SAMFUNN

Usosial strømtariff

23. aug. 2001 - 14:43

SELV OM NORSKE husholdninger av naturgitte årsaker har lave priser på energi, har de siste års utvikling i kraftmarkedet satt norsk kraftforsyning, og dermed sluttbrukerne, under press. Det tyvende århundrets storstilte vannkraftutbygging avsluttes idet de fysiske mulighetene for krafthandel over landegrensene øker. Dette skjer i et stadig mer liberalisert nordisk og europeisk kraftmarked. Samtidig har økt oppmerksomhet mot energibrukens miljømessige skadevirkninger inspirert til heving av skatter og avgifter for å bremse etterspørselen.

Denne doble dose med prisoppgang merkes nå tydelig, særlig av husholdninger med lav inntekt som betaler høyest kWh-pris. Denne pris- og avgiftspolitikken er dessverre usosial.

Hvem sløser?

Den etablerte sannhet om at nordmenn sløser med energi er ikke nødvendigvis riktig når man sammenligner med andre kalde vestlige land. At det sløses med elektrisitet, i den forstand at høyverdig energi brukes til romoppvarming, grunner først og fremst i Norges store vannkraftresursser. Andre energibærere har historisk sett ikke vært konkurransedyktige, noe som forklarer panelovnens utbredelse. Slik sett er det betydelige elektrisitetsbesparelser å hente ut av norske hjem, men det må ikke forveksles med generelle energibesparelser.

Store sosiale ulikheter eksisterer både når det gjelder størrelsen på elektrisitetsbruken, reaksjoner på klima- og prissvingninger, samt pris på energi til lav- og høyinntekts husholdninger i Norge. Allerede i utgangspunktet krever strømregningen en høyere andel av lavinntektshusholdningenes budsjett enn hos høyinntektsgruppene. En undersøkelse av Oslo-husholdningenes elektrisitetsbruk i perioden 1993-97 viste at fordelt på seks kategorier etter disponibel inntekt, representerte den laveste ( 300.000) like mange husholdninger, men henholdsvis 4,8 og 12,9 prosent av strømbruken.

De laveste inntektene betalte i tillegg 37 prosent mer for hver kilowatt time transportert (nettleie) enn husholdningene med høyest inntekt. Likevel gjorde denne prisforskjellen Oslo til det mest balanserte fylket i landet (1998). Enkelte husholdninger i Hedmark hadde en prisforskjell på hele 144 prosent. Slik sett blir energibrukens miljøkostnader belastet husholdningene med lavest inntekt og marginalt energibruk.

Effekten av prisendring

Oslo-husholdningene ble fulgt i perioden 1993-97. De høyere og midlere inntekter reagerte mindre på varierende vinterforhold enn lavinntektsgrupper i perioden 1993-1996, bortsatt fra under ”krisen” vinteren 1996/97. Da var forholdet motsatt. Dette kan forklares ved at lavinntektsgrupper har et mindre boareal og et lite energibruk utover primære behov som hygiene, matlaging og innetemperatur. De er ikke i stand til å spare mye på strømmen selv om prisen på energi øker ekstremt. Nytt energiutstyr til alternative energibærere er kostbart for dem.

De med høy inntekt kan derimot spare betydelig på sekundære energitjenester som varmekabler eller annet energiutstyr.

Forskjellen øker

Artikkelen fortsetter etter annonsen
annonse
Innovasjon Norge
Trer frem med omstilling som innstilling
Trer frem med omstilling som innstilling

Med dagens pristrend bør den sosiale dimensjon settes på dagsorden, særlig fordi den største veksten i energibruk skjer i høyinntekts husholdninger. Dessuten øker forskjellen i energibruken i befolkningen, og veksten hos lavinntekts husholdningene er marginal i dette bildet. Det synes urimelig at de med lav inntekt skal betale mer for en kWh til matlaging, enn de med høyinntekt betaler for en kWh til oppvarmet innkjørsel.

En generasjon tilbake i tid var norske hjem utstyrt med ”vippe” som sikret nettet mot overbelastning ved en langt høyere tariff for ”overforbruk”. Progressive energiskatter eller et topris-system vil bedre kunne ivareta en mer rettferdig sosial fordeling, enn dagens proporsjonale avgifter, men utgjør et betydelig kontroll- og differensieringsproblem.

Det er store geografiske forskjeller i oppvarmingsbehov i Norge, også mellom by og land, hus og leilighet, nytt og gammelt. Slik sett vil heller ikke andre politiske grep som økning av minstefradraget gjenspeile diversiteten, og kan dermed gi uønskede skjevheter. Dessuten forsvinner enøk-aspektet, da størrelsen på minstefradraget neppe sees i forbindelse med husholdningens strømregning. Foruten proporsjonale statlige avgifter har momsbelagt abonnementsavgift og tilknytningsavgift (fastledd), uavhengig av forbruk, en lite sosial profil. Liberaliseringen av kraftmarkedet ser ut til å ha hatt den ønskede virkning for pris på kraft, men konkurransen synes finansiert ved hjelp av monopolsituasjonen på nettsiden. Folk med lav inntekt oppnår bare marginale innsparinger ved å skifte kraftleverandør.

Differensierte tariffer

Toveiskommunikasjon med timesmåling og differensierte tariffer er gunstige tiltak for å nyttiggjøre kapasitet, dempe spisslast og effektuttak. Dette vil utvilsomt gi en optimaliseringsgevinst, men kan også gi sosiale skjevheter ved for eksempel å tvinge husholdninger med lav inntekt til nattlig husholdningsarbeid. Ribbesteken kan bli ekstra dyr julaften, med mindre man har stekt den natten før og liker den kald.

En undersøkelse av 1800 husholdninger fordelt i landet, viser et relativt jevnt stigende energibruk med inntektsnivå. De ti prosent av husholdningene med høyest inntekt har et energibruk omkring fem ganger så høyt som de ti prosent med lavest inntekt. Likevel er energiregningens andel av husholdningsbudsjettet omvendt proporsjonal med inntekt. Den inntektsmessige øverste fjerdedel av Norges husstander brukte 19,5 TWh energi i sine boliger i 1998, mot 6,1 TWh hos fjerdedelen med lavest inntekt. En progressiv elektrisitetsavgift vil ifølge Energiutvalget (NOU 1998:11) ha klart positive fordelingseffekter, og dermed være langt mindre sosialt regressivt enn en progressiv avgift. En tilpasning til et nytt prisnivå vil i mindre grad skje i forhold til husholdningenes primære behov – ”grunnlast” (boligoppvarming, vannvarme og matlaging), men mer i tilknytning til husholdningenes sekundære behov (belysning, varmekabler, boblebad etc.).

Fjerne avgifter

Av dette følger at et progressivt avgiftssystem i hovedsak vil ramme den sekundære elektrisitetsbruken, gitt at det blir differensiert mellom husholdningene (antall personer, bygningsmasse, andre energibærere etc.). En differensiering utgjør imidlertid et ikke ubetydelig administreringsproblem.

Spørsmålet er om det er praktisk mulig å differensiere mellom kWh brukt til primære eller sekundære husholdningstjenester. I stedet vil kanskje det enkleste være å fjerne alle faste avgifter. Slikt vil neppe være populært hos energitransportører og -leverandører, men bortfallet av de faste inntektene må kunne kompenseres på annen måte. Her bør progressive system vurderes. En slik løsning vil utvilsomt øke fokus på energiøkonomisering, øke energifleksibiliteten og bedre ivareta den sosiale profil.

Per Anker-Nilssen er stipendiat ved Senter for energi- og miljøstudier, Handelshøyskolen BI

Les mer om:
Del
Kommentarer:
Du kan kommentere under fullt navn eller med kallenavn. Bruk BankID for automatisk oppretting av brukerkonto.