I 2013 fant noen badegjester metallskrap som stakk opp av jorda på gressletta som forbinder de to Langøyene.
Det var forrige generasjons miljøsynder som hadde begynt å komme til syne igjen, og kommunen rykket ut for å ta prøver.
– Vi påviste tungmetall som arsen, bly, sink, kvikksølv, kobber, PAH-forbindelser og litt olje, sier Steinar Sidselrud, sjef for forurensningsseksjonen i kommunens eiendomsetat (EBY).
Bly og kobber var mye brukt
I 1908 ble det nemlig bestemt at alt avfall fra Christiania skulle lagres her, mellom to øyer som tilhørte Nesodden kommune. Sundet mellom øyene var den gang 20 meter dypt, men etter noen år var de to øyene blitt til én - bundet sammen av en søppeldynge med ukjent innhold.
– Det ble aldri ført noen avfallsstatistikk. Både husholdnings- og næringsavfall fra Oslo kom hit, så her ligger alt som kunne produseres på den tida. Både bly og kvikksølv ble brukt til mye. Bly ble jo sett på som et fantastisk stoff, det er enkelt å forme og smelter på lav temperatur. Blymønje var populært for å verne ting mot rust, forteller Sidselrud.
Noen steder på øya fant kommunen 20 gram kobber per kilo jord.
– Kobber ble blant annet brukt i elektriske armaturer og i takplater. Kobber er et problemstoff også i dag, sier Sidselrud.
Nazi-ørn og folkevogn-Boble
Etter krigen ble deponiet stengt og dekket til med sand og jord. Øya skulle bli «en perle i fjorden», for å bruke Filmavisens ord.
I dag finner man like mye knust porselen og gammelt ovnsslagg som stein på stranda på nordsida av øya. På vår korte gåtur finner vi blant annet en halv tallerken fra Hotel Bristol, en kopp fra Norsk Spisevognselskap og et ødelagt krus med nazi-ørn og hakekors fra krigens dager.
Fjorden har vasket vekk hele topplaget på nordsida av øya og laget en bratt kant opp til sletta. Ut fra kanten stikker blant annet bakparten av en bil, trolig en Volkswagen Boble.
Får både vann og kloakk
Etter funnene i 2013 lot kommunen gressletta gro igjen, men folk kunne fortsatt telte i skogen og bade på stranda.
Det ble ikke funnet giftstoffer i verken badevannet eller drikkevannet, men drikkevannet var likevel lite egnet til drikking fordi saltvann hadde trengt inn i brønnen.
Derfor er også vannledning og kloakkrør fra land en del av prosjektet. Også Hovedøya og Gressholmen skal få vann og avløp knyttet til fastlandet.
Frem til nå har Langøyene hatt utedoer, som Oslo kommune har hatt jobben med å tømme etter badegjestene på varme sommerdager.
NVE og Statkraft: Solparker er ikke lønnsomme: – Norge er ikke Marokko
Henter masser fra Follobanen
I sommer er øya stengt, og Veidekke har rykket inn med sine maskiner. Strand- og parkområder er allerede dekket med sand og flis fra skog som er fjernet.
Senere kommer en hel meter til med grus- og jordmasser. Inne i massene legges en membran med et drenerende lag for gass under og et lag for vann over. På toppen legger man ny jord og sår nytt gress.
Tildekkingen av strendene og sjøbunnen skal gå ut til 30 meters dyp. Nordsida av øya skal få en steinfylling for å hindre erosjon, og på sørsida skal man bygge en mur for å skille badestranda og sletta.
– Vi sjekker alle laster som kommer inn her med masser. Prøvene sendes til analyse i Tyskland, for vi skal ha hundre prosent rene masser her, sier Bjørn Vadholm, som er innleid som prosjektleder for Miljøtiltak Langøyene.
Han lover at alle massene skal være kortreist. Noe kommer fra tunnelboremaskinenes innsats på Follobanen. Resten er sand fra Holmestrand, Drøbak og Brevik.
Siver fortsatt ut metan
I utgangspunktet hadde ikke kommunen noen mistanke om at det gamle deponiet var noen risiko. I 1989 undersøkte Miljødirektoratet (da SFT) alle norske deponier, og Langøyene ble markert som trygt. Men så begynte altså ting å komme til overflaten igjen.
Det siver også fortsatt ut metan fra det gamle deponiet, noe som kan ses som bobler i vannet ute i bukta. Nå lages det soner langs sidene av sletta hvor eventuelle gasser skal ledes ut.
For tiden ser den kjente badeøya ut som en ørken, men om ett år skal den igjen stå klar for badegjester og campere.
– Det blir en fin sandstrand til slutt, lover Vadholm.
– Vi skal ta publikum med på en reise gjennom 200 års norsk energihistorie
