DEBATT: Stortingsvalg

Tenk med lommeboka når du tar ditt klimavalg

Føl deg ikke presset til å være høymoralsk eller godhjertet når du tar din beslutning i valglokalet. Det holder å tenke rolig og kjølig på lommeboka.

Et veddemål om at olje- og gassprisene vil holde seg på dagens nivåer er ikke bare å gamble på at verdens politikere ignorerer klimakrisen, men også at verdens kapitalister og genier mislykkes i sine satsinger, skriver Venstres Herman Ekle Lund.
Et veddemål om at olje- og gassprisene vil holde seg på dagens nivåer er ikke bare å gamble på at verdens politikere ignorerer klimakrisen, men også at verdens kapitalister og genier mislykkes i sine satsinger, skriver Venstres Herman Ekle Lund. (Foto: Fredrik Refvem/NTB)

Føl deg ikke presset til å være høymoralsk eller godhjertet når du tar din beslutning i valglokalet. Det holder å tenke rolig og kjølig på lommeboka.

  • Debatt

Dette debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Debattinnlegg kan sendes til nettdesk@tu.no

«It’s the economy, stupid» var Bill Clintons vellykkede slagord i 1992, og det er like aktuelt i denne valgkampen. Det setter ord på hvorfor jeg i årets stortingsvalg stemmer for å stanse leting etter ny olje og gass og for å styre næringslivet vekk fra nye investeringer i denne industrien.

Verken dugnadsånd, pliktetikk eller å gjøre som FN ber om er hovedårsaken til mitt valg.

Det er økonomi. 

Statens rammebetingelser for petroleumsnæringen har gitt begge parter trygg og svært innbringende butikk i mange år. For å oppsummere det kompliserte regimet veldig enkelt: Oljeselskapene er gitt en lav terskel for å lete etter nye ressurser, ved at staten tar størstedelen av den økonomiske risikoen. Samtidig betaler selskapene inn en tilsvarende svært høy skatteandel på inntektene fra feltene hvor det faktisk oppdages olje og/eller gass. 

Så lenge det gjøres store funn, ofte nok, er dette en økonomisk suksessformel. 

Innsatsen er høy

Herman Ekle Lund.
Herman Ekle Lund. Foto: Kaja Høgås

Nå begynner det imidlertid å bli langt mellom funnene. Etter 1994 er det faktisk bare to år hvor nyoppdagede ressurser har overgått årsproduksjonen. Johan Sverdup i 2010 var det siste virkelig store funnet. 

Årlige letekostnader har siden 2008 variert mellom 20,7 og 46,7 millarder kroner årlig. Årets kostnader estimeres til å bli 24 milliarder, og de fremskrives av Norsk Petroleum til 28,1 milliarder i 2025. (For den summen kan du få ti nye Alta-sykehus, eller nesten ett og et halvt nytt regjeringskvartal.) 

Med så høy innsats bør du ha god tro på at du får valuta for pengene. 

Denne risikoen avgjøres for det meste av pris og etterspørsel – som til dels bestemmes av politikere og deres tiltak for å møte den eskalerende klimakrisen.

Argumentet for å lete fram og pumpe opp alt som er igjen av uoppdagede ressurser på norsk sokkel forutsetter at prisene i markedet vil holde seg på et høyt nivå helt fram til det er tomt. «Problemet» med dette er at nesten alle land i verden har forpliktet seg til Paris-avtalens mål om maksimal temperaturøkningIEAs (International Energy Agency) nye veikart for å nå dette målet krever stans i ny leting etter fossile ressurser. Det vi skal lete etter i framtida må i stedet være nye måter å lage fornybar energi på. Det oppfordret blant annet Irak til før forrige ukes møte i OPEC+.

Billigere i Saudi-Arabia

En slik snuoperasjon vil nødvendigvis redusere etterspørselen etter olje og gass. Den gjenværende oljen som skal selges i et stadig krympende marked vil da trolig ikke komme fra land med høye produksjonskostnader (Norge). Saudi Arabia er derimot billige i drift og kan kan kanskje klare seg med en oljepris på under 10 dollar fatet. Regjeringens siste perspektivmelding – som faktisk er et scenario for utfasing av olje og gass – estimerer 50 dollar fatet, mot dagens 70.

Forventningene til prisene om fem år bør være lave, med mindre oljeselskapene tilpasser tilbudskurven sin til en fallende etterspørsel – noe de gjør ved å la være å sanksjonere nye prosjekter.

Thina Saltvedt, tidligere oljeanalytiker og nåværende sjefanalytiker for bærekraftige investeringer i Nordea, spekulerer på om denne troen på en så lite sannsynlig prisutvikling rett og slett er et veddemål om at verden ikke når de klimamålene som Norge har sagt vi skal bidra til å nå.

Les også

Næringslivets fart

Men selv om verdens politikere skulle prøve å unngå klimamålene, finnes det noe som beveger seg mye raskere enn de folkevalgte og som er verre å stoppe: næringslivet.

Ett eksempel: Californias vannforsyning er i ferd med å tørke ut og må snart utvinnes fra havet gjennom avsaltingsanlegg. For å produsere energi til disse anleggene – som ikke forverrer klimakrisen gjennom klimagassutslipp (statens vannkraft forsvinner sammen med vannet) – trengs det nye, fornybare løsninger. 

Når samfunnet presenterer slike utfordringer til markedet, gir det raske resultater: Rolls Royce satser stort på små modulære reaktorer som skal være på Storbritannias strømnett innen 2029Russlands atombyrå lager saltsmeltereaktorer i en skala som skal gi «utømmelige ressurser», og verdens rikeste mann vil like gjerne overgå alle med en hybrid

Og strengt tatt trenger vi ikke vente på gjennombrudd innenfor atomkraft: Prisen og utbyggingstakten på eksisterende fornybar energi presser allerede prisene på fossil. Sol og vind vokser voldsomt allerede. Teknologien er kjent og kan skaleres. Selv om det er arealutfordringer, er det stor grunn til å tro at de vil ta stadig nye markedsandeler fra olje og gass – og påvirke prisdannelsen. Solenergi er allerede historiens billigste energiform.

Vi er godt vant

Vi har vent oss til et komfortabelt materielt nivå i Vesten, og det er ikke mange som frivillig vil redusere sin velstand. Hvis California og resten av den utviklede verden satser alt på nye energiløsninger for å kunne beholde sitt høye forbruk og sin «American Way Of Life», kan det paradoksalt nok skape løsninger på klimakrisen.

Det vil imidlertid bli fossil-Norges ulykke når disse masseproduserte løsningene blir konkurransedyktige på pris i markedene som vi forsyner med gass.

Et veddemål om at olje- og gassprisene vil holde seg på dagens nivåer er altså ikke bare å gamble på at verdens politikere ignorerer klimakrisen, men også at verdens kapitalister og genier mislykkes i sine satsinger.

Det grønne laboratoriet

Letestans og produksjonsstans blandes dessverre ofte sammen i petroleumsdebatten. At vi slutter å lete, er ikke synonymt med at vi stopper å utvinne og selge råvarer fra felt som allerede er funnet og er i utvikling. Inntektene fra disse ressursene bidrar til å finansiere det grønne laboratoriet hvor framtidas energi og industrier kan og må skapes. 

Men investeringskapital og våre beste hoder kan ikke bindes opp i nye prosjekter som kanskje er i drift ti år etter et eventuelt funn, lønnsomt først mange år seinere og med en levetid på opp mot 40 år – som er mange år etter at Norge har lovfestet å være nesten karbonnøytrale.

Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet vil likevel fortsette med høyt spill på verdens energikasino når de ikke vil stoppe letingen etter nye olje- og gassfelt. 

Høyre har tatt et lite steg i riktig retning ved å foreslå å fjerne skatteinsentiver som var laget for en annen tid og åpne opp for en høyst nødvendig debatt om innretningen på oljeskatten. I skrivende stund har AP gitt et forbeholdent ja til å stemme for disse viktige grepene, SP har foreløpig ikke avklart sin posisjon, mens FRP helt sikkert ikke vil ha noe av det.

Mitt parti Venstre er ikke villig til å ta denne risikoen og vil derfor stanse letingen etter ny olje og gass, i likhet med SV, MDG og Rødt.

Nå er det ditt klimavalg.

Føl deg ikke presset til å være høymoralsk eller godhjertet når du tar din beslutning i valglokalet. Det holder å tenke rolig og kjølig på lommeboka.

Les også

Kommentarer (38)

Kommentarer (38)

Eksklusivt for digitale abonnenter

På forsiden nå