Slik fungerer det unike systemet: Høydebassenget er i midten av tunnelen. Vannet føres ut via vannledninger med en helning på 1,2 prosent, og forsyner tunnelens brannhydranter. (Illustrasjon: Kjersti Magnussen)
Prosjektleder Odd Johansen (til venstre) og assisterende prosjektleder Trond Øygarden. (Bilde: Mathias Klingenberg)
Assisterende prosjektleder Trond Øygarden inne i et av tunnelens tolv tekniske rom. (Bilde: Mathias Klingenberg)
PE-skumplater monteres på tunnelens vegger. (Bilde: Mathias Klingenberg)
Tunnelen er nå asfaltert. (Bilde: Mathias Klingenberg)
Assisterende prosjektleder Trond Øygarden (til venstre) og prosjektleder Odd Johansen. (Bilde: Mathias Klingenberg)
Assisterende prosjektleder Trond Øygarden ser opp mot vann som drypper fra en bolt i taket. (Bilde: Mathias Klingenberg)
Tunnelen skal etter planen åpne i desember 2019. (Bilde: Mathias Klingenberg)
Prosjektet har et budsjett på 2,2 milliarder kroner, og har foreløpig holdt seg innenfor dette. (Bilde: Mathias Klingenberg)
Vegvesenet brukte tre salver på å sprenge ut høydebassenget i fjellet. (Bilde: Mathias Klingenberg)
En stige fører opp til høydebassenget. (Bilde: Mathias Klingenberg)
Brannhydranter finnes for hver 375 meter. (Bilde: Mathias Klingenberg)
Inngangen fra Hjartdal-siden. (Bilde: Mathias Klingenberg)
Tunnelen er 9,4 kilometer lang. (Bilde: Mathias Klingenberg)
Vannspeilet skjuler et høydebasseng på 450 kubikkmeter. (Foto: Mathias Klingenberg)

Mælefjelltunnelen

Brannmannen fant den unike løsningen for tunnelens vannproblem på et 120 år gammelt høyfjellshotell

Bygget eget vannbasseng midt inni tunnelen.

Et par småglatte, litt for store gummistøvler tråkker nervøst opp en rundt 15 meter høy, vertikal metallstige. TUs utsendte klatrer mot toppen av det som er noe helt unikt i tunnelsammenheng: Mælefjelltunnelens høydebasseng – et 450 kubikkmeters stort vannmagasin som befinner seg midt inni den 9,4 kilometer lange tunnelen som forbinder Hjartdal og Seljord kommune.

Vannspeilet skjuler et høydebasseng på 450 kubikkmeter. Foto: Mathias Klingenberg

Statens Vegvesen har dedikert tre salver til å sprenge ut vannmagasinet som skal rengjøre og slukke branner i Østlandets lengste tunnel.

– Det finnes ingen vannverk i nærheten med nok kapasitet, så vi måtte skape vår egen løsning, sier Jhonny Brenna, leder av forebyggende avdeling i Notodden Brannvesen, til TU.

Store utfordringer

Alle tunneler trenger tilgang på vann – både for brannberedskap og til vask. Noen ganger finnes det et offentlig ledningsnett som tunnelen kan kobles til. Et tradisjonelt alternativ er at Vegvesenet medfinansierer en tankbil det lokale brannvesenet kan bruke ved behov.

Vegvesenets arbeidsgruppe, som også involverte rådgiver Sweco samt representanter fra Notodden og Vest-Telemark brannvesen, hadde imidlertid helt spesifikke utfordringer ved Mælefjelltunnelen.

Mælefjelltunnelen

Lokalbefolkningen i Hjartdal og Seljord har diskutert behovet for en tunnel i området siden 80-tallet. I 2012 ble reguleringsplanen klar og året etter startet byggingen. Tunnelen skal redusere kjøretida mellom Gvammen i Hjartdal kommune og Århus i Seljord kommune med 18 minutter for tunge kjøretøy, et kvarter for personbiler. Den korter ned E134 med elleve kilometer og blir en hovedveiforbindelse mellom Øst- og Vestlandet.

Hele tunnelen er nå asfaltert. Elektroinstallasjonen begynner til høsten. Tunnelen skal etter planen åpnes i desember 2019.

Tunnelen ligger ikke i nærheten av et offentlig vannledningsnett. En tankbil med ti kubikk vannbeholder ville ved en nødsituasjon bety mange turer inn og ut av den lange tunnelen for å fylle på vann.

Vegvesenet har hatt store problemer med vanntrykk helt opp i 87 bar under driving av tunnelen. Det kom som følge av sprekker i det steinharde kvartsitt-berget. De vurderte å bruke dette vannet som brannvernkilde, men det ble vurdert som for ustabilt.

Dermed måtte prosjektgruppa tenke nytt.

Hotellets to nedgravde vannbeholdere

Inngangen fra Hjartdal-siden. Foto: Mathias Klingenberg

Brannmann Brenna var i forkant av et arbeidsmøte i 2010 på tilsyn ved Tuddal høyfjellshotell. Hotellet har eksistert siden 1895 og er selvforsynt med vann fra grunnvannbrønn og eget renseanlegg. Hotellets sprinkelanlegg forsynes av to store nedgravde vannbeholdere.

Her ble ideen om et eget vannreservoar for tunnelen sådd: Hva om man kunne tilpasset ideen om et desentralisert vannreservoar til tunnelen?

– Ideen min var å ha et vannreservoar rett utenfor tunnelen. Arbeidsgruppa kom i fellesskap frem til at anlegg midt i tunnelen var en bedre løsning, både med tanke på vedlikehold og at vannet måtte pumpes inn, forteller Brenna.

En stige fører opp til høydebassenget. Foto: Mathias Klingenberg

Prosjektgruppa utformet tunnelen slik at det høyeste punktet befinner seg i midten, og at den heller 1,2 prosent på hver side. Sweco regnet seg fram til plasseringen av bassenget slik at det naturlige trykket ble høyest mulig.

Fra bassenget går to 200 millimeters vannledninger som ved hjelp av naturlig fall fører vannet ut mot de to tunnelåpningene. Hver 375. meter forsyner vannledningen en brannhydrant. Brannvesenet kan koble seg på alle hydrantene, fra utsiden og helt inn i midten av tunnelen. Systemet er dermed ikke avhengig av elektrisitet for å fungere. 

3000 liter i minuttet

Vannledningens tykkelse er dimensjonert for brannvesenets krav om 2000 liter vann i minuttet i minst to timer. Det naturlige trykket fra vannledningene er riktignok ikke kraftig nok for brannslukking. Et sug fra brannvesenets mobile motorbrannpumper jekker derfor opp trykket til 3000 liter i minuttet.

En løsmassebrønn sørger for å etterfylle bassenget ved behov.

– Vi vurderte både grunnvannsbrønn i fjell og løsmassebrønn. En grunnvannsbrønn pumper opp 2-3 kubikk i timen, mens en løsmassebrønn klarer åtte kubikk på samme tid. Derfor valgte vi én løsemassebrønn i stedet for 3-4 grunnvannsbrønner. Dette gir brannvesenet mer enn nok vann, sier Trond Øygarden, assisterende prosjektleder i Vegvesenet.

Høydebasseng-løsningen var med en estimert kostnad på 11,5 millioner kroner den marginalt billigste av tre brannvannalternativene Vegvesenet vurderte.

Brukes også til å vaske tunnelen

Prosjektet har et budsjett på 2,2 milliarder kroner, og har foreløpig holdt seg innenfor dette. Foto: Mathias Klingenberg

Samtidig vurderte de separate løsninger for vask av tunnelen. To ganger i året må tunnelen vaskes, noe som krever rundt 700.000 liter med vann. Til dette vurderte Vegvesenet både utendørs og innendørs basseng.

Løsningen ble imidlertid påfallende enkel: Høydebassenget, som egentlig skulle romme 270 kubikkmeter, skulle i stedet dimensjoneres for 450 kubikkmeter med vann. Dermed kunne bassenget fungere både til brannslukking og tunnelvask.

– Det ble en gullpakke, sier Elling Krosshus, leder for beredskap i Notodden Brannvesen.

Han mener løsningen vil gagne seg stort, både med tanke på vedlikehold og beredskap.

– Bare tenk på utgiftene forbundet med vaskingen. Vannmengden ville krevd 70 tankbiler to ganger i året. Ideen er like genial som den er spektakulær. Man slår flere fluer i samme smekk og får lave driftsutgifter, sier Krosshus.    

Mulig ny standard

Brannhydranter finnes for hver 375 meter. Foto: Mathias Klingenberg

Både Krosshus og Brenna fremhever at det var arbeidsgruppens som sammen kom frem til løsningen.

– Vi spilte på hverandres sterke sider, og Vegvesenet var oppriktig interessert i innspill fra fagetatene, sier Krosshus.

– Det var en fruktbar idémyldring, forteller Ole John Almenning, branninspektør i Vest-Telemark Brannvesen.

Verken Vegvesenet, rådgiver Sweco eller brannvesenet har hørt om en tilsvarende løsning i andre tunneler.

– Vi var enige om at dette var en ny, interessant måte å løse det på, sier Svein Gøytil, rådgiver i Sweco.

Tunnelen er 9,4 kilometer lang. Foto: Mathias Klingenberg

– Det er en anerkjent måte å sørge for vanntilførsel på som vi har hørt om lenge, men aldri i en veitunnel, sier brannmann Brenna.

Nå kan løsningen spre seg til flere tunneler, skal vi tro de involverte i prosjektet.

– Vi var på et møte tidligere i vår med Vegvesenet. Her fikk jeg inntrykk av at ideen er spredt videre, at de tar med seg dette som en mulig standard for utvikling av nye tunneler i Norge, sier Brenna.

Ettløpstunnel uten nødutganger

Et utvalg risikoreduserende tiltak

– 24 backupbatterier (UPS-er) som skal sørge for strømtilførsel i to timer etter at det elektriske anlegget er nede. Den vanlige standarden er én time med backupbatterier.

– 18 automatiske bommer som stenger av ulike deler av tunnelen i en nødsituasjon.

– 32 kraftige vifter på 30 kW skal gi best mulig klima i tunnelen. De kan også fjernstyres i en nødsituasjon slik at røyken kontrolleres.

– 200 kameraer direkte tilkoblet Vegtrafikksentralen kan detektere hvor i tunnelen nødsituasjonen utslipper seg. Kameraene bruker et avansert hendelsesidentifiseringssystem som analyserer videobildene. Ved bruk av en av tunnelens 85 nødtelefoner, vil operatøren hos Vegtrafikksentralen få opp hendelsen på video og vite akkurat hvor oppringeren befinner seg.

– 200 høyttalere som skal kunne kommunisere med publikum i tunnelen.

– 10.000 meter ledelysstripe som folk kan ta på og følge til fots.

– 2 fritekstskilt, 4 mekanisk variable skilt, 70 innvendig belyste skilt og 200 utvendig belyste skilt.

– Det er aldri mer enn 125 meter mellom hver nødstasjon, og tunnelen har sju snuplasser for lastebiler og vogntog. I re av disse kan vogntog vende uten å rygge. Havarilommer finnes hver 375. meter.

– Brannhydranter finnes for hver 375. meter.

Vanntilførsel er langt fra eneste utfordring når det kommer til brannsikkerhet i en lang tunnel som Mælefjelltunnelen. Dette er nemlig en ettløpstunnel uten nødutganger.

Vegvesenets egen håndbok krever nødutganger når tunnelen er over én mil lang og årsdøgntrafikken (ÅDT) er på mer enn 4000. En nødutgang kan for eksempel fortone seg som et ekstra tunnelløp, rømningstunneler eller dører direkte ut i det fri. Mælefjelltunnelen har en estimert ÅDT på 5000, men mangler altså 600 meter på mila i lengden. 

I tillegg har Notodden og Vest-Telemark brannvesen nokså lang responstid på hendelser i tunnelen (30 minutter til Gvammen-inngangen og 10-20 minutter til Århus-inngangen, ifølge Vegvesenets egen risikovurdering)

Vegvesenet vurderte det som for dyrt å bygge ekstra tunnelløp eller rømningstunneler gjennom fjellet, og det var heller ikke fysisk mulig å lage dører som fører ut i det fri. Vegvesenet har derfor satt inn en rekke risikoreduserende tiltak for å kunne bygge tunnelen som en ettløpstunnel uten nødutganger (se faktaboks).

– Det er uansett utfordrende med en så lang tunnel, men de tekniske installasjonene er med på å gjøre den tryggere. Vi håper de også monterer strekningsbaserte fartsmålere slik at tunnelen ikke blir en fartsetappe, sier Brenna.

– Dette skal være en trygg tunnel, forsikrer Øygarden i Vegvesenet.

Under driving av Mælefjelltunnelen traff Vegvesenet og entreprenør NCC på vanntrykk med 87 bar. Bli med inn i tunnelen og hør Øygarden i Vegvesenet fortelle om utfordringene i denne videoen:

Kommentarer (8)

Kommentarer (8)