VERDIER: I den trange dalen ned mot Gudvangen ligger store verdier i anortositt. Bare i forekomsten til Gudvangen stein på venstre siden av dalen ligger rundt 500 millioner tonn inne i fjellet. Forekomstene på andre siden av dalen tilhører selskapet Luna. (Bilde: KNUT STRØM)
VERDIER: I den trange dalen ned mot Gudvangen ligger store verdier i anortositt. Bare i forekomsten til Gudvangen stein på høyre siden av dalen ligger rundt 500 millioner tonn inne i fjellet. Forekomstene på andre siden av dalen tilhører selskapet Luna. (Bilde: KNUT STRØM)
RÅVARE: Anortoisitten fra Gudvangen kan bli brukt som råvare i produksjonen av aluminium (Bilde: KNUT STRØM)
KAN ØKE: I dag utvinnes rundt 220 000 tonn anortositt av Gudvangen Stein. ¿ Hvis anortositt kan brukes til aluminiumproduksjon, går det fint å øke produksjonen til ca. åtte millioner tonn i året, sier Morten Samskott. (Bilde: KNUT STRØM)
ENGEBØ: Illustrasjon viser hvordan prosessområdet på Engebø i Naustdal kan utformes.ILL.: X-FORM (Bilde: ILL.: X-FORM)

Verdier gjemt i fjellet

I Naustdal som ligger vest for Førde, har samme Nordic Mining planer om uttak av mineralet rutil fra Engebøfjellet. – Vi har fått positivt vedtak fra både Askvoll og Naustdal kommune som blir berørt. Utvinningen av rutil danner utgangspunkt for titandioksid og er et råstoff til pigment der markedet i hovedsak er i Europa, sier adm. direktør Ivar S. Fossum i Nordic Mining.

Hvis prosessen går bra videre, er det håp om at spaden kan settes i jorda i 2013, men først er det en del prinsipielle spørsmål som skal avklares med å bruke Førdefjorden som deponi for overskuddsmineraler fra gruvedriften der Klima- og forurensningsdirektoratet har siste ordet.

170 nye arbeidsplasser

I alt skal det investeres ca. 1,5 milliard koner i et anlegg med en planlagt levetid på 50 år. For de berørte kommunen betyr virksomheten rundt 170 nye arbeidsplasser når produksjonen kommer i gang forhåpentlig i 2015. Rutilforekomsten på Engebøfjellet er en unik ressurs i verdenssammenheng og representerer en av de største kjente forekomster av rutil i fast fjell.

Det er beregnet å ta ut fire til seks millioner tonn malm i året. Fjellet inneholder rundt fire prosent rutil som raffineres til en renhet til 90 til 95 prosent ved hjelp av en rekke prosesstrinn som inkluderer maling og ulike separasjonsteknikker.

Titandioksidpigment benyttes for å få den fine hvitfargen blant annet i tannkrem, hvitmaling, solkrem, kosmetikk, papir og tabletter. Det er også godkjent som fargestoff i mat, med E-nummer E171. Med planlagt produksjonsnivå vil gruvedriften produsere rutil som tilsvarer rundt 20 prosent av verdensmarkedet.

Biprodukt

– Prosessen er ennå ikke endelig optimalisert, og vi må gjennomføre pilotproduksjon for å bekrefte at det lar seg gjøre i en industriell virksomhet. Et biprodukt til titandioksid er granat. Det er et voksende marked for dette industrimineralet da det kan erstatte kvartssand til sandblåsing, sliping og til vannjetskjæring. Granat er langt mer miljøvennlig enn kvartssand og kan benyttes uten helsemessige bekymringer, sier han.

Lokalt har det vært en del motstand mot gruveprosjektet der utvinningen de 15 første årene skjer ved dagbrudd. Restmassene fra produksjonen blir rundt 140 millioner kubikkmeter som blir ført i ledning fra produksjonsplassen og lagres ned på sjøbunnen.

Mesteparten av sjødeponiet ligger i Naustdal kommune, men også noe grenser mot Askvoll kommune. Etter avsluttet drift i 50 år, vil deponiet dekke rundt 2.9 kvadratkilometer.

Ny fjordbunn

– Noen synes det er synd at man må lagre store mengder overskuddsmateriale i fjorden og ikke bruke det til noe annet. Mange gir uttykk for at de ønsker gruvedriften, men er i mot lagring i fjorden Det opplever jeg som konstruktiv kritikk mot prosjektet, men vi mener at sjødeponi er den tryggeste måten å lagre overskuddsmineralet på. Vi skaper en ny fjordbunn på samme måte som også naturen selv lager den, men over en lengre tidsperiode.

Fossum påpeker at prosessen med dypvannsdeponi selvfølgelig skal overvåkes nøye. – Det er en dyp fjord og det er svært tungt mineral som er veldig likt det som utgjør fjordbunnen i dag, påpeker han.

Ikke gode nok målinger

Vevring og Førdefjorden Miljøgruppe har engasjert seg mot gruveprosjektet i Naustdal og spesielt mot sjødeponiet. Arne Underlid som er leder av Vevring og Førdefjorden Miljøgruppe viser til at Førdefjorden er en svært ren fjord uten industriavfall fra før og den har gytefelt for torsk og kveite som ikke er skikkelig klarlagt. Dessuten er det laks som også går ut og inn fjorden.

– Strømmålingene som er foretatt er synes vi ikke er gode nok. Det er målt på overflaten og på bunnen i en periode på tre måneder midt på sommeren. Vi mener at det burde vært gjort målinger gjennom et helt år og på flere dybder. Derfor vet vi ikke hvordan partikler fra deponiet vil spre seg, sier han.

Et annet problem er at det aldri tidligere er utvunnet rutil fra fast fjell og derfor er heller ikke den industrielle prosessen helt klarlagt. – Derfor skal Nordic Mining ha prøveproduksjon i ett år og da er vi redd for at når prøveperioden er ferdig, vil det komme nye utslipssøknader med andre mengder og andre kjemikalier, sier Underlid.





(undersak i egen ramme med bruk av bildet av hånd med stein)

2

Utvinning av aluminium kan gi lønnsom CO -lagring

I fjellet rundt Gudvangen og mot Mølfjell ligger en av de største kjente anortosittforekomstene i verden. Her har Nordic rundt 500 millioner tonn gjemt inne i fjellet. Anortositten fra Gudvangen inneholder rundt 30 prosent aluminiumoksid og Nordic Mining er derfor interessert i å kunne bruke dette som råstoff til aluminiumproduksjon.

Nok råstoff

Ved Gudvangen Stein bryter ni ansatte rundt 220 000 tonn anortositt i året. – 80 prosent av steinen vi tar ut går til eksport. 80 prosent av dette går igjen til produksjon av steinull. Resten brukes til toppdekke på veier, sier daglig leder Morten Samskott. Gudvangen Stein er i dag en av de 12 gruver som er i drift her i landet.

Han tror det vil være uproblematisk å øke produksjonen til to til åtte millioner tonn i året dersom anortositten vil bli benyttet som råstoff til aluminiumproduksjon. – Tar vi ut åtte millioner tonn i året, har vi nok råstoff i 400 år, sier Samskott.

IFE forsker

Nordic Mining har sammen med Institutt for Energiteknikk (IFE) på Kjeller satt i gang et forskningsprosjekt for å utvikle en prosess for å utvinne råstoff til aluminiumproduksjon. Et biprodukt av prosessen kan gi lønnsom CO2-lagring.

– Det er prinsipielt to måter å gå fram på, det ene er direkte bruk av CO 2 hvor man bruker CO 2 i vann som en karbonsyre og hvor syreeffekten fra karbonsyren angriper mineraler og bergarter, sier prosjektleder Harald Johansen hos IFE.

Dette er i praksis det som skjer i naturen, men det er problemer å få dette til i en industrialisert prosess da det går med store vannmengder og store energimengder for å varme opp vannet.

– Alternativet er en mer direkte prosess ved å angripe materialet med sterk syre som salpetersyre, fosforsyre, saltsyre eller svovelsyre . Disse fire er de mest vanlige og rimelige og vi kan få en sekundær effekt ved å deponere CO 2 i disse reagerte mineralsyrene. Problemet ligger i å gjenvinne mineralsyren og da må det benyttes en kompleks kjemisk syklus. Det er den forskningsoppgaven de utfører for Nordic Mining.

Håp om løsning

– Vi jobber i liten skala i laboratoriet og så langt ser vi en teknisk løsning. Det er ikke beregnet hvordan den vil virke oppskalert, og det er derfor for tidlig å si noe mer om resultatet i en større målestokk, påpeker han. Men det er klart at en del av dette står og faller på en del økonomiske rammebetingelser.

I øyeblikket mener han at prisen på CO 2-deponering er for lav for å gi god nok drahjelp, men på litt lengre sikt tror han at CO 2-lagring vil bli priset mye høyere og gjøre det mer lønnsomt.

– I et industrianlegg er vi ganske sikre på å få et mellomprodukt som kan prosesseres videre til metallisk aluminium som er mye bedre enn bruk av bauxitt. Bauxitt som er produsert av naturen selv vil alltid være mer uren råvare enn det man vil få gjennom denne prosessen og med bruk av denne spesielle unike bergarten, sier Harald Johansen.