Ubesluttsomhetens tyranni

I TU nr. 19/03 sto det to artikler ved siden av hverandre om Norge og hydrogen som energibærer. I den første er Tal Finney, direktør for planlegging og forskning under guvernøren i California, sitert med oppløftende uttalelser om norsk hydrogenteknologi. Han fremhever Hydros kompetanse på området og refererer til den nyetablerte tankstasjonen for hydrogen på Island som Hydro var med på å bygge. Han sier at " Norge kan bli det førende landet i verden innen hydrogen." Langt i fra små ord fra en person med en såpass betydelig stilling i den eneste staten i USA som går inn for å imøtekomme Kyoto-protokollen.

Les sitatet én gang til og fokuser på ordet kan. Jeg leser det i den positive, optimistiske meningen Finney på amerikansk vis antagelig mente det, men i artikkelen på neste side minner styreleder i Enova Ted Hanisch meg plutselig på at vi befinner oss i Norge og at ting bør tolkes pessimistisk hvis det er en mulighet for det. Hanisch sier at hydrogenprosjekter er "uaktuelt for Norge i overskuelig fremtid" og fortsetter med at vi "muligens om en 20 års tid kan befinne oss i en posisjon der hydrogen er viktig i transportsektoren." Nok en gang ordet kan, men denne gangen vet jeg sikkert hvilken mening jeg skal legge i det. Hanisch sier videre: "Enovas strategi er å avvente det andre land gjør. "

Den siste uttalelsen bringer oss til sakens kjerne. Dette er nemlig langt i fra noe personangrep på Hanisch, dette er et angrep på Norges generelt avventende holdning til omtrent alt som har med energipolitiske beslutninger å gjøre. Ta som eksempel den såkalte energikrisen vi hadde i vinter og alle misforståelsene som sirkulerte i mediene på dette tidspunktet. Det ble febrilsk lett etter en syndebukk, og i mangel på noen bedre fikk olje- og energiministeren skylden.

Poenget er at såkalte energikriser som den vi opplevde i vinter, ikke lar seg løse over natten, og at så å si samtlige av Steensnæs' forgjengere derfor burde stilles til ansvar for ikke å ha tatt ansvar tidligere. Energidebatten har her til lands lenge vært svært følelsesladet; Alta-aksjonen og aksjonene mot Snøhvit-utbyggingen for å nevne eksempler. Men følelser og fornuft går sjelden hånd i hånd, og selv om det er godt å se at det finnes engasjement, er det trist å være vitne til den manglende kunnskapen.

Ta den tilsynelatende evige diskusjonen om gasskraft som eksempel. Det stemmer at gasskraft slipper ut CO 2, men ikke på langt nær så mye pr. kilowattime som de danske kullkraftverkene vi importerer strøm fra hver eneste vinter når de stakkars vannkraftturbinene våre ikke klarer å dekke vårt forbruk. Selv om vi hadde startet bygging av gasskraftverk i Norge i dag, ville vi likevel risikere å få nye kriser i de årene det tar å bygge disse anleggene.

Uttalelsene til Hanisch passer så altfor godt inn i dette ubesluttsomhetstyranniet som torpederer alle forsøk på å komme til reelle løsninger på våre energiproblemer. Fra eventyrene lærte jeg som liten at de som sier de har møkk i sekken, også vil finne møkk når de åpner den. Hvis vi heller sier: "Norge SKAL bli ledende på hydrogen", hva vil vi da om noen år kunne finne i sekken vår?

Eyvind T. Fredriksen

sivilingeniørstudent

Institutt for energi og prosessteknikk, NTNU