Forsker Kaja Wendt ved Norsk institutt for studier av forskning og utvikling, Nifu, er skeptisk til optimistiske politikere som vil skyve ansvaret for en ønsket vekst over på næringslivet: – Selv om alle næringene i Norge kom opp på OECD-nivå for forskning, ville vi likevel ligget under OECD-snittet, sier hun.
På konferansen Er forskning lønnsomt? arrangert i Trondheim av NIFs forskeravdeling tegnet Wendt et bilde av situasjonen i norsk forskning. Hun baserte innlegget sitt på rapporten Det norske forsknings- og innovasjonsstystemet, statistikk og indikatorer. Rapporten kommer ut hver annet år, som et samarbeid mellom Step-gruppen, Statistisk sentralbyrå og Nifu, som har hovedansvaret. Kaja Wendt er redaksjonssekretær for rapporten og arbeider nå med 2001-utgaven.
Ny næringsstruktur?
Norsk næringsliv er hovedsakelig råvarebasert med lav FoU-innsats. Sammenhengen mellom bransje og FoU-innsats er, så langt hun kjenner til, ikke noe særfenomen for norske bedrifter. Utenlandske bedrifter i de samme bransjer forsker også lite, selv i land med langt høyere privat forskningsinnsats enn i Norge.
Konsekvensene blir at enten må norsk næringsliv investere betydelig kraftigere i FoU enn konkurrerende bedrifter, eller Norge må endre sin næringsstruktur i retning mer FoU-intensive bransjer. Norge har, i motsetning til de andre nordiske landene, ikke sterke virksomheter innen noen av de virkelig FoU-intensive næringene som for eksempel farmasøytisk industri, telekommunikasjon eller elektronikk, sier Wendt. Hun peker også på at oljeselskapenes andel av privat forskning har sunket de senere årene.
Særnorske tapere
Instituttsektoren er et særnorsk fenomen. Oppdragsinstituttene skal tilby forskertjenester til småbedrifter som selv ikke har ressurser til å holde seg med egne forskere. Fra 1989 har det vært nedgang i instituttsektorens FoU-utgifter. I 1997 var universitets- og høgskolesektoren (UoH) like stor som instituttsektoren, og i 1999 var for første gang instituttsektoren den minste sektoren i norsk FoU. – Selv om noe av nedgangen skyldes tekniske forhold som flytting av enheter til næringslivet og UoH-sektoren, kan man spørre om fra politisk hold er tale om en bevisst slanking av instituttsektoren.
Den kontinuerlige nedgangen i grunnbevilgninger til instituttene fører til at de må ta stadig flere inntektsgivende oppdrag som kan bringe forskningsinstituttene nærmere konsulentbransjen. – Dette kan få uheldige konsekvenser for den kompetansen som er bygget opp.
Dyrere forskning
Forskerne får stadig mindre støtte til administrativt arbeide og sekretærtjenester. Til sist kan dette føre til at forskningen blir dyrere. – Andelen ulike typer støttepersonale som deltar i forskningsaktiviteter lå i Norge på 29 prosent i 1999 mot 31 prosent i 1997. I de øvrige nordiske land ligger andelen på 45 –50 prosent.
I 1999 brukte vi 4600 kroner til forskning for hver nordmann. Dette er så vidt under OECD-snittet på 4700 kroner, men likevel langt under de andre nordiske landene. USA og Sverige topper statistikken med godt over 8000 kroner per innbygger.
