Så store er den norske markedsandelen innen ulike deler av havvind. I bakgrunnen er det belgiske Northwind-prosjektet, som fikk eksportkabelen fra Norge. (Bilde: Parkwind/Grafikk)

OFFSHORE VIND

Derfor tok ikke offshore vind-industrien av i Norge

Men det er lyspunkt.

Så langt har ikke offshore vindkraft blitt det norske industrieventyret som mange spådde for åtte til ti år siden.

Men samtidig er det mange små, norske suksesshistorier. Legging av kabler og løfting av turbiner må gjøres når nye vindparker bygges til havs. Der har norske selskaper store markedsandeler.

Det kommer frem i den første dyptgående evalueringen av den norske innsatsen på det internasjonale markedet for offshore vindkraft. 

– Vi ville komme til bunns i hvor AS Norge har lyktes og hvor vi ikke har lyktes når det gjelder å ta kontrakter, sier Ivar Slengesol, utlånsdirektør i Eksportkreditt Norge til Teknisk Ukeblad.

De har bestilt rapporten sammen med den statlige eksportorganisasjonen Intpow og oljeklyngen Greater Stavanger. 

Suksesshistorier under vann

Norske leverandører har bare tatt fem prosent eller mindre av leveransene til havvind-markedet siden 2010, konkluderer Make Consulting, som har laget rapporten.

Norske leverandører er så og si fraværende på det som gjør havvindparkene synlige. De leverer ikke turbiner. Nesten ikke fundamenter heller, bare tre prosent andel her.

Kværner Verdal har forsøkt seg på å levere trefots stålunderstell, såkalte tripods og jacket-fundamenter, men dette har ikke tatt av.

Likevel var verdien av norsk salg til offshore vindkraft nærmere 5 milliarder kroner i 2015, ifølge anslag.

– Det er enkeltbedrifter som har en viktig inntektskilde fra offshore vind, men i det store bildet så er det relativt beskjedent, sier Slengesol.

Vi må se på det mer usynlige for å finne disse suksesshistoriene. Det som ligger under vann og tjenestene som blir gjort for å få vindparkene i gang.

Norske leverandører har for eksempel mellom 20 og 30 prosent markedsandel innen kabler til havvindparker. Installasjon av kabler, utleie av skip til kabellegging og selve kabelen regnes inn her.

Nexans Norway i Halden og Draka Norsk Kabel i Drammen er sentrale her. De leverer kabler, mens flere norske offshorerederier legger kabler eller sørger for skip til dette.

– Ellers er det tynt blant de større kontraktene, sier Slengesol.

Etablerte klarer seg 

Hva er forklaringen på at noen har lyktes og andre ikke? Etablerte aktører er forklaringen på det første, mener Slengesol. Han trekker frem Nexans og Draka Norsk Kabel.

– De har levert sjøkabler i mange tiår. De har konkurransedyktige produkter og har snudd seg mot offshorevind, sier han.

Det samme gjelder for kabelinstallasjon og skip til kabelinstallasjon.

Her installerer Fred. Olsens installasjonsskip Brave Tern USAs første havvindturbin.
Her installerer Fred. Olsens installasjonsskip Brave Tern USAs første havvindturbin. Foto: Deepwater Wind

Andre som har klart seg godt er Fred. Olsen Windcarrier. Selskapets oppjekkbare spesialskip løfter på plass turbinene til havs.

– De har satset og lyktes. De har hatt stor suksess, særlig i Tyskland, sier Slengesol.

I fjor nådde selskapet toppen av listen over Norges største fornybareksportører.

De har hatt 10 prosent markedsandel på slike installasjoner og har vunnet 18 prosent av installasjonskontraktene for prosjekter som skal bygges frem mot 2020, anslår rapporten.

Et annet lyspunkt er Aibels jobb på Dolwin beta, verdens største omformeranlegg for høyspent likestrøm. Aibel sto for design og konstruksjon av plattformen.

Oppstartselskaper feilet

– På andre områder, som fundamenter og turbiner, så har det vært noen forsøk fra norske bedrifter, men det har vært oppstartselskaper, forteller han.

Sway Turbine, Scanwind og Blaaster Wind Turbines er eksempler. Sistnevnte gikk konkurs i 2014.

– De har ikke klart kommersialiseringsløftet, av ulike grunner, sier han.

– Nå er det veldig utfordrende å komme inn i dette turbinmarkedet, det er dominert av noen av verden største industriselskaper. Siemens, Mitsubishi-Vestas og GE for eksempel, sier han.

- Eufori 

Ble offshore vindindustrien i Norge så stor som mange trodde? Nei, mener Slengesol. 

– Dersom du går tilbake til 2008 - 2010, så hadde du nesten en slags eufori rundt offshore vind i Norge. At dette kunne bli det nye store industrieventyret, mener Slengesol.

Finanskrisen hadde herjet og i kjølvannet av den så verftsindustrien etter nye muligheter. Flere aktører posisjonerte seg for offshore vind. Så kom et plutselig oppsving i maritim- og offshore industri, etterhvert også drevet av høyere oljepris.

– Da mistet en del aktører interessen for offshore vind. Det er nok en del av forklaringen på at den norske markedsandelen er relativt beskjeden, sier han.

Kan vokse

Den norske andelen kan klart bli større, ifølge Slengesol. Da må følgende skje: 

– Du er avhengig av at noen av de store, etablerte offshoreaktørene legger bredsiden til og ser at dette som et interessant marked og at noen oppstartsbedrifter innen offshore vind-teknologi lykkes, sier han.

Han trekker frem offshorerederiet Siem som eksempel, som nå har fått et ekstra bein å stå på gjennom offshore vind-markedet. De selger for rundt 1 milliard kroner i året på installasjonstjenester.

Han trekker også frem noen nye selskaper: Seatower i Oslo som utvikler fundamenter, Universal Foundation, som er en del av Fred. Olsen.

– Glem turbiner

Han tror utvikling av turbiner i Norge er urealistisk.

– Jeg håper jeg tar feil, men jeg tror norske selskaper kan glemme å utvikle turbiner, sier Slengesol.

Han mener barrierene for å komme inn i det markedet er for høye. 

– Vokst fra barnesykdommer

Det pågår fortsatt et løp for å gjøre offshore vind rimeligere. Industrien begynte tidlig på 2000-tallet og har fortsatt langt frem.

– Offshore vind kan som industri sammenliknes med en tenåring. Den er der offshoreindustrien i Nordsjøen var på 1970-tallet, men er i ferd med vokse seg fra noen barnesykdommer, mener han.

Han mener vekstutsiktene derfor er bra. Industrien vil vokse med mellom 15 og og 20 prosent årlig frem mot 2020, ifølge anslag fra Make Consulting.

– Kaken blir altså større, og norske leverandører har alle muligheter til å ta en større del av denne kaken, sier Slengesol.

Han mener de norske leverandørene burde sette seg som mål å nå 10 prosent norsk markedsandel innen 2020.

Kommentarer (3)

Kommentarer (3)