Tysklands riksrevisjon, Bundesrechnungshof, har i en nylig rapport gitt en skarp kritikk av landets energi- og miljøpolitikk. Kritikken går i korthet på at landets økonomiministerium, som har ansvaret for energi, har mistet kontrollen, at store summer er brukt på lite gjennomtenkte tiltak, og at resultatene på ingen måte svarer til forventningene.
Tysklands utslipp av CO2 var i 2017 høyere enn i 2009. Energiforbruket var i 2017 igjen på nivået før finanskrisen.
Riksrevisjonen kritiserer økonomidepartementet for ikke å ha oversikt over alle tiltakene og for å ha brukt store summer til liten eller ingen nytte.
Bare i sentral-forvaltningen arbeider nærmere 700 ansatte med energi-forvandlingen, fordelt på 45 ulike organer
Energiewende betegnes som en ressurssløsing uten sidestykke. I de siste fem årene, fra 2013 til og med 2017, har Tyskland brukt minst 160 milliarder euro på energiforvandlingen, men kostnadene stiger og målene blir ikke nådd. I tillegg kommer kostnadene for forbrukerne og næringslivet ved høye strømpriser.
Rapporten påpeker byråkratisk rot og mangelfull avklaring av ansvar og myndighet. Bare i sentralforvaltningen arbeidet i 2017 nærmere 700 ansatte med energiforvandlingen, fordelt på 45 ulike organer, hvorav 300 i økonomidepartementet, fordelt på 4 avdelinger og 34 kontorer. På forbundsnivå skal 26 lover og 33 forordninger styre produksjonen, lagringen, overføringen, fordelingen og forbruket av energi.
Ingen instans har et helhetlig ansvar. Ingen har den fulle oversikten.
For å vurdere den løpende energiforvandlingen, bruker økonomidepartementet 48 ulike datakilder til 72 ulike indikatorer, men det er mangel på pålitelige data som beslutningsstøtte.
- Her mistet 600 jobben i 2016: Nå er de klare med banebrytende subsea-teknologi
Uklar myndighet
I tillegg har delstatene sine egne energimyndigheter. Dertil kommer samarbeidsorganer mellom sentralregjeringen og delstatene. Fordelingen av ansvar og myndighet er uklar. Målene for energipolitikken er på viktige punkter usikre, og de står til dels i strid med hverandre. Det er ingen kvantifisering av målene. Underforstått kan ethvert tiltak med sikte på å redusere utslipp av klimagasser rettferdiggjøres, uansett kostnader eller virkning.
Samtidig som store summer brukes på å subsidiere sol- og vindkraft, fremmer viktige delstater som Brandenburg og Nordrhein-Westfalen fortsatt bruk av brunkull i kraftgenereringen. Skoger blir hugget ned og landsbyer jevnet med jorden for å gi plass til nye dagbrudd av brunkull. Her viker Tysklands ambisiøse og kostbare klimapolitikk for hensynet til åtti tusen arbeidsplasser i et land med åtti millioner innbyggere. I 2017 sto kull for 37 prosent av elektrisitetsgenereringen i Tyskland.
Rapporten viser til et virvar av støtteordninger, skatter, avgifter og unntaksregler som gjør at kostnadene og nytten av de ulike tiltakene vanskelig lar seg beregne. Kostbare støtteprogrammer blir lite anvendt. Fokuseringen på detaljer stjeler oppmerksomhet fra helheten; den krever reguleringer og byråkratiske kontrollapparater. Alternativet er en prising eller skattlegging av utslipp av CO2, som mange eksperter lenge har foreslått, men som er blitt forkastet av flere regjeringer.
- Ble bygget i Sør-Korea: Norske rigger fikk brannfarlige dører
Døve ører
Foreløpig synes den tyske riksrevisjonen å tale for døve ører. Økonomiminister Altmaier hevder at Energiewende gjennomføres på en forsvarlig og effektiv måte. Argumentet er at avgiften for å støtte fornybar energi ikke er å anse som en kostnad, men som industripolitikk, likeledes prisavslaget til tysk storindustri. Økonomiministeren vil heller ikke foreta en transparent og nøytral analyse av kostnader og nytte ved Energiewende.
I Tyskland og i visse kretser i andre land har det vært mye skryt om Energiewende. Tyske politikere anser seg gjerne som verdensledende i energipolitikk. Oppfatningen deles ikke av størstedelen av næringslivet, som ikke nyter godt av storindustriens strømrabatter. En tredjedel av tysk strøm genereres av sol og vind, men kostbar elektrisitet er en belastning for tjenesteytende næringer, også finanssektoren, og ikke minst for husholdninger med lav inntekt. Energiewende er sosialpolitisk uheldig. Den subsidierer stor industrien særlig på bekostning av lavinntektsgrupper. Fordi strømforbruket ikke øker proporsjonalt med inntekten, er høye strømpriser en hardere belastning for grupper med lav inntekt, enn for grupper med høy inntekt.
Energiewende er blitt forsert under Angela Merkel. Det er et åpent spørsmål i hvilken utstrekning den vil videreført, kanskje uansett hvem som blir etterfølgeren. Støtteordningene til solkraft og vindkraft løper ut. Videreføringen er tvilsom, kostnadene tatt i betraktning. Samtidig synes det politisk lite realistisk å legge ned kulldriften. Hverken sosialdemokratene, SPD, høyrepopulistene i AfD, eller venstrepartiet Die Linke vil legge ned kulldriften. Kristeligdemokratene i CDU nøler også. Politisk står fortsatt kostbar støtte til fornybar energi svakere. Belastningen på miljøet er betydelig ved store kraftgater og skoger av vindmøller, og vekker motstand i deler av miljøbevegelsen. Samtidig synes kjernekraften å være politisk umulig å videreføre. Tyskland velger kull fremfor atomer. Tysk kulldrift kan være sikret i en generasjon fremover.
Mer naturgass?
Bildet av Tyskland som Europas «grønne fyrtårn» i energipolitikk bygger på en kostbar bløff.
Forbundskansler Merkel må nå gå tilbake på egne forslag om å skjerpe målene for EUs energipolitikk. Hun må nå spille på lag med sine østeuropeiske naboland for å forsvare kullets rolle i Europas energiforsyning.
Fasiten kan bli en utvidet bruk av naturgass, først og fremst for å erstatte kjernekraftverk som legges ned, men også for å erstatte solkraft og vindkraft i den utstrekning støtteordningene blir trappet. På denne bakgrunn har Tyskland et behov for gassledningen Nordstream 2, og for norsk naturgass for å spre risikoen og dempe avhengigheten av Russland.
