Redaksjonen i Teknisk Ukeblad (TU) er en av de få, utenom Forsvarets egne publikasjoner, som følger opp anskaffelse av våpen og utstyr, samt videreutviklingen av vårt nasjonale, militære forsvar – i det siste med bla artikler om vurderingen av nye, hurtiggående fartøyer til Kystjegerkommandoen (KJK) og for eksempel bruken av droner og andre målgivere for langtrekkende missiler.
Det er bra at TU retter «søkelys» på videreutviklingen av KJK, men jeg må samtidig minne om at denne høyst profesjonelle avdelingen i Harstad i dag er den eneste avdelingen som kan kalles dedikert kystforsvar i Norge:
Etter at Kystartilleriet (KA) ble nedlagt rundt årtusenskiftet – offisielt i 2007 – har Norge, med én av verdens lengste sammenhengende kystlinjer, totalt manglet dedikert kystforsvar.
Kystjegerkommandoen (KJK), som vi opprinnelig planla utviklet til én eller helst to bataljoner – med sjø-, land- og luftmobilitet – består fortsatt av en liten avdeling med 130-150 særdeles kompetente offiserer, spesialister og soldater. Det sier seg selv at disse ikke kan «erstatte» de mer enn 30.000 offiserene og soldatene KA kunne mobilisere – fra Tromsø i nord, til svenskegrensen i sørøst – under den kalde krigen.
Krig i Europa
Etter russernes invasjon i Ukraina, antatte sabotasjeaksjoner mot gassledninger i Østersjøen og ny oppmerksomhet mot våre egne gass- og oljeinstallasjoner, må debatten om vårt manglende kystforsvar bringes «til torgs».
Mange spør seg om vi nå er på vei inn i en ny kald krig. Noen av oss husker den forrige – hvor vi iallfall satset på et godt utbygget kystforsvar – for å sikre bla forsyningslinjene langs Europas lengste kyst – med fort og anlegg ved innløpet til de viktigste kystbyene våre.
De gamle stridsanleggene dekket kysten vår med nesten 50 anlegg. En tredjedel av disse anleggene var under den kaldeste delen av den kalde krigen fredsoppsatt med personell på 30 minutters beredskap, som innebar at skarp ild skulle kunne gis innen 30 minutter. Minimum halve besetningen skulle bemanne kanoner, torpedoer og miner – samt nærforsvar og luftvern – og være stridsklare.
Det var disse anleggene – ved innløpene til viktige norske havnebyer – som skulle ta den første støyten ved en eventuell invasjon. KAs anlegg skulle hindre fiendtlig landgang og sikre Norges viktigste byer og havner. KA var en av pilarene i invasjonsforsvaret. Områdene nord og øst for Tromsø, i Malangen, i Vestfjorden, Trøndelag, langs vestlandskysten og Oslofjorden, ble i flere forsvarskommisjoner betegnet som avgjørende områder for forsvarskampen i Norge.
Større «fotavtrykk» med Sverige og Finland i NATO
Med en fremtidig svensk og finsk inntreden i Nato vil forsvarsalliansen få et større «fotavtrykk» mot grensen til Russland i nord – på land, men også i luften. Sverige og Finland kan også fortsette videreutviklingen av sitt maritime forsvar i Østersjøen – både i kystsonene og ute på havet.
Dette baner vei for et spørsmål om Norge nå bør satse enda mer på sitt maritime, militære forsvar – langs kysten, og ute på havet?
Vår rikdom er langs kysten og i havet
Zelenskyj: Snart flere droner enn soldater i Ukraina
Norges sikkerhet er uløselig knyttet til det maritime, og vi henter vår rikdom på og i havet. Dagens situasjon viser hvor avhengige vi er av for eksempel fisk fra havet og stabile olje- og gassleveranser.
Vi er avhengig av stabilitet i våre nærområder. Samtidig er Nord-Atlanteren et av de områdene hvor økende rivalisering mellom stormaktene gjør seg gjeldende – og et spenningsfelt mellom Vesten og et stadig mer uforutsigbart Russland. I dette «bildet» blir den lange kysten selve livsnerven vår.
Derfor står jeg fast på at KJK må videreutvikles til én eller helst to bataljoner – én i nord og én i sør. Samtidig innser jeg at det vil ta tid å videreutvikle KJK. Det vil også bli dyrt – mellom fem og ti milliarder kroner, ifølge min hjemmelsmann med økonomi-innsikt.
Men, likevel: Er tiden nå inne for å etablere et nytt, dedikert kystforsvar? Og: Kan vi begynne «i det små»?
Heimevernet (HV) var under den kalde krigen en av KAs beste samarbeidspartnere – i tillegg til Marinen: Ved mobilisering rykket lokale HV-områder – med all sin lokale kunnskap og kjennskap – inn i fortsområdene, og sikret disse til kystartilleristene kom på plass og overtok nærforsvaret. Deretter ble HV-troppene benyttet til forsvar i fortets forterreng på landsiden, mens vi kunne konsentrere oss om kringvern rundt stridsmidlene og et nærforsvar basert på oppklarings- og stridspatruljer – vel vitende om at HV, og Sjøheimevernet, holdt skansen lenger ute – både på land og delvis utenfor fjæresteinene.
Nei, jeg ønsker meg ikke tilbake til rørartilleriet, men jeg foreslår at vi skal ta frem de gamle planene om lette og middels tunge – eller tunge, langtrekkende – missilbatterier.
HV-med kystkommandoer?
Dersom det er riktig at HV får tilført 5000 nye soldater, bør vi vurdere om disse skal brukes til opprettelsen av maritime HV-avdelinger.
Kan vi plassere «uttjente» kystartillerister og kystjegere i alle HV-distriksstaber med ansvar for kystnære operasjonsområder?
Kan vi disponere personell med missil-, belyser-, målangivelse- og dronekompetanse i nye, utvalgte maritime HV-kommandoer?
Kan vi se på KAs gamle organisasjonskart og vurdere dagens utfordringer når det gjelder seilingsleder og innseilinger til viktige havner langs kysten? Husk: Vi skal også «garantere» seilingsleder og innseilinger til viktige havner dersom Nato skal komme oss til unnsetning. Dette krever atskillig mer enn dagens Force Protection-assistanse fra dagens HV.
Kan vi ta fram de gamle Havnekommando-planene i KA og vurdere disse i denne sammenhengen?
Kan vi benytte noen av de nedlagte KA-anleggene – uten at det «koster skjorta» – som stridsanlegg? For eksempel for utskyting av missiler via «gamle» og nye torpedoanlegg?
Kan vi benytte noen av de nedlagte KA-anleggene til forhåndslagring av utstyr, våpen og missiler?
«Look to Sweden & Finland»
Passerer viktig milepæl
President Roosevelt sa tidlig under 2. verdenskrig «Look to Norway» for å minne om norsk motstandsvilje. Jeg sier «Look to Sweden» og «Look to Finland»: Disse to landene – begge forhåpentligvis på vei inn i Nato – har en samlet kystlinje rundt Østersjøen som er langt mindre enn Norges forrevne, lange kystlinje. Begge landene har også lagt ned sitt kystartilleri, men i motsetning til oss har de satset på amfibie- og kystjegerbataljoner som erstatning.
Sverige har nylig utvidet fra ett til to amfibieregimenter. Det er også opprettet flere HV-bataljoner underlagt AK1 og AK4. Amfibiekåren er oppsatt med stridsbåter, missiler tilsvarende våre Hellfire, svevebåter og «trossbåter» samt kontrollerbare miner. Svenskenes tunge missilbatterier, som før lå under Kystartilleriet, er nå faset inn igjen og underlagt marinen på Gotland.
Finland har også sitt amfibiekorps, Nylands brigade, med både KA-elementer og amfibieavdelinger. Svenske og finske amfibiestyrker øver, som vi gjør, ofte sammen med US Marines. Nylands brigade ligger under det finske sjøforsvaret og utdanner soldater for kyst- og skjærgårdsoperasjoner.
Polen, Romania, Australia – og nå sist US Marines – anskaffer nå norske NSM-missiler til sitt dedikerte kystforsvar. Estland har i disse dager også bestilt missiler for bruk på mobile plattformer på land.
Skal vi sitte med hendene i fanget og vente i fjæresteinene på hjelp fra Nato, samt svenske og finske amfibiestyrker via Hitlers gamle fluktrute mellom Narvik og Kiruna, eller skal vi starte utviklingen av KJK samtidig som vi allerede nå kan organisere egne maritime kystkommandoer via Heimevernet?
Kombinerer radar og kunstig intelligens: Kan forutse droneangrep på skip – får kritikk for lav nytteverdi
