Vindturbiner og lynskader

Det er ikke vanskelig å være enig i de miljømessige motforestillingene. Advarslene om de tekniske utfordringene er betimelige, men synes nokså defensive. Hvis de miljømessige ulempene er minst av flere miljømessige utfordringer som er alternativet, bør de tekniske problemene betraktes som en utfordring til økt kunnskap.

Beslutningstagende myndigheter overser dessverre altfor ofte råd fra fagfolk og lar politiske hensyn styre ved vedtak om tekniske investeringer. Artikkelen til Jostein Huse om skaderisikoen ved lynnedslag i vindkraftverk er på sin plass som en faktor i bedømmelsen om fordeler og ulemper ved denne form for produksjon av elektrisk energi. Imidlertid synes det å være grunn til å stille spørsmål ved noen av de opplysningene og resonnementene som fremkommer i artikkelen.

Når det i artikkelen oppgis at 50% av skadene som er forårsaket av lynutladninger på vindkraftverk i Tyskland er på kontrollsystemer og i Danmark 20% på generatorer og øvrig elektrisk utstyr, synes dette påfallende høyt i forhold til de muligheter som finnes for beskyttelse mot slike skader. Med kjent teknologi burde disse skadene kunne reduseres betraktelig.

Resonnementet for at risikoen for skader pga. lynnedslag på aktuelle steder for plassering av vindkraftverk kan være betydelig høyere i Norge enn i Danmark, Sverige og Tyskland kan trolig diskuteres. Påstanden baserer seg på det faktum at vintertordenvær langs kysten er hyppig og spesielt kraftig. Betraktningen synes å halte uten at den sees i sammenheng med antall sommertordenvær de samme steder i Norge i forhold til sommertordenvær i de land som brukes til sammenligning.

Resonnementet om at hvert lynnedslag behøver å føre til skade, eks. fra Smøla der Huse i artikkelen kalkulerer med at hver tiende vindgenerator vil bli rammet og skadet hvert år, er overraskende i forhold til kjente beskyttelsestiltak. Det vil være av interesse å få mer kjennskap til hvilke vernetiltak som er benyttet der skader har forekommet og hvorfor disse ikke har lyktes.

At det forekommer mange skader i anleggene hos lokale energileverandører i forbindelse med lynvær som belaster Telenors høyt plasserte antenneanlegg, er en kjent sak. Likedan problemene for energiverkenes abonnenter de samme steder. Problemet med dette er imidlertid ikke så stort som det ofte blir

fremstilt. Ved systematiske faglige tiltak har det vist seg mulig å eliminere slike skader eller redusere dem betraktelig. I en park av mange vindmøller vil forholdene dessuten bli langt mer kontrollerbare enn ved enkeltmaster på høye fjelltopper med vanskelige jordingsforhold. Sammenligningen er derfor ikke relevant.

I artikkelen til Huse advares mot “prøve- og feilemetoden” og det henvises til en grundig teknisk gjennomgang av alle påregnelige problemfaktorer på forhånd. Det tilrådes også å legge inn tilstrekkelig økonomi til å takle de drifts- og skadeomkostninger som må påregnes. Med all respekt for faglige utredninger som avgjort er en betingelse, vil man aldri komme utenom at “prøve- og feilemetoden” også er en naturlig faktor i pionerprosjekter. Det er jo feilene vi lærer av. At det er nødvendig å ta dette med i betraktningen ved finansieringen, er en betimelig påminnelse.

Torstein Hervland