- Vi glemmer beredskapen

Sårbarhetsutvalget mener at beredskapen i Sikkerhets-Norge har store mangler, men utvalget har ikke lagt opp til noen økonomiske analyser. – Det beklager både jeg og resten av utvalget. Men vi har redegjort for hva det ville koste å oppdatere og sikre telekommunikasjonssiden. Dette berører alle sektorer i dag. Prislappen er på 2,5 milliarder kroner. Etterpå vil det komme til en årlig oppdatering på 250 millioner kroner. Dette viser at det koster mye penger å sikre samfunnet mot økt sårbarhet, og at politikerne må prioritere høyere, sier Bøsterud.

– Inn med politikerne!

Bøsterud venter nå på regjeringens klarsignal til at direktoratet kan starte internkontroll og tilsyn med beredskapsarbeidet i departementene og andre offentlige virksomheter. Helen Bøsterud mener dette kan være et første skritt på veien mot en bedre samordning innen norsk beredskap.

Sårbarhetsutvalget mener at Riksrevisjonen bør engasjere seg sterkere i samfunnssikkerhet – og rapportere til Stortinget slik at politikerne kommer på banen. I dag er vi relativt flinke til å reparere de feilene vi ser, men erfaringen viser at vi glemmer beredskapsarbeidet, sier Bøsterud.

– Ideelt sett ville det ha vært bra å også se på eksisterende byggverk og rutiner, men først og fremst må vi se fremover og lage en risiko- og sårbarhetsanalyse.

Vil lære av svenskene

DSB-direktøren mener at vi ikke er flinke nok til å dra nytte av andres erfaring her i landet. Derfor ønsker direktoratet å finne ut hvordan svenskene ordner seg når de samler inn erfaringer fra ulykker som skjer i andre land. Det har våre naboer over kjølen gjort i flere år, og disse erfaringene kan det være verdt å studere. Tanken er at DSB som et ressurs- og kompetansesenter kan ta vare på erfaringene fra krisehåndtering i utlandet til bruk i beredskapsarbeidet her hjemme.

Svenskene lager rapporter, kontakter krisestabene og de operative redningstjenestene på ulykkessteder rundt om i verden. – Vi vil se hvordan disse erfaringene er utnyttet i svenskenes egne planleggingsrutiner, sier hun.

I Norge har ingen ansvaret for å samle de enkelte erfaringsbitene i en oversiktlig ramme. Noen sektorer innhenter materiale ute, men vi har ingen koordinering over sektorgrensene. Det kan ligge under det sikkerhetsdepartementet Sårbarhetsutvalget foreslår å opprette.

Et eksempel på hvor avhengig de enkelte sektorene er av hverandre, vil vi forstå hvis kraftforsyningen faller sammen. Da ville en rekke andre samfunnsfunksjoner svikte i en dominoeffekt. – I dag diskuterer ekspertene dette feltet i for stor grad, sier Bøsterud.

– Glem ikke ulykkene!

I Norge er vi heller ikke flinke nok til å ta nok hensyn til ulykker som skjer med store mellomrom. – Transport av farlig gods er sjelden involvert i store ulykker. Men som vi ble minnet om ved gassulykken på Lillestrøm, er ulykkespotensialet stort når disse katastrofene kommer. Derfor kan vi ikke neglisjere dem. At det ikke skjer flere store ulykker, kan skyldes at vi har lyktes med å forebygge – eller rett og slett at vi har vært heldige.

– Som etter telekabelbruddet i Kristiansand i sommer har beredskapsarbeidet alltid vært tilbakeskuende og hendelsesorientert. Vi har reparert etter at uhellet har skjedd. Dette må vi endre på. Fordi politikerne må legge lista, må de tidligere på banen for å stille krav til planleggerne. De må tenke i forkant – ikke bare i etterkant.

Det er også viktig å riste liv i lokalbefolkningen og oppmuntre dem til å bli brysomme kunder for de lokale beslutningstakerne – slik at de blir mer sikkerhetsbevisste i sine vedtak. – Sikkerheten i samfunnet må opp på den politiske dagsordenen også der, og tas med i prioriteringsarbeidet. Når politikerne ser hvordan sektorene henger sammen, vil de forstå at sikkerhetsarbeidet må få høyere prioritet, mener en optimistisk Helen Bøsterud.