Statoil og partnerne har behov for å finne rimeligere løsninger i Barentshavet og Johan Castberg. (Bilde: Statoil)

BARENTSHAVET

Barentshavet var oljeindustriens nye lekeplass. Nå utsettes prosjekter og funn leveres tilbake

Historien om en «aprilsnarr» i Finnmark.

Tidlig juli, 2008. Det er lyst døgnet rundt i Barentshavet når den halvt nedsenkbare riggen Polar Pioneer treffer gass under boringen av Ververis-prospektet i lisens 395 for StatoilHydro. Riggen ligger om lag 200 kilometer nord for Nordkapp.

Håp, så tilbakelevering

Oljeselskapene øyner håp, selv om det på dette tidspunktet er vanskelig å anslå hvor mye gass det er snakk om.

Ikke langt unna Ververis blir det senere gjort et funn i Norvarg-prospektet. Denne gangen er ikke Statoil med. Lisensen opereres av Total som blant annet er partner med det nordnorske oljeselskapet North Energy.

Funnet er relativt stort, på opp mot 50 milliarder standard kubikkmeter. Problemet er at funnet også består av den problematiske barentsgassen, som foreløpig er umulig å få ut til markedene.

Men håpet om å få en utbygging av både Ververis og Norvarg lysner ytterligere når Statoil bytter til seg 10 prosents andel, og blir medeier også i Norvarg.

Under ett år senere slukner lysene. Boringen av avgrensningen Norvarg 2 – en såkalt sweet-spot – viser seg ikke å være spesielt sweet likevel.

Ressursanslagene blir nedjustert. I mai 2014 leveres Ververis tilbake til myndighetene. Oljeselskapene synes å gi opp dette området.

Les også: Så stort er oljefunnet Wisting nå. Til neste år kan det vokse enda mer

Lyse utsikter?

Oljevirksomheten i Barentshavet er en mangefasettert sak. Det er en kamp om arbeidsplasser. Det dreier seg om infrastruktur, om «lys i husan», om teknologiutvikling og om norsk fossil energi som skal leveres til markedene.

Men alt dette har et snev av usikkerhet rundt seg. Selv med manglende infrastruktur har man klart det tidligere.

Industrieventyret Snøhvit har gjort at hele Hammerfest har blitt fornyet. Kommunen har, i motsetning til andre Finnmarks-kommuner, kunnet spandere på seg varmekabler i asfalten. Nye bygg har fornyet byen. Flere leverandørselskaper er på plass.

Og mer skulle det bli.

Riggen Polar Pioneer fotografert da den boret for Statoil på Skrugard-feltet i Barenshavet.
Riggen Polar Pioneer fotografert da den boret for Statoil på Skrugard-feltet i Barenshavet. Harald Pettersen/Statoil

Goliat og flere funn

Italienskeide Eni Norge bygger ut Goliat, og flere og flere oljeselskaper har fått opp interessen for området. Flere funn blir gjort: Lundin finner Gotha, østeriske OMV gjør et betydelig funn i Wisting i det kontroversielle Hoop-området. Senere finner selskapet tilleggsvolumer i Hanssen-prospektet.

I tillegg: Tidligere olje- og energiminister Ola Borten Moe åpnet opp Barentshavet sørøst. Det ryktes at fokuset på Lofoten, Vesterålen og Senja gjorde det enklere å få åpnet dette området.

Det må da se lyst ut? Det er vel her fremtidens produksjon av hydrokarboner finner sted? Eller er det ikke så enkelt?

Les også: Statoil: Vi kan revolusjonere måten man borer brønner på

Et risikoområde

I mai i år melder Eni at Goliat-prosjektet er ytterligere forsinket. Nå har prosjektet kostet minst 15 milliarder kroner mer enn opprinnelig anslått. Riktignok har det blitt mange lokale ringvirkninger allerede.

Men det er skjær i sjøen i våre nordligste havområder.

Barentshavet anses som et risikoområde. Flere og flere tar til orde for at oljevirksomheten her kommer til å være et tapsprosjekt.

Blant dem er investor og grunder Jens Ulltveit-Moe.

– Et karbonbudsjett i tråd med togradersmålet gir ikke rom for olje som utvinnes fra kostnadskrevende områder. Det dyre blir ulønnsomt. Logikken er enkel, skrev Ulltveit-Moe i en kronikk tidligere i år.

I august i år var oljeanalytiker Thina M. Saltvedt inne på den samme tematikken.

– En økende fokusering på klima og klimaendringer vil også påvirke oss her i Norge. Vi må belage oss på å gjøre store omstillinger som kan påvirke oljeproduksjon på norsk sokkel og inntektsstrømmene som vi bygger vårt velferdssamfunn på. Nå er tiden inne for å våkne opp, skrev Saltvedt, og pekte på at økende fokusering på klima vil endre rammebetingelsene.

– Endrede rammebetingelser kan gjøre at deler av norsk sokkel vil bli ulønnsom. Det kan bety at oljeformuen må flyttes fra bakken til bok i et saktere tempo enn før eller at faktisk noe må bli liggende igjen urørt.

Konsernsjef Helge Lund fortalte også på ONS i år at norske oljeressurser måtte bli liggende. Ikke nødvendigvis på grunn av klimaet, men fordi prisen på utvinningen ville bli for høy.

Han ville dog ikke si konkret at det var i Barentshavet dette ville være gjeldende.

– Det er en generell betraktning, sa Lund til Teknisk Ukeblad.

Les også: Statoil vil lete enda lenger nord på sokkelen

Investor og industrieier Jens Ulltveit-Moe
Investor og industrieier Jens Ulltveit-Moe mener Barentshavet blir for dyrt og at det ikke vil være lønnsomt. Tormod Haugstad

Aprilsnarren i Finnmark

1. april 2011 melder Statoil at prospektet Skrugard, lokalisert omkring 100 kilometer unna Snøhvit, kan inneholde opp mot 250 millioner fat olje, med en ytterligere oppside på i beste fall 500 millioner fat.

Senere blir Havis-prospektet boret i nærheten, og det viser seg å være massivt, på opp til 300 millioner fat.

I dag heter området Johan Castberg og er beregnet til å ha opp til 600 millioner fat utvinnbare oljeekvivalenter. Det er til sammenligning nesten tre ganger så stort som Ivar Aasen, som for øyeblikket er under utbygging i Nordsjøen.

Men heller ikke det man har sett på som easy money i Barentshavet – olje – er en dans på roser. Det knyttes store forventninger til oljeselskaper og myndigheter med tanke på lokale og regionale ringvirkninger. Og lokaldebattene dreier seg om det blir ilandføring eller ikke.

Til å begynne med så det ut som at ilandføring skulle bli løsningen man valgte på Castberg. Statoil lastet opp med champagne, skrev festtaler, og dro til Veidnes i Nordkapp kommune for å proklamere de gode nyhetene.

– Det er en stor dag for Statoil og for våre partnere Eni og Petoro. Og selvfølgelig også for Nordkapp kommune. En terminal her vil gi grunnlag for videre ringvirkninger fra vår industri, sa daværende sjef for norsk sokkel i Statoil, Øystein Michelsen.

I bakgrunnen lå det snøkledte fjell. Rundt ham klappet lokalbefolkning og politikere.

Her annonserer Statoil ilandføring av Skrugard (ekstern lenke)

Les også: Bransjeveteran: Disse tre sakene skaper blekkflekker på papiret for norsk sokkel

 REALISERER VERDIER: Helge Lund i Statoil.
Statoil og Helge Lund kan ikke love at Johan Castberg blir realisert. Peder Qvale

Helge Lund lover ikke Castberg-realisering

Men kort tid etter annonserte Statoil at prosjektet ble utsatt, blant annet på grunn av de rødgrønnes skatteskjerpelse på sokkelen.

Enda litt senere – 30. juni 2014 forteller selskapet, som er inne i en massiv kostnadsreduksjonsprosess, at en ilandføringsløsning blir 10 milliarder kroner dyrere enn en løsning med flytende produksjon, lagring og lossing (FPSO) – en løsning som blant annet Goliat-prosjektet har gått for.

I tillegg annonserte Statoil ytterligere en utsettelse av Johan Castberg.

– Nei, vi kan ikke spikre at Castberg blir realisert, fortalte konsernsjef Helge Lund til Teknisk Ukeblad under ONS i slutten av august.

Statoils utsettelser og holdningsendringen rundt ilandføringen har skapt rabalder i Finnmark.

– Enten må vi få ilandføring og regionale ringvirkninger. Ellers kan olja bare ligge.

Dette fortalte leder i Finnmark Arbeiderparti, Ingalill Olsen til Teknisk Ukeblad tidligere i år.

Men Statoil mener uttalelsen kun er snakk om uttalelser i kampens hete.

– Jeg har troen på at de aller fleste ønsker et prosjekt og at de ønsker det uansett om det blir ilandføring eller ikke. Vår jobb er å etablere et så godt og robust prosjekt som mulig, sa sjefen for norsk sokkel i Statoil, Arne Sigve Nylund.

Les også: Sverdrup blir 8 ganger så tung som Gudrun og får flere senger enn Stavangers største hotell

Statoils sjef på norsk sokkel, Arne Sigve Nylund vil på ingen måte gi opp Barentshavet. Roald Ramsdal

– Castberg er politisk for Statoil

Oljeanalytiker Christian Yggeseth i Arctic Securities sier til Teknisk Ukeblad at Statoil per nå ikke ønsker å gi et klart signal på om Castberg blir bygget ut eller ikke.

– Det de åpenbart sier er at økonomien i prosjektet slik det står nå, er usikker. Men i mine øyne er det åpenbart at Castberg vil fremstå som kommersielt på ett eller annet tidspunkt.

Han mener at selskapet må finne gode tekniske løsninger for å kunne se en fornuftig avkastning på prosjektet. I tillegg har han en følelse av at Castberg har blitt politisk for Statoil.

– Castberg blir brukt åpent mot myndighetene for å prøve å legge press på dem for å reversere det som ble gjort med friinntektene i sin tid, sier han.

Les også: Petroleumstilsynet vil kreve at oljeselskapene samarbeider i Barentshavet

Olje- og energiminister Tord Lien mener tålmodighet må til i Barentshavet. NTB scanpix

– Bare begynnelsen

Rett på utsiden av Arendal, under årets Arendalsuke, sitter olje- og energiminister Tord Lien med et glass lokal øl i hånda.

Han vil ikke være med på at Barentshavet har vært oppskrytt selv om resultatene i det siste har vært så som så.

Han mener tålmodighet er en viktig egenskap når det kommer til utvikling av petroleumsregioner.

– Barentshavet blir stadig større som petroleumsregion i årene som kommer. Man tror kanskje at ting går fort og av seg selv. Men se på Nordmøre. Der tok det lang tid. Men nå er det mange tusen som er ansatt der, sier Tord Lien.

Heller ikke norsk sokkelsjef i Statoil, Arne Sigve Nylund, vil gå med på at Barentshavet ikke er en del av norsk fremtids verdiskapning.

– Jeg er på ingen måte forberedt på å gi opp Barentshavet. Dette er bare begynnelsen, sier han til Teknisk Ukeblad.

Les også:

Sammenligner ONS med OL på Lillehammer

Fracking-alternativ vinner innovasjonspris