Farlig avfall på Langøya

To miljøer har utredet fremtiden for den vanskeligste resten av Norges farlige avfall. Dette er mulighetene

Det er mange meninger deponiet på Langøya, men det har vært et slags Kinderegg som har håndtert både syre og basisk flyveaske. Snart må vi finne en etterfølger.
Det er mange meninger deponiet på Langøya, men det har vært et slags Kinderegg som har håndtert både syre og basisk flyveaske. Snart må vi finne en etterfølger. (Foto: NOAH)
EKSTRA
Hei, dette er en Ekstra-sak som noen har delt med deg.
Lyst til å lese mer? Få fri tilgang for kun 199,- i måneden.
Bli Ekstra-abonnent »

Det er to kandidater til det nye nasjonale deponiet for lagring av farlig avfall. Først og fremst flyveaske fra forbrenningsanlegg som skal deponeres for fremtiden i anlegget, enten Brevik i Porsgrunn eller Rausand i Nesset kommune blir valgt.

Begge selskapene bak de foreslåtte anleggene ivrer for å bli det utvalgte, men stort sett er befolkningen i nærområdet mot. Farlig avfall har ikke stor appell, på tross av skatteinntekter, aktivitet og arbeidsplasser i kommunen.

Motstanderne stiller spørsmål om risiko og bærekraft, men det er et faktum at et eller annet sted må Norge lagre avfallet.

Før kastet vi søpla i fyllinger og forurenset naturen på det groveste. Det sluttet vi med for mange år siden. Nå gjenvinner vi det vi kan og forbrenner resten. Fra askefraksjonene, bunn- og flyveaske, blir mye gjenvunnet, men den siste resten, som er den sterkt basiske og giftige, men også langt den minste, må vi håndtere på en fornuftig måte.

– Det er en helt annen oppmerksomhet om (..) sirkulærøkonomi i dag enn før, og det gjør at vi ser nøye på alle avfallsstrømmer

Siv. ing Morten Soma

Så langt har vi deponert flyveaske både fra Norge og andre land på Langøya i Holmestrandfjorden i Vestfold. Det store krateret etter over hundre års uttak av kalkstein til sementindustrien har egnet seg som deponi, eller som mange kanskje heller vil si; vært minst uegnet. Spesielt fordi vi har kunnet nøytralisere den basiske flyveasken med forurenset svovelsyre fra Kronos Titan i Fredrikstad.

Men ut på 20-tallet er det fullt og Langøya skal dekkes til med jord og settes tilbake til slik den en gang var, så langt det lar seg gjøre.

NOAH har bedt to kompetansemiljøer i Norge utrede fremtiden for deponering av flyveaske. De vil ha uavhengige vurderinger om muligheten til å redusere mengdene som skal til deponi ved å hente ut produkter som det er mulig å omsette i et marked. Nå har både Sintef og Norsk Energi levert hver sin rapport. Vi har snakket med dem.

Teknisk mulig, men det koster

– Det er en helt annen oppmerksomhet om det vi kaller sirkulærøkonomi i dag enn før, og det gjør at vi ser nøye på alle avfallsstrømmer og hvordan vi kan redusere dem til fordel for gjenvinning og gjenbruk. Derfor har det også vært mye snakk om mulighetene for å hente ut råstoffer fra flyveaske og kanskje spesielt på sink og salter. Det meste er teknisk mulig, men vi må også ta med i betraktning at dette koster penger og energi, sier spesialrådgiver i Norsk Energi, siv. ing. Morten Soma.

Han viser til at Sveits har vedtatt at flyveaske skal gjenvinnes, så å si koste hva det koste vil.

Sveisterne renser og gjenvinner alt: Skjematisk oversikt der FLUWA/FLUREC prosess inngår. Foto: Norsk Energi

– Den sveitsiske Fluwaprosessen (Filter and Fly Ash Washing) er svært kompleks og energikrevende, og det er jo også et miljøproblem. Jeg er overbevist om at dette ikke er bærekraftig med slik lovpålagt gjenvinning av metallet i flyveasken. De har passert grensen med god margin, men i beste mening. Vi må i stedet finne den optimale innsatsen av energi og kjemikaliebruk, slik at vi kan gjenvinne ressurser best mulig. Det er mange ulike teknologier som kan brukes og videreutvikles, sier han.

Ikke desentraliser

Soma er sikker på en ting. Skal vi i fremtiden kunne redusere mengdene flyveaske til deponi og hente ut ressurser må vi ikke skrote virksomheten. Flyveaske fra Norske forbrenningsanlegg må havne på et sted. Først da blir det mengder nok til at kostnadene kan reduseres. Men om dette noen gang kan lønne seg, er han ikke sikker på. Selv om det kan utvikles produkter det er mulig å selge, kan behandlingen være så dyr at behandlingskostnadene øker.

Norsk renseteknologi: Selskapet OiW utvikler Norsep-prosessen, en tretrinnsprosess for rensing av flyveaske på Herøya. Foto: Norsk Energi

– Selv med all norsk flyveaske samlet på et sted blir det ikke veldig mange tonn sinkkonsentrat. Det omtrent to vektprosent sink i saken, men da kan vi i hvert fall levere en konsistent kvalitet som er interessant for for eksempel Boliden i Odda. Med 20 kilo sink per tonn flyveaske dreier det seg om opptil 5000 tonn metallkonsentrat årlig, om alt kan hentes ut basert på ut fra den mengden som mottas av NOAH i dag, sier han.

Kort og lang sikt

På kort sikt mener Soma det i praksis ikke ventes noen reduksjon av betydning for den mengde flyveaske som deponeres. Men innen ti år vil det kunne bli mulig å redusere mengdene med mellom 30 og 40 prosent ved å hente ut metallkonsentrat og salter. I beste fall kan metallekstraksjonen gå i null, men mest sannsynlig vil kostnaden til behandling gå opp.

– Det er jo politisk ønskelig å redusere mengden avfall til deponi, men det er ofte myndigheter som er skeptiske til å utnytte restene. Den store reduksjonen kommer om vi henter ut salter, men i så fall må det legges til rette for at vi kan bruke det, slik som til vegsalting. Dette krever politiske vedtak og vilje til å tenke sirkulærøkonomi i nasjonal skala, sier Soma.

Det som blir igjen er det mulig å smelte eller glassifisere, og bruke til andre formål som vegbygging.

Skulle vi redusere mengdene ned mot null ville det koste to til tre ganger mer enn det det koster å deponere i dag. I tillegg ville vi fått et problem med den forurensede svovelsyra for Kronos Titan, som da måtte håndteres på en annen måte i stedet for å nøytralisere den basiske flyveasken som i dag.

Ikke all gjenbruk er bra

Soma viser til at man i Storbritannia bruker flyveaske behandlet med CO2 for å lage en slags betongblokker til bygninger.

– Jeg skjønner ikke at de tillater det. Det kan være risiko for utlekking og når bygningen en gang rives har de et nytt problem. Dette ville aldri bli godkjent i Norge og mange andre land, sier han.

Lager bygningsmaterialer: Skjematisk oversikt over engelske Carbon8 sin ATC prosess, Foto: Norsk Energi

Vanskelig å anslå

–  Det er veldig vanskelig å anslå hvor mye kan vi redusere mengdene av flyveaske som skal til deponi på kort og lang sikt. Det som er sikkert er at man kommer til å ha behov for deponi til flyveaske i en del år fremover, sier seniorforsker ved Sintef Energis avdeling for termisk energi, Michaël Becidan.

Ekstraksjon av metaller betyr ikke nødvendigvis en betydelig reduksjon av deponibehov totalt sett. Det må også sees på hvor farlige de resterende fraksjonene er om man reduserer mengden som skal til deponi etter materialgjenvinning.

Bygningsblokker: Leca-lignende bygningsblokker produsert av Carbon8. Foto: Norsk Energi

I tillegg, om man ser på det store bildet, kan økt befolkning og økt forbruk bety mer flyveaske til deponi i fremtiden, sier Becidan.

Redusere forurensingen

For å redusere forurensingseffekten til flyveaske, er et tiltak å redusere utlekking av tungmetaller. Det kan gjøres ved å stabilisere aske kjemisk og/eller fysisk ved for eksempel glassifisering ved høye temperaturer, eller å kapsle inn asken ved innblanding i for eksempel sement, karbonater eller gips. Slike tiltak brukes allerede i dag gjennom ulike prosesser. Samtidig må vi være klar over at slik innblanding øker mengde flyveaske som skal håndteres. Glassifisering er energikrevende, men det brukes i Japan fordi de mangler deponiplass.

– Det å redusere forurensningseffekten betyr ikke nødvendigvis at avfallet ikke skal deponeres. Brukes det videre, som byggemateriale for eksempel, er det noe helt annet som ofte omtales som "end of waste". Ulike land har forskjellige regler for slik videre bruk. Det er ingen fellesregelverk i Europa, sier han.

Potensial for lavere behandlingskostnader  

– Generelt, er det slik at forskning og teknologiutvikling reduserer kostnadene for ulike prosesser over tid. Det gjelder for kommersiell behandling av flyveaske også. Dessuten er konkurranse mellom ulike aktører også bra for kostnadsutviklingen til slik avfallsbehandling, sier Becidan.

Langøya i dag: Flytskjema for NOAHs eksisterende prosess for flyveaskerenings på Langøya Foto: Norsk Energi

Med dagens nivå på renseteknologi er det vanskelig å få gode tall eller estimater fra eksisterende prosesser som henter ut råstoffer som metaller, salter og komponenter fra flyveaske. Og det er enda vanskeligere for teknologier som er under utvikling, fordi alle holder kortene tett til brystet.

– Innovasjon og teknologiutvikling skal kunne bidra til bedre kostnadseffektivitet for materialgjenvinning fra aske over tid, men vanskelig å si når, eller i det hele tatt om, materialgjenvinning fra flyveaske kan bli lønnsomt. Mange faktorer spiller inn. Alt fra teknologien som velges til hvor stor skala et renseanlegg får, og til prisene på råstoffer, sier Becidan.

Jobber med saken

Flere norske, skandinaviske og europeiske industrielle aktører jobber aktivt med utvikling av renseteknologi for flyveaske. Det samme gjør flere FoU miljøer i Skandinavia som Sintef, Åbo Akademi, DTU og andre. Japan har vært fremragende på termiske løsninger. Norge har, og bør ha, en rolle i dette viktige temaet i fremtiden, både når det gjelder innovasjon/forskning og industri, mener Becidan.

– Dette handler ikke bare om teknologi og økonomi. Samfunnet og det regelverket som politikere vedtar påvirker selvfølgelig alt dette feltet. Dette kommer til også til å bli viktig etterhvert som vi får mer oppmerksomhet rundt sirkulær økonomi. Da blir måten vi behandler forskjellige typer avfall i ulike mengder slik som flyveaske viktige spørsmål, sier han.

Kommentarer (0)

Kommentarer (0)

Eksklusivt for digitale abonnenter

På forsiden nå