Yrkesetikk og økonomi

Foranlediget av et konkret prosjekt i Norge finner jeg grunn til å ta opp til generell debatt dette med de yrkesetiske og faglige aspekter som vanligvis knyttes til ingeniøroppdrag og til planlegging, rent generelt. Det er, etter min oppfatning – etter mer enn 45 års bakgrunn som privatpraktiserende, rådgivende ingeniør – et gyldent prinsipp at ingeniøren skal legge til grunn gode og sunne ingeniørmessige prinsipper i valg av løsninger.

Etter i mer enn 20 år å ha vært borte fra det norske ingeniørmarked og dets faglige nivå, er jeg de siste fem årene igjen blitt konfrontert med dette. Til liten glede, med noen unntak selvfølgelig. Det virker på meg som om redsel for å ta ansvar kombinert med utstrakt bruk av tilbud på planlegging, uten å spørre om kvalitet på planleggingsproduktet, fører til tradisjonelle, velkjente løsninger med utstrakt bruk av kopiering av tidligere prosjekter. Med blant annet kostnadsøkning som resultat.

Det er to fagområder dette gjelder: VA anlegg og miljøtekniske løsninger for utslippsanlegg. Og resultatet er at fagområdene stagnerer. Å tenke nytt, å skape prosjekter som genuint bygges opp for det prosjekt som er til behandling, og ikke en kopi av noe gammelt, er blitt en mangelvare.

Stål eller PE

Et konkret eksempel, snart under utførelse i Nord-Norge:

Husøya i Troms skal forsynes med vann over en fjord som går ned til 200 m. Lengden er 2000 m. Rørdimensjonen er 250mm, og konsulenten har foreskrevet ledningen i stål. Det var anledning til å gi alternative løsninger, men kravet om at stålalternativet skulle prisberegnes, var absolutt. Med bakgrunn i 40 års erfaring på området sjøledninger og PE -ør, fant jeg anbudsbetingelsene usedvanlige, særlig når man over Freifjorden i Kristiansund i 1976 la en PE- dobbeltledning med diameter 450 millimeter ned til 260 m, i trykklasse PN6. Jeg var selv ansvarlig for prosjektet som ledd i en totalentreprise. I tilfellet Husøy er driftstrykket 17 bar, og dermed til fordel under selve senkingen.

Et alternativt anbud basert kun på PE ble utarbeidet av et av Norges mer velkjente dykkerfirmaer, og jeg hadde selv gleden av å legge frem dokumentasjon på at dette var en ideell oppgave for et PE-rør, som uten problemer kunne ta et trykk over 20 bar. Trykkstøtene ble også vurdert og det maksimale driftstrykk på ledningen ville normalt svinge mellom 17 og

18.5 bar. Levetiden for et rør i PE, som jo ikke korroderer, vil være mer enn 100 år. Dette ble dokumentert.

Det hadde liten effekt på det velrenommerte konsulentfirmaet i Tromsø. Fra dette fikk man grei beskjed: stål var ansett som det eneste materialet som kunne dekke denne oppgaven. Etter et initiativ direkte mot den berørte kommunen, fikk man aksept for at PE-røralternativet kunne aksepteres, selv om det ble levert som eneste alternativ.

Så kom anbudsåpningen: stålalternativet fra kr 7.3 mill. til kr 15 mill., PE- alternativet fra kr 4.0 til 4.3 mill. Man skulle tro at en slik overbevisende prisforskjell kunne avgjøre saken til fordel for PE. Men nei: stålalternativet ble vedtatt av kommunen, i tråd med konsulentens innstilling. Ved henvendelse til kommunen fikk jeg følgende beskjed: kommunen så ingen mulighet til å gå imot sin konsulent. Man forutsatte at denne visste hva han gjorde og gav de råd til kommunen som var faglig begrunnet og riktige. Selvfølgelig. Hva ellers engasjerer man en konsulent til?

Dobbelt så dyrt

Saken er avgjort. Kommunen har antatt et anbud som ligger praktisk talt på det dobbelte av et teknisk bedre alternativ. Likevel velges altså stålrøret, fordi dette er innstilt av konsulenten. Og vi snakker ikke om en hvilken som helst konsulent, men om et av Norges største og mest velrenommerte konsulentfirmaer. Da er det at refleksjonene melder seg og at jeg er tilbake til min innledning. For en forklaring må det jo være.

Gammel nok til å være velkjent med stål som konstruksjonsmateriale, med dets betydelige fordeler, men også dets svakheter, har jeg for lengst innsett at PE-rør i dag er et seriøst og sterkt alternativ til stål, såfremt en del forutsetninger er tilstede. Og de er alle tilstede i tilfellet sjøledningen til Husøy. Jeg tar det for gitt at konsulenten er velkjent med dagens 3. og 4. generasjonsmaterialene av polyetylen og de fremragende, duktile egenskapene disse har, selv etter 100 års drift. Jeg tar det også for gitt at konsulenten har sett på de hydrauliske forhold og beregnet trykkstøtene i anlegget, og at han er klar over PE materialets spesielle egenskaper under trykkstøt. De anleggstekniske forhold tilsier heller ingen ekskludering av polyetylen-alternativet. Tvert imot. Likevel velges stål, og konsulenten presser kommunen til å følge sin innstilling, selv om stålrøret må antas å bli utskiftet etter 40-50 år.

En vekker

Fravær av kunnskap på området PE kan ikke være noen forklaring. I tilfelle har konsulenten påtatt seg et oppdrag uten å være kvalifisert. Hvilke andre motiver som ligger bak innstillingen kan man bare gjette seg til. Men saken er alvorlig da innstillingen påfører den berørte kommune en merkostnad på ca 3.6 mill., uten å være faglig og teknisk begrunnet, kun ut ifra en forhåndsoppfatning om at det bare var stål som kunne greie oppgaven. Jeg karakteriserer dette som et eksempel på mangelfull planlegging, på mangel av yrkesetikk rent generelt og i særdeleshet overfor den berørte kommune. Noen skal dessuten betale for disse bortkastede millioner. Og hvor er det blitt av evnen til å ta ingeniørmessige utfordringer?

Saken burde være en vekker for plastrørbransjen.

Hvis konsulenten finner grunn til å svare, kan han spare seg for å benytte uttrykket «dårlig taper». Jeg har oppdrag nok og ser kun på det prinsipielle i saken. Det er nemlig PE-røret som urettmessig er blitt taperen i dette tilfellet. Jeg ser frem til hvilke argumenter konsulenten måtte ha. Og det er i Teknisk Ukeblad jeg ønsker at de skal frem, fordi de har allmenn interesse, så vel som faglige.