
– Kvoteprisen er så lav at det er umulig å få en forretningsmodell på plass som gjør alternativene lønnsomme, og da får man heller ikke på plass verdikjeder som driver frem nye, miljøvennlige og konkurransedyktige løsninger. Så enten må du stille krav til utslipp og styre konsesjoner og reguleringer, ellers må du prise CO2-utslippene så høyt at det lønner seg for de som slipper ut å betale noen for å kjøre den bort, sier Halvorsen.
Men uansett industrielle, politiske og teknologiske løsninger, er Kristin Halvorsen overbevist om at vi alle må tenke og handle smartere om vi skal nå klimamålene. Vi må gå mer, sykle oftere og reise mer kollektivt. Vi må fly mindre og gjenbruke mer.
– Jeg tror det kommer til å skje mye på sirkulærøkonomi. At vi kjøper færre ting, men av høyere kvalitet. At vi leier ut det vi eier, istedenfor å selge det. At kollektivtrafikk, delingsbiler og autonome busser vil gjøre at vi endrer innstilling fra at bil er noe vi absolutt må eie, til at det er en tjeneste vi kan benytte. Og jeg tror dette også vil endre holdninger til hvordan vi bor, og hva vi vurderer som livskvalitet i så måte. Om vi ikke må ha seks driller i boden og fire sykler i garasjen, men heller kan leie en slagbor når vi trenger det og en landeveissykkel når vi trenger det, så kanskje vi kan spare inn en del kvadratmeter i boareal også? Utfordringen blir jo å finne de modellene som gjør at vi kan få til en god klimapolitikk uten å miste en rettferdig fordelingspolitikk. Det er kjempeviktig, og det mener jeg forskningen kan bidra med, sier Halvorsen.
Helikopterulykken: – Ufattelig trist
Ingeniør-barndom
Halvorsen sier selv hun har stor tro på ingeniører etter å ha vokst opp i en ingeniørkultur i Porsgrunn. Faren hennes var ingeniør og direktør ved Hydro Rafnes. Hun er sikker på at vi kan produsere ting på nye måter og finne mye bedre løsninger enn det vi har hatt til nå. Likevel tror hun ikke teknologien kan redde oss fra klimaendringene.
– Det materielle forbruket vårt er enormt, og vi kan ikke bare fortsette som før. Teknologien kan ikke redde oss her. Vi klarer ikke å endre klimaet uten å legge om måten vi lever på. Vi må ha noen verdiendringer i forhold til hva vi faktisk gjør. Det er helt utenkelig at resten av verdens befolkning kan ha et materielt forbruk som ligner vårt uten at vi har ødelagt kloden totalt. Og det er heller ikke sånn at vi har blitt så veldig mye lykkeligere de seinere åra av det økte materielle forbruket. Jeg tror i alle fall ikke at det er mer og mer og større og større som vil gjøre oss lykkelige i framtida. Jeg tror det er helt andre kvaliteter. Det er ikke noe dårligere liv i et klimavennlig samfunn, sier hun.
Enorme mengder EE-avfall er en katastrofe for miljøet
Late lørdager
Til tross for et fortsatt høyst levende samfunnsengasjement, synes Kristin Halvorsen det er deilig å ikke være politiker lenger. Å slippe å sprette opp grytidlig i helgene for å rekke politiske forpliktelser. Hele det første året etter hun sluttet i rikspolitikken bråvåknet hun med et gisp hver lørdag morgen, overbevist om at hun skulle vært på Gardermoen eller hadde mistet et fly.
– Når sjokket hadde lagt seg og jeg innså at jeg ikke skulle noen steder, men isteden kunne somle opp av senga, hente avisa og brygge meg en kopp kaffe, det var en luksusfølelse som var helt utrolig. Å stort sett ha fri i helgene er fortsatt noe jeg ser på som et kjempeprivilegium, sier hun.
Det er også deilig å kunne være mer anonym på gata. Å ikke bli gjenkjent hver gang hun og mannen Charlo går ut av døra. De har bodd midt på Grünerløkka i 30 år, og da de flyttet for få år siden, flyttet de 100 meter – innen samme borettslag. De nyter å ha så mange kulturtilbud i gangavstand, og bruker byen mye. Med fri i helgene blir det også flere muligheter for turer til hytta hun eier sammen med sine tre søsken ved sjøen i Horten, eller tømmerhytta foreldrene deres har midt i skogen i Telemark. Det er kun for å komme seg til disse hyttene de har beholdt den 17 år gamle Peugeout-en de har i garasjen.
– Det mest miljøvennlige valget for oss er å kjøre den til den ikke går lenger. Og når den ryker håper jeg vi har kommet så langt i delingsøkonomien at vi ikke trenger egen bil, men kan bli med i et velfungerende bildelingssystem. Jeg krysser fingrene.
Havarikommisjonen får amerikansk hjelp etter helikopterulykken
