Finn Gunnar Nielsen på Universitetet i Bergen står fast på at utbygging av 160 GW havvind kan erstatte sluttbrukerverdien av norske gasseksport, riktignok med modererte ord. Vi ønsker fremdeles å adressere noen mangler ved hans fortelling om havvind.
Det er lite gjennomtenkt av Norge å subsidiere flytende havvind på dypt hav ute i Nordsjøen. Pr. i dag er den anslagsvis dobbelt så dyr som den bunnfaste havvinden i Europa.
Kraften vil leveres på tidspunkter hvor den europeiske sluttbrukeren allerede er overlesset av overskuddsstrøm fra annen nordeuropeisk vindkraft (Figur 2 viser hvor mye av produksjonen som skjer samtidig).
Dette gjør at «sluttbrukerverdien» og eksportverdien av norsk havvind blir minimal.
Nei, ikke «alene»!
Det er vanskelig å forstå hvorfor Nielsen fortsetter å argumentere for at sluttbrukerverdien av norsk gasseksport kan erstattes med vindenergi, når han samtidig hevder at den overhodet ikke kan gjøre dette alene. Roten til problemet er som følger; uregulerbar kraft kan ikke stå på egne ben, og dette må med i regnestykket.
Målet med svaret vårt var å belyse hvor omfattende utfordringene er. Dersom Norge skal ha en utslippsfri energieksport, nytter det ikke å spille på flytende havvind alene. Det må massive lagringsteknologier til, og med de volumene vi snakker om her, finnes det få utveier utenom hydrogen.
Påstanden om lik sluttbrukerverdi mellom 160 GW havvind og all norsk gasseksport holder ikke vann. Slik Nielsen regner, blir alle utfordringene med lagring, energitap, ekstra reservekraft og overdimensjonering av overføringslinjer feid under teppet. Om man alternativt vil forsøke å eksportere havvind med lav andel samtidig produksjon, må det svært lange eksport-avstander til (se figur 3).
Oppblåste havvind-ambisjoner
NVE belyser noen av utfordringene med uregulerbar kraft i rapporten «Det svinger mer med fornybar strøm», hvor «hurtig reduksjon i solkraft og vindkraft er krevende for kraftsystemet fordi det kan bli utfordrende å opprettholde den øyeblikkelige balansen».
Dette blir videre utdypet i en ny NVE-rapport som har gått under radaren. Den påpeker at vi går «...mot et mer væravhengig nordisk og europeisk kraftsystem, med redusert tilgang på effekt. Dette vil kunne gi perioder med svært høye priser på kraft og reserver.» Vi risikerer å ha stor manko på strøm når vi trenger den som mest.
Nye analyser for Europa viser at strømnettet må overdimensjoneres fem ganger for å være i stand til å håndtere en andel på to tredjedeler med uregulerbar kraft. Andre studier påpeker at selv med tre ganger overdimensjonering av den uregulerbare energiproduksjonen og massiv batterilagring, er det en stor utfordring å dekke forbruket hele året.
Kostbare utopier
EU har som mål å installere over 500 GW havvind innen 2030. Det skal gjøres i et strømnett som i dag har et forbruk på anslagsvis 300 GW. For å få lønnsomhet i en slik utbygging, vil havvind måtte skånes for de markedskreftene den selv setter i sving. Spotprisene vil gå ned i null, eller negativt, hver gang det blåser i Nord-Europa. Vindkraften vil følgelig kannibalisere sin egen inntjening.
Eksportverdien av de 160 GW med norsk havvind vil, som nevnt, blåse ned mot null hvis vi ikke går via energilagring. Det er derfor vi mener 547 GW havvind med produksjon av 1400 TWh hydrogen årlig er et bedre illustrativt eksempel på hva som kreves for å erstatte gasseksporten. Utfordringen er at denne investeringen koster mer enn to og en halv ganger det norske oljefondet og krever at vi beslaglegger to tredeler av vår andel av Nordsjøen. Det blir lite plass til fiskerne.
Vi er enig med Nielsen om at havvind har begrenset slagkraft alene og at andre utslippsfrie teknologier må til. La oss bare håpe at beslutningstakerne i dette landet innser dette snarest. Når det er vår energifremtid som står på spill, gjør vi lurt i ikke å sette alle oljepengene på én hest.
Vindkraft på land kan bygges ut raskere og billigere enn kjernekraft
