THOR 6
- Satellitten koster 700 millioner kroner, oppskytningen 400 millioner og forsikringen 200 millioner.
- Vekt 3 tonn, hvorav 1,7 tonn er drivstoff. Mer enn halvparten av drivstoffet brukes for å få satellitten i geostasjonær bane. Resten skal vare i 15 år til banekorreksjoner.
- Forbruket av drivstoff varierer noe over levetiden, det er høyest i starten da massen er størst pga gjenværende drivstoffmengde. I gjennomsnitt er forbruket 2.6 kg per måned, og ved oppskyting har satellitten drivstoff til den såkalte transfer mission (se illustrasjon) og minimum 15 år operasjon i geostasjonær bane.
- Det gjenværende drivstoffet brukes til å holde satellitten innenfor en boks som er +/- 0,05 grader fra den nominelle baneposisjonen ved 1 grad West. Dette tilsvarer en boks på 70 km x 70 km, mens sett fra Norge mer enn 39 000 km unna oppfattes satellitten å stå stille når man mottar signalene med en typisk parabolantenne på 60 cm diameter.
- Satellittens størrelse, uten solcellepanelene er 1.8m x 2.3m x 2.8m, et volum på hele 11.6 m 3
- Solcellepanelene har til sammen et areal på 52.5 m 2 og et 30 meter ”vingespenn”. De må generere mer enn forbruket på 5,9 kW som trengs for å holde alle systemer i full drift og produserer mellom 6 og 6.5 kW avhengig av sesong. De må også lade Li-ione-batteriene på hele 9 kWh som skal drive systemet når satellitten kommer inn i jordskyggen rundt vår- og høstjevndøgn. Tiden i jordskyggen varer opptil 71 minutter.
- Aktiv elektronikk inne i satellitten holdes typisk rundt romtemperatur - grovt sett (en del høyere for forsterkere og RF komponenter på utgangstrinnet), mens temperaturen på utsiden av satellitten kan variere mellom ekstremt lave og høye temperaturer. Antenner for eksempel er designet til å ha en temperatur som varierer mellom – 180°C og +140°C. Temperaturen kontrolleres ved å bruke varmeledere som leder overskuddsvarme fra elektronikken ut til radiatorer på utsiden av satellitten der varmen stråles ut i verdensrommet. Når satellitten er i jordskyggen synker temperaturen på utsiden av satellitten dramatisk og man må bruke varmeelementer på utsatte steder for å holde temperaturen oppe.
- Se www.telenorsbc.com for ytterligere informasjon om satellittene
Oppskytingen
- THOR 6 binges opp i rommet av en Ariane 5 rakett som er den kraftigste bæreraketten som er kommersielt tilgjengelig i dag. Ariane 5 er 59 meter høy og veier 780 tonn, hvorav 660 tonn er drivstoff. Den kan plassere mer enn 10 tonn i geostasjonær overføringsbane. Det er en sterkt elliptisk bane der satellitten beveger seg mellom 250km og 36000km fra jordoverflaten.
- Satellitten separeres fra det øverste trinnet i bæreraketten på det laveste punktet i overføringsbane. Så skal den i løpet av fem til seks dager bruke egne rakettmotorer for å gjøre banen sirkulær på det høyeste nivået, altså den geostasjonære banen.
- Et nettverk av antenner på bakken i Australia, Sør-Afrika og USA sørger for at man alltid har satellitten i sikte i den såkalte "transfer" fasen. THOR 6 er fremme på 1°vest ca 10 dager etter oppskytningen.
Etter planen skal Telenors nye satellitt Thor 6 skytes opp fra fransk Guyana den 29. oktober. Da skal en Ariane 5-bærerakett plassere den i bane like utenfor atmosfæren i 250 kilometers høyde.
Kapasitet
Thor 6 skal sammen med Thor 5, som ble skutt opp i fjor, erstatte de over ti år gamle satellittene Thor 2 og 3.
De nye satellittene får betydelig mer kapasitet enn de gamle, men ingen av selskapets satellitter får større kapasitet enn sekseren. Den får hele 36 transpondere (transmitter-responder) som hver kan ta imot og sende tilbake bærebølger med båndbredde på 27 til 33 MHz. Hver av transponderne kan overføre et stort antall TV-kanaler.
Den økte kapasiteten vil gjøre at Telenor får en stor kapasitetsøkning til sine 7,8 millioner TV-kunder i Norden. Og det vil trenges etter hvert som det kommer til flere TV-kanaler og at mange av dem skal sende i HD.
Utsolgt
Samtidig med byggingen av satellitten har Telenors selgere vært flittige og solgt ut det meste av den ekstra kapasiteten.
Canal Digital er hovedkunden for transponderne som dekker Norden, mens Intelsat og UPC har tegnet betydelige kontrakter for dekningen av Sentral- og Øst-Europa.
UPC er det fjerde største TV-selskapet i Øst-Europa. Dermed blir Telenor nå en betydelig aktør i regionen.
TV-fuglene
Satellitt-TV i Norge startet med sendinger til Svalbard og oljeplattformene på 80-tallet.
I 1989 ble den felles nordiske Tele-X-satellitten skutt opp. For Norge ble det mer fart i sakene da Telenors Hans Fjøsne stilte med en blank sjekk i England i 1992 og kjøpte Marco Polo II-satellitten som ble omdøpt til Thor I.
Med fem transpondere fikk den blant annet jobben med å sende svensk TV til kabelselskaper i Norge. Et hull i lovverket tillot slik distribusjon fordi signalene ble tatt imot på vanlig antenne i Norge.
Digital-TV
Mer fart ble det da Telenor skjøt opp Thor II og Thor III i 1997 og 1998 med henholdsvis 15 og 14 transpondere. Samtidig startet digitaliseringen av satellitt-TV. Hver analog kanal trengte en hel transponder på mellom 27 og 36 MHz. Digitaliseringen forbedret kanalkapasiteten voldsomt.
Man fikk en effektiv bitrate på 39,5 Mbit/s etter feilkorreksjon og ved å benytte den nye TV-digitale overføringsstandarden DVB-S med MPEG-2 kompresjon fikk man plass til rundt 8 TV-kanaler per transponder.
En senere oppgradering med det som kalles statistisk multipleksing, som blander TV-kanaler med enklere og vanskelige signaler i samme bitstrøm, og tillater at de «låner» bitrate fra hverandre, gav en ytterligere økning på 30 prosent.
Bedre
Stadige forbedringer i MPEG-2 kompresjonen gjør at man i dag kan overføre 15 kanaler på en transponder.
Overganger til HD krever mye større bitrate, men slike kanaler komprimeres med den mer effektive MPEG-4 standarden, og man bruker DVB-S2 som gir opptil 66 Mbit/s per transponder.
Nye Thor 6 med sine 36 transpondere har en enorm overføringskapasitet av TV-kanaler både i SD og i HD.
Banen gjøres sirkulær
- Når satellitten er separert fra raketten i 250 km høyde, har den en relativ hastighet på mer enn 9 km/s og en sterkt elliptisk bane med det høyeste punkt (apogee) ca 36.000 km over jordoverflaten.
- For at satellitten skal få en omløpstid på nøyaktig 24 timer, slik at den "står stille" på himmelen i forhold til en observatør på jordoverflaten, må banen gjøres sirkulær 36.000 km over ekvatorplanet. Dette er den såkalte geostasjonære banen.
- Dette oppnås ved å øke hastigheten i banen på det høyeste punktet med cirka 1,5 km/s. Dette gjøres i tre manøvre, som vist på grafikken. Disse øker hastigheten med henholdsvis 0,7 km/s, 0,7 km/s og 0,1 km/s, helt til banen blir sirkulær i den ønskede høyden 36.000 km over bakken.
Kilder: Prosjektleder for THOR 6, siv. ing. Peter J. K. Olsen og sjefsteknolog i Telenor Satellite Broadcasting AS, Torkel Aamodt Thoresen.
