En hittil undervurdert miljørisiko lurer i den frosne jorda i Arktis. Rundt 25 prosent av landjorda på den nordlige halvkule har evig frost hundrevis av meter ned i bakken hele året. Dette kalles permafrost. Permafrost finnes mange steder på den nordlige halvkule: I Alaska, nordlige deler av Canada, Sibir og på Grønland og Svalbard, for å nevne noen.
Jord underlagt permafrost har blitt sett på som en trygg og stabil grunn å bygge på, men hva skjer når permafrosten tiner? Et forskerteam har sett på risikoen for forurensning ved at industrianlegg og infrastruktur er bygd på tinende permafrost.
Sebastian Westermann, førsteamanuensis ved Institutt for geofag på Universitetet i Oslo (UiO), har lenge forsket på kryosfæren, den frosne delen av jordoverflaten. Sammen med forskerkolleger fra Tyskland og Nederland er han aktuell med en artikkel i Nature Communications om industrianlegg i Arktis og problematikk rundt tinende permafrost.
Ble regnet som lekkasjesikkert
Flere ser for seg at Arktis stort sett består av uberørt og ubebodd villmark, men i realiteten finnes det mange inngrep, som oljefelt og rørledninger, gruver og diverse andre industrielle aktiviteter. Flere anlegg er bygd på permafrost som man antok var sikker grunn. Men dette var før klimaet ble endret.
Permafrosten ble ikke bare sett på som en solid plattform for bygninger og infrastruktur.
– Tradisjonelt har den også blitt betraktet som en naturlig barriere som hindrer spredning av forurensninger, sier leder for forskergruppen og hovedforfatter Moritz Langer fra tyske Alfred Wegener Institut (AWI).
– Industriavfall fra nedlagte eller aktive anlegg ble ofte ganske enkelt etterlatt på stedet, i stedet for at man gjorde en innsats og betalte de kostnadene som trengs for å fjerne det, utdyper Langer. Som et resultat av den industrielle ekspansjonen under den kalde krigen, førte dette i løpet av tiårene til mikrodeponier fulle av giftig slam fra olje- og gassleting – i tillegg til lagre av gruveavfall, forlatte militære installasjoner og innsjøer der forurensninger ble hellet ut med vilje.
Ifølge forskerteamet er det minst 13.000 til 20.000 forurensede områder i Arktis, noe som kan utgjøre en alvorlig risiko for miljøforurensning i fremtiden.
Industriell «arv» i form av usikrede miljøgifter
Ved anleggene trodde man permafrosten forseglet giftstoffer fra produksjonen og at det ikke var behov for kostbar deponering. I dag ligger denne industrielle arven fortsatt begravd i permafrosten eller på overflaten.
Det kan være giftig diesel til tungmetaller og til og med radioaktivt avfall. Etter hvert som klimaendringene skrider frem, kan den «sovende kjempen» bli en akutt trussel.
– Områder med permafrost varmes opp mellom dobbelt og fire ganger så raskt som resten av verden. Vi vet at permafrost er i ferd med å tine og forsvinne mange steder allerede, sier Westermann.
Men det finnes ingen systematisk overvåkning av permafrost-tilstand rundt forurensende steder. Når permafrosten tiner, gir den ikke lenger en effektiv barriere. Forurensning gjennom flere tiår kan frigjøres og spre seg over større regioner, utdyper han.
Og når bakken kollapser under anlegg eller infrastruktur, kan det skade rørledninger, kjemikalielagre og depoter. Dette skjedde i 2020 nær industribyen Norilsk i Nord-Sibir. En destabilisert lagertank slapp ut 17.000 tonn diesel som forurenset de omkringliggende elvene, innsjøene og tundraen.
Undersøkelse: Teknologiorienterte bilister aksepterer veiprising
Kartlegging av industri og infrastruktur
I starten av studien måtte forskerne kartlegge og få data om industri i Arktis. Dette fant de i OpenStreetMap og Atlas of Population, Society and Economy in the Arctic, som viste at om lag 4500 industriområder enten lagrer eller bruker potensielt farlige stoffer i permafrostområder i Arktis. Kildene inneholdt ikke data om type anlegg eller hvor ille de potensielt kunne forurense miljøet.
Detaljert informasjon om forurensede områder var bare tilgjengelig for Nord-Amerika, der omtrent 40 prosent av den globale permafrosten ligger. Data fra Canada og Alaska viste at ved å bruke informasjon om plassering og type anlegg herfra, kunne de nøyaktig estimere hvor det var mest sannsynlig å finne farlige stoffer i Arktis.
For Alaska fikk de også innsikt i type forurensning i Contaminated Land-programmet. Omtrent halvparten av forurensningen tilskrives drivstoff som diesel, parafin og bensin. Kvikksølv, bly og arsen er også blant de 20 best dokumenterte miljøforurensningene.
For Sibir fant de ingen sammenlignbare data for industri. Eneste mulighet var å analysere rapporter om miljøproblemer i russiske medier og fritt tilgjengelige kilder mellom 2000 og 2020. Men den noe sparsomme informasjonen de fant, indikerer at industrianlegg og forurensede områder også er å finne i Russlands permafrostregioner.
Ved hjelp av datamodeller kunne teamet beregne forekomsten av forurensede områder for Arktis. Ifølge resultatene fant forskerne at de 4500 industrianleggene i regioner med permafrost mest sannsynlig har produsert mellom 13.000 og 20.000 forurensede områder. 3500 til 5200 av de forurensede områdene er i regioner der permafrosten fortsatt er stabil, men som vil begynne å tine før slutten av århundret.
Etterlyserovervåkningssystem
Interessen for å drive kommersiell virksomhet i Arktis øker. Det kan bety flere industrianlegg. Anlegg som kan frigi giftstoffer til nærliggende økosystemer. Dette i en tid hvor det blir vanskeligere og vanskeligere å fjerne slike miljøfarer, noe som ofte krever kjøretøy og tungt utstyr, som knapt kan brukes på sårbar tundrajord som ikke lenger er stabil ved permafrost.
Forskerteamet etterlyser mer data og et overvåkingssystem for farlige stoffer i forbindelse med industriell virksomhet i Arktis. Andre viktige oppgaver de fremhever, er intensivert innsats for å hindre utslipp av miljøgifter og oppheve skadene i de områdene som allerede er forurenset. De anser det ikke lenger som hensiktsmessig å etterlate industriavfall i Arktis uten sikre deponeringsmuligheter. Man kan ikke lenger stole på permafrost for å motvirke risikoene ved lagring av miljøgifter.
Artikkelen ble først publisert på Titan.uio.no
Kunstig intelligens gir smartere bruk av tang og tare
