.png)
Kritikere av kjernekraft hevder ofte at «vi har ingen forutsetning for å drive med kjernekraft i Norge». Da kan det være greit å minne om at i sin tid var Norge det sjette landet i verden som fikk en forskningsreaktor, og vi hadde et av verdens beste forskningsmiljøer innen reaktordrift og brenselsutvikling ved Institutt for energiteknikk (Ife) fra 50-tallet og frem til 2018.
Hovedproblemet er ikke at vi mangler forutsetninger for kjernekraft, men at det politisk ikke har vært aktuelt å legge til rette for en slik industri, gitt de store vannkraft- og petroleumsressursene vi har hatt.
Vi har nå en enestående mulighet til å gjenopprette det vi engang hadde og skape en bærekraftig industri som kan hjelpe oss gjennom det grønne skiftet. Som franskmennene erfarer, vil dette kreve betydelige løft i alle ledd av en mulig verdikjede for kjernekraft. Men er det ikke nettopp dette vi trenger i en grønn omstilling?
Alle disse systemene er avhengig av lignende komponenter for å skape det samme sluttproduktet: strøm. Industrien ligner uavhengig av om det er et oljeraffineri, vannkraftverk eller kjernekraftverk. Alle trenger pumper, kontrollsystem, ventiler og annet utstyr. Kunnskap og kompetanse fra et av disse systemene er overførbare til de andre.
Har skapt milliardverdier
Et eksempel på dette ser vi fra kjernekraftforskningen, hvor det er anslått at den har skapt verdier tilsvarende 2400 milliarder i andre bransjer som kraft- og petroleumsnæringen.
Med dette perspektivet har Norge en stor industriell kompetanse å tilby kjernekraftindustrien. I en tid hvor vi lurer på hva vi skal gjøre etter oljen, bør dette være en kjærkommen mulighet.
Norske bedrifter som Aker Solutions, Kongsberg-Gruppen og Aibel har allerede vist at de kan levere avanserte løsninger til energisektoren. Det er ingen grunn til å tro at de ikke kan gjøre det samme for en kjernekraftindustri.
Danmark er et sammenlignbart land som heller ikke har kjernekraft i sin energimiks. Likevel eksisterer det nå to danske selskaper, Seaborg og Copenhagen Atomics, som utvikler fjerde-generasjons kjernekraft. Dette til tross for mindre historisk erfaring med kjernekraft enn oss.
Flere norske initiativ
Ved flere anledninger har det vært initiativer for å få til en større kjernekraftsatsing i Norge. I 2010 ble Alati Energy AS etablert i Stavanger med formål om å utvikle en saltsmeltereaktor – en av de mest ambisiøse teknologiene innen kjernekraft. De ville blant annet bygge på regionens industriekspertise fra oljebransjen.
Prosjektet møtte politiske utfordringer, og finansieringsproblemer etter Fukushima-ulykken ble spikeren i kista. Noen år senere gjenoppsto planene i Canada. Nå er selskapet verdsatt til 2,5 milliarder norske kroner, og de har planer om å levere kraftverk fra 2030.
Thor Energy AS ble etablert av Alf Bjørseths inkubator Scatec i 2006 og ble først i verden til å lage thorium-brensel til vanlige lettvannsreaktorer. Nærmere 200 millioner kroner ble investert i selskapet. De var i dialog med flere globale kunder som ventet på et norsk bærekraftig og innovativt brensel, utviklet ved selskapets laboratorium hos Ife på Kjeller.
I kjølvannet av Fukushima-ulykken, nedstengingen av Haldenreaktoren og utraderingen av det kjernefysiske forskningsmiljøet hos Ife i 2018 ble Thor Energys evne til videreutvikling sterkt begrenset. En lisens på brenselsteknologien er nå aktiv i USA/Canada, og selskapet opplever igjen en stor interesse for sine produkter.
Enorme omstillinger
Vi står overfor noen enorme omstillinger hvor kjernekraft kan spille en viktig rolle. Enten vi liker det eller ikke, vil denne teknologien være endel av det grønne skiftet i Norden. Vi kan velge å betrakte dette som en mulighet og utforme en politikk som gir denne bransjen sjansen til å skape ny utslippsfri kraft og bærekraftige arbeidsplasser.
Fortsetter vi som før, risikerer vi å miste flere kloke hoder som brenner for kjernekraft. En av dem er Erik Eide Pettersen, sjefingeniør i danske Seaborg, som måtte ut av landet for å jobbe med sin lidenskap.
Det er på tide å revurdere hvilke forutsetninger Norge har for kjernekraft. Med bred erfaring fra kraft- og petroleumsindustri kan Norge overføre kunnskap også til denne stadig mer relevante energikilden.
Det var nesten ingen i Norge som kunne noe om olje før Phillips viste oss hva som var i Nordsjøen i 1969. Den kunnskapen de og andre brakte med seg, har vi videreutviklet til den industrien vi har i dag, som sysselsetter 150.000 og har skapt verdensledende forskere og ingeniører innen sitt felt.
Vi ble også en av de fremste innen solenergi, uten å ha naturlige forutsetninger i Norge for å benytte oss av teknologien. Poenget er: Vi har skapt en ny industri før, og vi kan gjøre det igjen.
Tyskland: Ett år siden kjernekraft-stopp
